Verden rundt med kamera

Masai Mara ........

2011-10-18T14:17:00.000+02:00

Hei igjen dere, da var jeg etter lengre tids sløvhet klar for et lite blogginnlegg igjen. Har fått en del påminnelser om at noen gjerne vil se og høre litt fra min siste tur til Afrika nå i høst, så da får jeg prøve å lage en liten sak.

Dro i september med Ole Jørgen Liodden til Masai Mara i Kenya sammen med en gruppe han skulle ha med seg. Planen var at vi på slutten av turen skulle ha noen dager for oss selv på et annet sted, men på grunn av private omstendigheter måtte Ole Jørgen reise hjem med resten av gruppa. Da ble det noen dager på meg alene der nede, og disse ble også tilbrakt i Masai Mara sammen med vår utmerkete guide.

Har nå hatt tre turer til Afrika, og må bare innse at jeg nok er blitt litt bitt av basillen. Det er et fantastisk kontinent, og dyrelivet er jo i en klasse for seg selv. Er vanskelig å forklare den følelsen det er å være der nede kun ved hjelp av tekst og bilder, man bør være til stede selv, kjenne luktene og høre alle lydene. Det å ligge i teltet om natta og høre løvene brøle rett bortenfor, bøffelen som går rett utenfor å spiser gress og alt annet av lyder gjør at man får en følelse av å oppleve et skikkelig eventyr! Når man kommer ut av teltet på morgenen i et stummende mørke er det med en viss skepsis man beveger nesa for langt bort fra åpningen, men så dukker det plutselig opp en masai med spydet sitt som er klar for å følge deg til plassen hvor bilen som skal ta deg ut på nye eventyr står og venter. Selv om de bare har med seg et lite spyd er det rart hvor trygg man føler seg. Samme skjer når man skal til teltet på kvelden å legge seg, masaiene står klare til å følge deg ut i mørket.

Det å kjøre ut på nye eventyr om morgenen er like spennende hver eneste gang! Her i Afrika opplever man noe nytt hver eneste time, man kjenner bare spenningen i kroppen hver gang man runder en ny sving eller fjellknaus. Når man i tillegg har masaier som guider er det nødt til å bli bra. Masaiene som fungerer som guider her er oppvokst i området, og den evnen de har til å finne dyrene vi ønsker å se er virkelig imponerende!!! Snakker om å få servert tingene på et fat!!! Etter at vi i tillegg får lært de litt opp i dette med fotografering, bakgrunn, lys osv blir det bare helt perfekt. Noen av guidene lærer dette veldig kjapt, og i løpet av kort tid er det nok å gi korte beskjeder for at de skal posisjonere bilen på ønsket sted.

Den første turen jeg hadde til Afrika var en slik tur hvor ikke dette med fotografering var hensyntatt i det hele tatt. Fotomessig var dette nokså mislykket selv om vi fikk sett de fleste av dyrene vi ønsket. Her måtte vi holde oss på veiene hele tiden, så hvis vi fikk øye på noe spennende på litt avstand var det umulig å få kommet på fotohold. Vi kom ikke inn i områdene før det fine lyset var historie, og måtte ut av området før det fine kveldslyset gjorde inntog. Masse slike ting fører bare til frustrasjon, så det gikk litt tid etter dette før en ny Afrikatur ble planlagt. Det å reise med Ole Jørgen på det opplegget han har der nede er bare en drøm i forhold!!! Her blir alt lagt til rette for at alle skal få gode bilder, så hvis noen er ute etter en fototur til Afrika kan dette opplegget anbefales på det sterkeste! Dere finner informasjon om dette på naturfokus.no. Det å bruke litt ekstra penger på et slikt opplegg er uten tvil verdt hver krone i forhold til det utbyttet man får fotomessig.

Den turen jeg var på nå var lagt til den perioden på året da den store gnuvandringen finner sted. Dette fant jeg fort ut at jeg ikke ville bruke for mye tid på. Det var for mange biler som kjempet om å få en av få plasser når først gnuene bestemte seg for å krysse, og utenom kryssingen skjedde det ikke mye. Det å "sloss" om en plass når tingene skjer passer meg dårlig, så jeg valgte å prioritere de store kattene samt andre ting som dukket opp. Den dagen jeg føler at jeg er godt dekket opp av slike motiver, ja da kan det kanskje være jeg bruker litt mer tid på kryssing av gnu, men det er en god stund til ennå. :-)

De gangene jeg har vært der nede er det på tross av alle dyrene og naturen folkene som bor der nede som gjør størst inntrykk! Det å sitte å prate alene med en masai som har levd en stund, ute på savannen i skyggen av et tre mens vi inntar en god lunch, det er bare helt fantastisk. Lære litt om kulturen deres, høre hvor enkelt de lever men samtidig hvor godt de føler de har det. Det setter en del i perspektiv når man sammenlikner med livet i vårt overflodssamfunn. Jeg undres ofte hvordan de kan være så blide og tilsynelatende fornøyde, de eier jo "ingenting" målt i våre verdimål. Når jeg fortalte litt om hvordan våre liv ble levd, all luksusen men at vi allikevel er de menneskene med mest problemer og størst inntak av lykkepiller osv, da klødde han seg godt i hodet. Finner ikke noe svar på dette, men det er helt klart noe vi har mistet på veien til all den rikdom vi har klart å opparbeide oss.

Har ikke noen større planer i nærmeste fremtid for nye fototurer, men plutselig kan det dukke opp noe. Har hatt meg en tur på noe hjortefotografering samt en tur til Dalen i Telemark, så jeg skal se om jeg kan få ut noe om dette også etter hvert. Og når jeg tenker meg litt om blir det jo en liten tur på kongeørn i november, men det er kanskje slike ting mange begynner å bli lei av å høre om? :-) Ser at vi ofte går i de samme fotsporene, men kommer liksom ikke helt ut av de heller. Mi lyt sjå!

Hilsen Bent

Litt stang ut for tiden.....

2011-08-22T19:08:00.005+02:00

Hei igjen dere, litt lenge siden sist nå, men nettet er noe tregt der vi har vært i det siste. Skal komme med en kort oppsummering på de siste dagene, så får vi heller håpe vi kan komme med litt bedre saker litt senere på turen.

De siste to dagene i Lake Clark ble vell våte, og den dagen vi skulle flyes ut fra området var det full storm, så flyene kunne ikke få landet. Derfor ble vi sittende en ekstra dag der inne, og mistet således et planlagt besøk på en fiskecamp hoe noen norske bekjente litt lenger nord i Alaska. Da vi dagen etter skulle ut av området ble vi delt opp i to, jeg tok et fly ut alene, og de andre skulle komme etter i et større fly. Da jeg hadde landet i Anchorage fikk jeg melding fra Ole Petter om at flyet etter meg hadde flydd i sjøen, men det hadde gått greit med unntak av en smadret propell. Bushflygerne her i Alaska er tøffe karer, så det går litt hardt for seg til tider. De andre guttene kom trygt tilbake til Anchorage et par timer etter meg, så da var det bare å komme seg til utleiefirmaet hvor vi skulle plukke opp bilene.

Det ble en kort tur inn til sentrum av Anchorage for litt shopping på sport- og fotobutikk, så satte vi kursen nordover mot Denali Highway. Det ble en lang tur i bilen, og vi var ikke fremme der vi skulle bo før vi hadde passert midnatt. De siste 15 milene kjørt vi på det som heter Denali Highway, en grusvei som går over fjellet, og på turen over dit så vi en del elg, ugle og ikke minst 2 gauper som vi hadde rett foran bilen en god stund. Det var for lite lys til å få gode bilder av gaupa, men det var en stor opplevelse å se disse flotte dyrene på så nært hold. Første gang for min del, og for de fleste andre også.

Dagene her oppe har gått med til å tråle området for alt som måtte komme av dyr og fugl. Vi har sett masse forskjellige dyr, men desverre så kryr området av feite skyteglade amerikanere på firehjulinger som er ute å leker cowboy og skyter på alt som rører seg. Jakta på bjørn og reinsdyr er begynt her oppe, så det er som julekvelden for ungene for de fleste som har noe å skyte med her, og det er ikke få. Defor er også dyrene veldig sky og rastløse, noe som fører til vanskeligere forhold for oss som ønsker å fotografere. Av den grunn har vi nå bestemt oss for å avslutte oppholdet her oppe en dag før tiden, og i dag setter vi kursen sydover mot Anchorage igjen.

Her nede skal vi ha en overnatting før vi i morgen kjører ennå lenger syd net til Homer. Der håper vi å få til litt ørnebilder, på tross av at vi antakelig kjører inn i et heavy regnvær. Ørn i skikkelig regn blir tøffere enn elg på en kilometers avstand i sol er vi alle enige om.

Som nevnt i overskriften har det vært litt stang ut i det siste, men vi håper dette vil snu nå på slutten av turen. Alle guttene er i kjempehumør uansett, og vi koser oss masse.

Ha de bra der hjemme, så sees vi snart.

Hilsen fra Alaskagjengen.

Fremdeles i Lake Clark .....

2011-08-18T06:30:00.015+02:00

Hei igjen dere, vi er fremdeles ute i Lake Clark nasjonalpark, og vi har noen fantastiske dager her ute. Været har vært det vi ville kalle for strålende hjemme, men her kaller vi det litt dårlig fotolys. Iallefall midt på dagen, for da skinner sola fra skyfri himmel, og lyset blir altfor hardt til å få de gode bildene. Nå ser det forøvrig ut til å skifte litt, så i dag har vi hatt litt overskyet til tider, så da hjelper det.

Bjørner på jakt etter laks har vært litt fraværende i begynnelsen av turen, og dette skyldes en noe sen oppgang av laksen denne sesongen. Det er så vidt begynt, og det er bare 2-3 bjørner som er nede å plasker litt i utløpet av elven når tidevannet tilsier godt fiske. Tidevannet er det som styrer bjørnenes aktivitet på denne årstiden, så når dette ikke stemmer er det egentlig bare å slappe av litt til det blir litt action igjen.

I går valgte vi å ta en dag ut i båt til en liten øy de kaller Puffin Island, eller Lundefugløya på godt norsk. De har to typer lundefugl her over, og disse er begge litt forskjellige fra den lundefuglen vi har hjemme. Det ble en fin dag med litt annerledes foto enn bjørnene, så alle var enige om at dette var en fin avveksling på turen.

På grunn av litt lite fart i elva bestemte vi oss for å ta båten opp til en plass som heter Shelter Creek i dag. Dette er samme plassen hvor Tom, Ole Petter og jeg lå i telt for to år siden og hadde en hel ulveflokk utenfor teltet på natta! Der gikk det rykter om at det var litt mer fart med fiske hos bjørnene, så det var med stor spenning vi nærmet oss elven, eller bekken som en nesten kan kalle det. Med en gang vi kom frem så vi 5 bjørner som gikk i utløpet og kikket etter laks, så her var det bare å hive seg rundt og bli klar med fotoapparatene. Kort fortalt fikk vi noen timer med mye action og moro, så her løsnet det for de fleste når det gjaldt bjørn som fanget laks! Samtlige var godt fornøyd med denne økta, og ennå mer fornøyd ble de da vi fikk beskjed om at de kunne frakte oss opp på samme plassen i morgen også.

Guttene begynner å bli godt vant til å ha bjørnene rundt seg mens vi holder på med fotograferingen, men Kjell var litt stor i øynene i dag da ei binne med unge tuslet forbi han på 2-3 meters hold. Det er en helt spesiell opplevelse å se disse fantastiske rovdyrene på så nært hold, en opplevelse som man aldri blir lei av. Det er så mye bjørn her i området, så det er ikke uvanlig at bjørnene går forbi hytta vår på vei ned til elva, så her må en bare kikke seg godt rundt. Her om dagen var det en bjørn som var på vei inn i hytta da noen hadde glemt å lukke døren, men den ble fort jagd ut igjen. Spesielt å få slikt fint besøk helt uanmeldt, men tror ikke den kommer tilbake med det første da den så rimelig sur ut etter å ha blitt jagd på dør. :-)

I dag mens vi satt å spiste middag fikk vi øye på ei binne med to unger som gikk å tuslet rett utenfor vinduet. Vi var midt i middagen, så vi gjorde ikke stort annet enn å kikke litt på de fra vinduet. Plutselig setter ungene kursen rett ut i en liten bekk og begynner å lekesloss i vannet, og med et fotolys som var bortimot perfekt begynte hjernecellene å svive for fullt. Skal vi løpe fra middagen og få tak i fotoutstyret, eller skal vi være høflige å spise opp først?? Kjell Erik var den første som ikke klarte å sitte lenger, og kort tid etter strøk Jan-Eilert også på dør. Nei, dette orker jeg ikke tenkte jeg, så i løpet av sekunder strøk jeg av gårde jeg også. Det ble en kamp om å komme fortest mulig ut på plassen, og i løpet av kort tid sto vi alle der med apparatene og fyrte løs. Det ble noe fantastiske minutter med full action, og kanskje turens beste bilder så langt!? Etter det hele var over tuslet vi tilbake til middagen og spiste fint opp det vi hadde på tallerkenen. Fra nå av tror jeg de fleste kommer til å ha med fotoutstyret til hvert måltid, for her kan man fort gå glipp av gode situasjoner!

Nå er de andre ute for å fotografere igjen, så det blir spennende å høre hva de har opplevd når de kommer tilbake. Lyset er bra, så jeg får håpe de får noen blinkskudd på denne økta også. Ellers så savner guttene litt kommentarer på bloggen, og de sendte spesielt en liten reprimande til gjengen fra Vennesla som tidligere har vært så flittige med kommentarer!!?? Hvor blir dere av?? :-)

Kommer med en ny blogg når vi har litt å skrive om, i mellomtiden får dere bare ha det bra, for det har vi her over iallefall. Alle er gode venner så langt. :-)

Hilsen guttene fra Alaska.

I gang i Lake Clark NP.....

2011-08-15T01:26:00.007+02:00

Hei dere, da var vi i full gang i Lake Clark nasjonalpark! Turen over gikk greit på tross av 24 timers reise, men ett lite unntak ble det på denne turen. Da Kjell skulle sjekke inn på flyet i Oslo fikk han beskjed om at passet var i for dårlig stand til at det kunne brukes, så der stoppet turen for hans del. Det viste seg at det var en side i passet som hang litt for dårlig sammen, og da er amerikanerne så nøye på det at de ikke slipper folk igjennom. Kjell er ikke den som gir opp med det første, så han sto på og fikk nytt pass på dagen, søkte således nytt visum og fikk ordnet med ny flybillett dagen etterpå. Berg-Hansen reisebyrå var behjelpelig og ordnet igjen opp slik at Kjell fikk ny billett uten særlige omkostninger, og dette på tross av at billetten i utgangspunket ikke kunne forandres. Har gjentatte ganger blitt "reddet" av Berg-Hansen reisebyrå, så jeg velger alltid å kjøpe mine reiser gjennom disse fremfor på nettet og kanskje kunne spare 3-500 kr.

Kjell er nå ankommet Lake Clark og er i full gang med fotgraferingen. Han mistet ett døgn her ute på grunn av denne hendelsen, men Kjell er en superpositiv kar som tok dette på strak arm og med et smil.

Vi andre kom i gang med fotograferingen i går og fikk noen fine opplevelser alle sammen. Virker som guttene er kjempefornøyde , og de som ikke har vært med på dette tidligere er rimelig store i øynene når ei binne med to unger passerer oss på 2 meters hold uten å ense oss. Vi startet med en rimelig stor hannbjørn som gikk og beitet på noe gress langs elvekanten, og etter litt tid med denne fortsatte det med ei binne som hadde en liten unge født nå i år som den holdt på å die. Ble litt trist da jeg møtte denne binna igjen, for når jeg var her i mai hadde den to slike små nøster, og nå var den ene tatt av ulv mente guiden vår. Naturen her er nådeløs, og for et par år siden opplevde jeg ei binne med tre unger hvor alle tre ble drept til slutt. Vi holdt på å fotografere på denne bjørnen frem til middagstid som er klokken 19, og tok kvelden etter dette. Tar litt tid før man venner seg til 10 timers tidsforskjell, så det var godt å komme litt tidlig i seng.

Nå er de fleste av oss på denne turen kommet opp i en alder da det må til mer enn en tur opp om natta for å skifte vann på gullfisken, og da jeg skulle ha en av disse turene på morgenen kikket jeg ut av vinduet på hytta. Der ser jeg et nydelig morgenlys og en bjørn med unge som går i gresset utenfor. Jeg hyler til Ole Petter som jeg deler hytte med, og vi triver fotoapparat og stativ og løper ut på jordet i bare underbuksa. Skal ikke påstå at dette er et syn for gudene, så da det kom to fiskere forbi kikket de rimelig rart på oss to som sto der i underbuksa og fotograferte. Vi skjønte etter hvert at det kanskje var lurt å kle på oss litt, og da spesielt etter å ha blitt tappet for en god del blod av en horde med sultne mygg på størrelse med gråspurv.

Etter en god frokost bar det ut i felt igjen på jakt etter nye motiv. Vi fant tre bjørner som gikk å gravde etter musling ute i mudderet som kommer frem ved lavvann. Disse jobbet vi med i en god del timer, og lyset var til tider av ypperste kvalitet. Når man da i tillegg har kulisser man bare kan drømme om er det nødt til å bli bra bilder og blide fotografer. På vei inn igjen for å spise lunch gikk vi på ei binne med to unger på 1,5 år. De samme ungene som vi hadde mye moro med når jeg var her i juni. Det ble en god del bilder av disse denne gangen også, og når de til slutt var på to meters hold var det noen av guttene som kjente pulsen slo litt ekstra. En fantastisk opplevelse som kommer til å sitte i mange år for oss alle!!

Nå er det slik her vi bor at bjørnene tusler rundt hytteveggen hele tiden, og det ligger bjørnelort over alt. Det er ikke uvanlig å komme til hytta for å se bjørnen sitter på trammen, så her lønner det seg å kikke seg godt etter når vi tusler rundt i mørket. Av den grunn må man heller ikke legge noe fra seg på utsiden av hytta som kan gå i stykker, det være seg tøy, støvler eller annet. Dette tenkte ikke Kjell Erik så mye på da han la fotobaggen sin ut i sola for å tørke litt. Den var blitt våt etter formiddagsøkta, så den trenkte å tørke opp. Av samme grunn la Tom sine vadere ut på samme plassen. Da de kom ut en liten stund etterpå fant Kjell Erik fotoutstyret sitt strødd utover plenen, og fotobaggen var bitt og revet i fillebiter. Vadeskoen til Tom var blitt litt lettere da bjørnen hadde tatt seg en god bit av denne. Slikt lærer man av, og nå må vi i neste uke prøve å finne en ny fotobagg til Kjell Erik.

Bjørnene er litt treige foreløpig med å løpe i elva etter laks, men vi håper dette skal bli litt bedre lenger ut i uka. Uansett er det mye bjørn her, og motiver er det nok av.

Kommer med flere oppdateringer etter som turen skrider frem, så følg med og legg gjerne inn en kommentar hvis dere har tid.

Ha det bra så lenge, hilser fra alle guttene på laget.

Da går turen mot slutten....

2011-07-02T05:26:00.017+02:00

Da var vi kommet til siste kvelden her i Alaska før den lange hjemreisen starter. Vi drar av gårde til flyplassen i morgen mellom klokken 4 og 5 på morgenen, og er hjemme igjen søndag ettermiddag. Vi har bare kost oss med å kikke rundt i Anchorage de to dagene vi har vært her nå, så nå er alle uthvilte og klare for hjemreisen. Kvelden i dag ble avsluttet på en fantastisk restaurant med verdens beste biffer, og kanskje best av alt, Arve fikk sin etterlengtede saus. Han bestilte sågar dobbel dose med bernaise, så nå ga han jammen meg restauranten også 6 på terningen!!!

Til de av dere som var litt spente på om guttene hadde funnet storoksen, så må jeg desverre skuffe dere. De så 15 elg, men ingen okser som var verdt å skryte noe av. Virker som om ikke det er det letteste å få til her over, for på de 18 gangene jeg har vært her nå, så har jeg kun fått et lite glimt av et par stykker med skikkelig størrelse.

Er litt artig når vi sitter ute å skal bestille mat osv, høre på engelsken til en del av gutta. Noen er litt vonde å forstå for å si det mildt, og i går når en av guttene prøvde å bestille seg ei øl så sier kelneren: Now I'm a little bit confused!! :-) Vi får iallefall mye å le av, og latteren fordeles på de fleste, men ingen tar seg nær av dette.

For de av dere som har fulgt bloggen så har dere sikkert skjønt at vi har hatt en fantastisk tur!! Det har ikke vært utvekslet et vondt ord, og alle virker bare å være superfornøyde. Tror samtlige har fått fylt opp bildearkivet sitt betraktelig med blinkskudd av bjørn, elg, bever, ørn osv. Vi sitter nå å snakker litt løst om en ny tur litt frem i tid, og da en tur hvor også det er mulig for jentene å være med. De fleste er så giret nå, så vi får la det ligge noen uker før vi tar dette opp igjen, men jeg reiser med glede på tur med en slik gjeng igjen!

Noen som etterlyste litt tekst om hvordan hønemor hadde det i gjengen. Til dette kan jeg bare si at hun har vært en av gutta hele tiden, og som eieren av lodgen i Lake Clark sa, you fit in here!! Slik har det vært helt til hun ankom Anchorage i går, for nå har hun jammen vært å kjøpt seg høyhælte sko etc, så nå er hun ikke en av gutta lenger!! Snakker om kamelon!! :-) Neida, fra spøk til alvor, Marit har kost seg noe skikkelig og fått masse fine bilder. Hun er nok klar for ny tur igjen hvis det skulle bli noe av dette.

Skal bli veldig godt å komme hjem igjen nå, men blir ikke hjemme særlig lenge. Onsdag morgen setter jeg kursen mot Lofoten på motorsykkel, og blir borte ca 14 dager. Så blir jeg hjemme i et par uker, og da er det ny Alaskatur sammen med glade fotogutter. Nye 14 dager i Alaska, hjem en snau uke, så blir det Afrika i 14 dager. Da er vi havnet medio september, men da er det slutt for en stund. Synes det blir vell mye reising, og det er slitsomt når det går slik i ett. Har planer om å roe livet ned betraktelig fremover, og vil bruke mer tid hjemme sammen med familie og de som betyr noe for en. Håper denne planen ikke sprekker!!! :-)

Ha det bra hjemme i gamlelandet, så sees vi snart.

Masse hilsen fra Alaskagjengen.

En ny dag i Homer.....

2011-06-30T02:02:00.012+02:00

Da var atter en ny dag over, og igjen har vi hatt en kjempedag!!! Alle sammen har fått festet den hvithodede havørna på brikken så det holder, og nå på kveldsøkta hadde vi et fantastisk lys!!! Vi satte av gårde klokken 4 på morgenen og kjørte de 2,5 milene opp til plassen vi har funnet. Vi fant fort en del ørn vi kunne jobbe litt med, og samtlige fikk greie bilder før lyset ble for hardt. Etter denne økta var det tilbake til hotellet for å få seg en god frokost, laste inn bilder, og deretter på hue i senga for å få seg litt mer søvn.

Etter noen timer på ryggen gikk dagen frem til middag med til å slette bilder og se gjennom det som var noe å samle på. Enkelte av guttene tok seg en tur ned på Homer Spit for å se på livet der samt fotografere litt.

Klokken 1730 var det klart for middag, 3 retter, og vomskinnet er nå så stramt som en afrikansk tromme!! Tviler på at noen har slanket seg i løpet av disse dagene, men det problemet får vi løse når vi er hjemme i gamlelandet igjen. Hvis man skal se det positive i det å få strammet opp skinnet litt, så må det være at man får lite rynker, så det er jo ikke så lite bare det. Etter middagen satte vi igjen kursen opp til ørnene våre, og der fikk vi noen fine timer i et nydelig kveldslys!!! Noen av guttene stakk etter dette ut for å lete etter den store elgoksen, for det er det eneste vi mangler nå. De er ikke kommet inn ennå, så det blir spennende å se om de har funnet noe. Arve som er en person som setter store krav til ting gikk så langt i dag at han ga turen 6 på terningen, og hadde det vært 7 hadde vi fått det også sa han. Ikke dårlig av en som ikke var så veldig motivert for hele turen!!! For meg betyr dette mye da jeg føler de er blitt veldig påvirket av historier fra mine tidligere turer her over. Ivar er til og med blitt kurert for bjørneskrekken, han som var så sikker på at med hans flaks kom han til å havne i gapet på første bjørnen vi kom til å treffe. :-) Stig har fotografert så mye på disse dagene, så i dag klaget han på senebetennelse i den fingeren han trykker på utløseren med. Mulig Kari Mette må stelle litt med gutten når han kommer hjem med fingeren i fatle?? :-)

I morgen setter vi kursen nord igjen mot Anchorage, der skal vi tilbringe de to siste nettene. Noen vil ut å lete etter elgen, mens noen vil aklimatisere seg og gjøre seg klar til en lang hjemreise. Vi gleder oss til å komme hjem til de der hjemme nå, og til damene som har sendt av gårde guttene på en slik tur: Fantastisk fint gjort, er sikker på at dere får noen greie gutter hjem nå, det fortjener dere!!!

Regner med at det kommer en siste blogg etter dette, men kanskje ikke før i overmorgen. Dere får følge med, og kom gjerne med kommentarer, det er bare kjempehyggelig!! De blir lest opp rundt frokosten eller middagen når alle er samlet.

Hilsen Alaskagjengen.

Ankommet Homer......

2011-06-29T04:59:00.007+02:00

Denali Highway er passert, og for en tur!!!! Vi hadde store forventninger til dette, og disse slo virkelig til!! Vi kjørte av sted fra Denali nasjonalpark ca kl 1 om natta, og etter å ha bunkret opp med litt mat kom vi en time senere inn på Denali Highway. DH er en grusvei på drøye 20 mil, og den slynger seg gjennom et fantastisk villmarksområde. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi ser en stor elg som står ute i et vann rett ved veien. Den står der og beiter, og vi lister oss forsiktig ut av bilen. Jeg tenker i mitt stille sinn at får vi et par bilder av denne før den løper, så må vi være mer enn fornøyd.

Det som skjer er at elgen ikke enser oss i det hele tatt, og beiter stille og rolig videre som om ingenting hadde skjedd. Der står vi 8 stykker 10-15 meter fra elgen og bivåner det hele mens elgen grynter fornøyd og så vidt gidder å kikke opp på oss. Ikke nok med dette, etter kort tid kommer det til to nye elg, så nå har vi tre stykker gående rundt oss i vannet, og i de utrolige kulissene!!! Kikker bort på Arve, og ut fra ansiktsuttrykket kan jeg se han holder på å besvime. Denne seansen er ikke over før det er gått en drøy time, og minnebrikkene blir fort fyllt opp for de fleste. Kort fortalt var dette en av de største opplevelsene på turen, selv om det kan være vanskelig å rangere noe foran det andre.

Vi fortsatte innover fjellet, og det var stadig ting som ble festet på brikken. Alt fra et landskap man bare kan drømme om, til dyr og fugler av forskjellig art. Ett av høydepunktene, og da spesielt for Arve, var når vi kom tett innpå en bever som holdt på å flytte ungene sine til en ny hytte. Den kom svømmende med en og en unge av gangen i munnen, og den virket også helt uberørt av vår påtrengenhet. Blikkstille vann og beveren var på det nærmeste 5-6 meter fra oss. Selv var jeg litt sent ute i denne situasjonen, men fikk tatt noen kjappe bilder før det hele var over. Som tidligere nevnt er Arve hektet på bever for tiden, så han har heldigvis fått festet en del av denne karen på filmen i løpet av turen. Han hadde også lykken med seg opp i Denali den kvelden han satt ved dammen, så nå tror jeg Arve har opplevd alt han hadde på lista pluss litt til.

Det ble mye kjøring denne dagen, og vi endte til slutt opp i Anchorage. Egentlig var vi på vei til Homer, men for å komme dit måtte vi passere Anchorage igjen. Der tilbrakte vi kvelden på Cattle Company, og hadde en utmerket biffmiddag. Arve er lettere irritert da de ikke har saus til biffen her over, så nå vurderer han å starte opp egen restaurant her slik at amerikanerne kan få smaken på dette. Han sammenlikner dette med biff uten saus som om jeg skulle gå med kamera uten objektiv.

Det er en del ting som jeg ikke klarer å bli forbanna på, men av de tingene jeg virkelig kan hisse meg opp over er hvis noen bråker om natta når jeg skal sove. Jeg sover veldig lett, og etter å ha kjørt bil fra klokken 1 om natta og helt til kvelden var jeg rimelig trøtt. Våkner av noen skikkelige skrik fra naborommet, og deretter gråt. Ligger å hører på dette i 30-40 minutter, og så kommer det plutselig inn en del mannsstemer i tillegg. Etter en time med dette bråket har jeg gira meg skikkelig opp, og spretter ut av senga. River opp døra og skriker: Can you please be quiet!!!!! Der står jeg i underbuksa og med en sveis som ser ut som den er greid med kinaputter og kikker rett på to uniformerte politimenn som skriker: It's a crime going on here, get back!!! Ok tenker jeg, bare vær dere slik, og tusler slukøret og litt forfjamset inn i senga igjen. Men etter kort tid ble det faktisk stille, men tviler på at det var meg som var årsak til dette. Vet ikke hva som egentlig hadde skjedd, men etter skrikene å dømme måtte det ha vært nokså ille.

På morgenen i dag satte vi så kursen mot Homer, og ankom stedet nå i ettermiddag. Vi hadde oss noen timer ved et sted jeg kjenner til med mye ørn, og på det meste hadde vi 12 hvithodeørn sittende rundt oss. Lyset var altfor hardt for å få de gode bildene, men opplevelsen var mektig for de fleste. Etter å ha holdt på noen timer med ørnene kjørte vi ned til Homer Spit, og har nå fått innlosjert oss på et hotell. Her blir vi to dager for å prøve å få noen gode ørnebilder. Snart middag nå, så jeg får avslutte for denne gangen. Satser på 1-2 blogginnlegg til før turen er over, så følg med videre. Ha det bra så lenge.

Hilsen gjengen i Alaska.

Ankommet Denali.....

2011-06-27T00:59:00.012+02:00

Da var vi ankommet Denali slik som planlagt. Før vi dro fra Lake Clark fikk noen av oss en siste tur ut i området for å se om det kunne dukke opp noe spennede. Det er alltid moro hvis vi kan finne bjørnebinner som har unger, og da helst unger født på våren nå i år. De er så utrolig lekne, og finner på spillopper hele tiden. Slikt kan det bli gode bilder av, og når vi på toppen av det hele ser ut til å få bra lys, ja da er det bare å komme seg av gårde. Vi var heldige denne kvelden, for etter å ha holdt på med ei ørn i en times tid får vi plutselig øye på ei binne som kommer ut av skogen med en nyfødt unge rett bortenfor oss. Etter litt diskusjoner om hvilken retning vi skal nærme oss bjørnene fra setter vi i gang. Omsider kommer vi så pass nærme dyrene, og det hele ser ut til å bli en vellykket kveld. Da skjer akkurat det vi håpte på, nemlig at ungen begynner å leke i gresset, og etter hvert begynner den å "sloss" med moren sin. Dette må jo bare bli knall tenker jeg!!! Da vi har sittet der i 30-40 minutter får jeg høre noen stønn og tung pust bak ryggen på meg, og der har det pinadø kommet vraltende en gjeng med amerikanere som antakelig er foret opp på hamburgere og pannekaker fra de var små. Det var så vidt de klarte å komme seg frem til fots, og når de da står der og hiver etter pusten drar de opp mobilene for å begynne å fotografere!!! Da skjer jo det som selvfølgelig måtte skje, bjørnene forsvinner inn i skogen og det hele er over. Tror nok disse typene følte nokså godt hva jeg mente om dette, og tviler på at de nærmer seg flere ganger om sjangsen skulle by seg. Jeg ga klar beskjed til guiden vår hva jeg mente om dette, og han var helt enig. Den fyren som dro med seg disse folkene inn på bjørnene fikk seg ei skrape den kvelden.

Vi hadde en grei flytur inn til Anchorage, og Ivar "same for me" fikk fly det ene flyet tilbake. Det tror jeg han syntes var en artig opplevelse. Når vi er inne på Ivar må jeg bare ta med en liten historie. Ivar er jo et muntrasjonsråd og en utrolig artig fyr, men han tok kaka når han skulle forklare guiden at han også ville oppleve å se bjørneparring slik de andre hadde gjort mens vi sov. Klarer ikke å vise dette helt gjennom en blogg, men da han med et fingerspråk dere får tenke dere til selv, kombinert med litt engelsk og litt norsk sier til guiden: I want sånn!! Guiden kikket littt rart på Ivar, men så skjønte han plutselig hva han mente. Vi fikk oss en god latter, og historien kommer til å gi inn i en av mange som vi har lagret fra tidligere.

Vi har nå vært ett døgn i Denali, sett litt elg og opplevd en spektakulær natur. Noen av guttene gikk ut klokken 4 i morges, men utbyttet var ikke av det helt store etter som jeg har forstått. Arve som er litt over middels interessert i bever, og setter dette foran det meste av livets goder, han hadde fått øye på en dam med ei beverhytte. Der ønsker han å posisjonere seg i løpet av kvelden, så må noen plukke han opp i natt. Dette er for spesielt interesserte, men vi får håpe han får noe utbytte av samværet med en million mygg og kanskje noe bever.

Vi har bestemt oss for å kjøre nedover klokken 2 i natt, og da skal vi krysse over en vei som heter Denali Highway. Dette er en grusvei på ca 20 mil som jeg og Kai Jensen kjørte for noen år siden når vi var her over. Et fantastisk landskap og et yrende dyre- og fugleliv opplevde vi den gangen, så det blir spennende å se hva vi kan få ut av dette. Når vi hentet bilene vi har leid fikk jeg se i papirene at det var forbudt å kjøre på grusveier med disse. Dette var helt nytt og ukjent for meg, men vi har i fellesskap bestemt at vi gir blaffen i denne regelen. Denali Highway var et av hovedmålene den uka vi skal kjøre rundt, så vi fortsetter som planlagt. Etter at dette veistykket er gjort unna blir det å sette kursen nedover mot Homer og områdene rundt dette. For noen år siden var Ole Petter og jeg der nede og hadde noen fatastiske opplevelser med ørna som er amerikas nasjonalfugl. Vi håper på en repetisjon av dette, og hvis ikke Arve finner for mye bever på veien regner jeg med at alle ender opp der nede.

Ellers har nå Stig bestemt seg for å utsette oppussingen av huset sitt med minst fem år, for han skal nå gå til større investeringer i nytt fotoutstyr. Han sier det er ikke så nøye med huset, bare fotoutstyret er av det beste. Han regnet med at Kari Mette som sitter hjemme ville støtte en slik avgjørelse uten å nøle. For ei dame sier nå jeg da!!!!

Da håper jeg vi kan komme på nett igjen i løpet av turen slik at dere får litt oppdatering på hva som skjer. Ha det bra så lenge der hjemme, så sees vi snart.

Hilsen Alaskagjengen.

Oppholdet på Lake Clark går mot slutten....

2011-06-24T21:21:00.012+02:00

Da går oppholdet i Lake Clark mot slutten, vi har kun denne ene dagen igjen nå, så blir vi flydd inn til sivilisasjonen i morgen formiddag. Der fortsetter turen i ei uke til med tre biler vi har leid.

Turen så langt har bare vært en drøm, og samtlige er bare så utrolig fornøyde. Det er en fantastisk gjeng å være på tur med, men dette visste jeg før jeg dro også.

Arve var litt lunken til hele turen før han dro, og han gikk så langt som å si at hvis det var noen som ville ta plassen hans var det ok for han. Han hadde pratet med noen selverklærte "spesialister" på Alaska som sa at det var helt feil å dra hit i juni, men de hadde aldri vært i Alaska selv. Nå har jeg vært her 18 ganger og føler meg rimelig oppdatert på hvor og når vi skal dra, og når Arve nå sier at hadde han visst hvor bra dette ble skulle han gledelig betalt 100.000,- for turen!! Det er moro å høre slikt, og det toppet seg helt for Arve da vi satt ved en liten elv mens ei binne med to unger gikk å speilet seg i vannkanten. Da sa Arve at hadde det nå bare kommet en bever glidene forbi, ja da hadde jeg besvimt!! :-)

I går hadde vi en fantastisk dag som startet med en glimrende båttur. Det vil si at for noen få startet dagen litt før dette, men den historien skal jeg ta etterpå. Vi kjørte av gårde i nydelig sol mot ei øy som heter Gull Island. Ei perle av et sted, og her følte man seg virkelig som Robinson Cruise. Helt øde og ei villmark man bare kan drømme om!!! Et yrende fugleliv, sel i vannet og et landskap som kan ta pusten fra de fleste. Etter å ha kost oss med kamera og deretter en nydelig lunch ute i det fri satte vi kursen mot lodgen igjen. På vei tilbake fikk vi tid til å stikke innom Shelter Creek som jeg har gode minner fra. Her hadde jeg to netter i telt for et par år siden, og husker ennå som om det skulle vært i dag da vi våknet til ulvehyl rett utenfor teltet vårt. Kanskje den sterkeste villmarksopplevelsen jeg noen gang kommer til å få. Alle ble helt fra seg når de fikk se dette området, og det virker som om samtlige ønsker seg tilbake hit igjen.

Som nevnt var det 2 stykker som startet dagen litt tidligere, Arve og Helge. Helge hadde tatt turen ut først, og da han kom et stykke nedenfor hytta der vi bor gikk han på en rimelig stor bjørn. Denne ble veldig interessert i Helge, og fikk for seg at han ville bli bedre kjent. Arve hadde i mellomtiden våknet av ei coyote som sto og ulte mot himmelen rett bakenfor hytta vi bor i, så han får øye på Helge som kommer rimelig rød i hodet mot hytta mens han sier: "jeg tok med meg en kamerat", og der kommer bjørnen hakk i hæl på Helge. Arnold står humrende i underbuksa på plattingen utenfor hytta og bivåner det hele. Bjørnen roter rundt litt i bålet vi har hatt utenfor før den forsvinner inn i skogen igjen. Etter kort tid bestemmer Arve og Helge seg for å følge en smal sti innover i skogen for å se om de kan få øye på coyota som fremdeles står og uler. Etter å ha gått en stund innover stien gir lyden seg, og coyota forsvinner antakelig videre inn i skogen. På vei tilbake til hytta vår ser de plutselig den samme bjørnen de nettopp hadde sett på vei i mot på den smale stien. De hadde lite lyst til å påberope seg noen form for forkjørsrett, så de tuslet stille og rolig ut av stien og inn i krattet. Bjørnen passerte på kloss hold uten å gjøre noe stort nummer ut av dette, og guttene kunne deretter komme seg trygt tilbake til hytta.

Kvelden ble avsluttet med ei binne med en unge som vi fikk to timer sammen med. På slutten var vi heldige og fikk disse i motlyset i det sola sank ned bak fjellene. En perfekt avslutning på en perfekt dag!

På morgenen i dag var det kun tre stykker som orket å ta turen ut. Det var Helge, Arve og Arnold. Når de kom tilbake til frokosten så de nokså lure ut, og etter hvert kom det frem at de hadde sittet kloss på to bjørner som parret seg i 45 minutter. Kunne formelig se trynet på Ivar vrengte seg i alle mulige posisjoner, og misunnelsen hang tykt utpå. Han sa i går når han la seg at det hadde vært typisk om det skulle skje noe spesielt akkurat den morgenen han valgte å holde seg i senga. Og slik ble det. Det viser seg igjen at de som er mest ute også får de beste bildene og de største opplevelsene.

Da kommer det nok ikke mer blogg fra oppholdet på Lake Clark, men vi satser på å holde dere orientert etter som turen skrider frem. Får vi nett, så hører dere fra oss.

Veldig hyggelig med kommentarer på bloggen, disse blir lest opp for alle under frokosten, noe som er blitt et lite høydepunkt for oss.

Ha det bra så lenge, og hilser så mye fra Alaskagjengen.

Ut i tåka.....

2011-06-22T23:59:00.007+02:00

En ny dag i Lake Clark er over, og nå er vi halvveis i den perioden vi skal være her ute. Siste uka har vi leid oss tre biler, så da skal vi kjøre rundt en del å kikke. Dagen i dag startet med veldig fint vær, men utpå dagen tyknet det til med skikkelig havtåke. For oss fotografer er jo dette en kjærkommen gave fremfor hardt sollys som ikke gir bra bilder. Når det samtidig var skikkelig lavvann visste vi at bjørnene antakelig ville trekke utover stranda for å lete etter skjell som de spiser, ble vi fort enige om at dette ble målet vårt for denne ettermiddagen. Utfordringen var jo å kunne se bjørnene, så her skjønte vi at det måtte skikkelig med flaks til.

Vi var kjapt ute å posisjonerte oss når tidevannet var på det mest gunstige, og vi speidet langs stranda for å se om vi kunne se noe bjørn. Vi hadde hørt at det var observert ei binne med tre springcubs som de kaller det, altså unger født i våres. Disse hadde vi veldig lyst å få festet på minnebrikka, men skjønte at det skulle en del flaks til for at dette skulle gå i oppfyllelse. Plutselig får vi se en skygge som beveger seg utover i tåka, og vi er raske til å følge etter til fots. Når vi kommer litt nærmere får vi også øye på to unger som følger etter binna, så vi skjønner fort at dette er den binna med to unger som vi fotograferte dagen før. Vi fulgte etter utover i tåkehavet, og etter en stund begynte de å grave i mudderet for å se om de kunne finne noe å spise. Plutselig hører vi noen lyder ut i tåka til høyre for oss, og skjønte at det var flere bjørner i nærheten. Etter en kort stund letter tåka litt, og da får vi øye på binna med tre unger ca 30 meter fra oss!!!! Går det ann å ha slik flaks!!?? Og ikke nok med det, rett bak oss var det enda en bjørn, så nå var vi omringet av 8 bjørner innenfor en radius på 30 meter!!! Samtlige var helt i hundre, og minnebrikkene gikk varme den timen vi fikk sammen med disse fantastiske dyrene.

Det ser ut til at den planlagte båtturen er utsatt en dag, så vi fortsetter med bjørnene og jakten på de gode bildene. De bildene jeg legger ut her på bloggen er muligens ikke av spesielt god kvalitet da de blir bearbeidet på en liten 11" skjerm som ikke er av de beste. I tillegg er det bare noen veldig små filer da nettet ikke takler de store datamengdene. Dere får iallefall et lite inntrykk av hva vi opplever får jeg håpe.

Prøver å få ut noe mer i morgen, men da nettet kommer og går kan jeg ikke love noe. Dere hører fra oss etter hvert.

Hilsen gjengen i Alaska.

En bra dag i Lake Clark....

2011-06-21T22:11:00.006+02:00

Da var en ny fantastisk dag i Lake Clark over! Alle er helt i ekstase over opplevelsene de har fått med seg, så det er bare en fryd å være reiseleder for en slik gjeng. I dag kom vi over ei binne med 2 unger som var veldig komfortable med å ha oss rundt seg. Vi tilbrakte et par timer sammen med disse, og fikk oppleve at ungene lekesloss i en times tid rett foran oss, før de avsluttet med å amme moren som lå å så på.

Ellers kan jeg si at vi bor på hytter av høy standard, og får en mat som de fleste hoteller vil slite med å levere! Tror de fleste av oss kommer til å øke litt i vekt i løpet av tiden her ute, for det er begrenset med fysisk aktivitet også. Vi blir kjørt i firhjuling ut i terrenget, og når vi ser bjørn blir det å gå ut mot disse til vi er på fotohold. Dette kan av og til bli en lang tur i litt myrete terreng, men som oftest ikke mer enn de fleste klarer uten å bli altfor sliten.

I morgen skal vi ha en tur med båt ut til ei øy som de kaller Puffin Island, og der skal det vistnok være en god del lundefugl. I tillegg skal det være en fin tur med vakker natur, så dette kan bli et greit avbrekk fra bjørnefotograferingen.

Blir en kort blogg i dag da vi skal tidlig opp i morgen, og her begynner det å bli sent på kveld. Dere får ha en fin sommer hjemme, så håper jeg dere følger med oss videre.

Hilsen fra gjengen i Alaska.

På plass i Alaska igjen....

2011-06-20T22:31:00.005+02:00

Etter en lang reise er vi nå endelig installert i Lake Clark nasjonalpark, stedet vi skal være i ei uke nå. Vi er en gjeng på 8 stykker som tok turen over i år, og da primært for å fotografere bjørn. For meg er det tur nr 18, så jeg visste jo hva jeg gikk til, men for alle de andre er dette en ny opplevelse. Det er ikke alle som er like vante med å reise, lange flyturer osv. En av gutta skulle på do på vei over dammen, og han ble stoppet av flyvertene da han sto å dro i utgangsdøra på flyet for å komme inn på do!! Han ble rimelig paff da han skjønte at dette var utgangen på flyet, og at det kanskje hadde fått litt vel store konsekvenser om han hadde fått opp døra. :-) Når folk spør hvor vi kommer fra, så sier vi Norge, men peker på denne fyren og sier han er svensk.

Ivar Sviland som også var med på Floridaturen kjører samme opplegget som sist med kun å spise "same for me". Han er mildt sagt litte oppdatert på engelskkunnskapene, men har da lært seg at når vi bestiller mat sier han bare "same for me". Når vi skulle gjennom immigrasjonen i USA, noe som kan være en selsom og ofte lite hyggelig grei, så tok han jammen meg samme greia der. Same for me sa han og pekte på en av de andre gutta som strøk igjennom før han. Fyren som satt der klarte faktisk ikke å la vær å smile, noe de som oftest klarer med glans, og Ivar ble stemplet og loset igjennom fortere enn de fleste.

Etter ei natt i Anchorage var det klart for en drøy times flytur ut i Lake Clark. Det flyet som jeg hadde fikk problemer med en gang vi kom opp i lufta, og måtte snu med en gang og lande igjen. Etter en times tid fikk vi et nytt fly, og kom oss helskinnet ut i området. Arve hadde lest før vi dro at det hver fjortende dag ramlet ned ett av disse flyene her oppe, så vi lurte litt på om dette var dagen.

Vi har nå gjennomført noen økter ute i terrenget, og vi har sett masse bjørn. Noen av disse treffene har ført til skikkelig nærkontakt, den nærmeste var på ca 5 meters hold. Nå har jeg vært her så mange ganger før, og begynner å bli rimelig vant til dette, men for de som er her for første gang er det en litt spesiell opplevelse med 500 kg muskler såpass nærme. Her står vi jo ute i terrenget, ikke i et skjul, og vi har ikke noe form for våpen med oss. Ivar var jo veldig skeptisk før vi dro til dette med bjørnene, og han vurderte rett og slett om dette var for farlig. Jeg fikk beroliget han og klarte å overtale han til å være med. Da vi hadde bjørnen på 5 meters hold, og det eneste vi så i søkeren på kamera omtrent var tanngarden til bjørnen, så kommer det fra Ivar: Dæri å tøft!!! Tror du vi kan komme nærmere??? Med andre ord så er gutta og den ene jenta som er med blitt rimelig trygge på dette, så vi satser på at dette skal gå greit.

Været er sånn rimelig bra, men ikke helt topp. Det er også kommet nye regler i år, så nå kan vi ikke komme ut før kl 6 om morgenen, og må være inne igjen senest kl 22 om kvelden. Slik går det jo stort sett over alt hvor det tiltrekkes mange fotografer, og dette reduserer mulighetene litt i forhold til å få med det fine lyset vi stadig jakter på. Det betyr ikke noe for mulighetene i august/september, men i juni/juli er det negativt. Av den grunn kommer jeg nok til å slutte å reise i juni, og heller konsentrere meg om laksefiskende bjørner i august/september. Vi er en ny gjeng som skal over i august i år, så da får vi håpe forholdene er bedre.

Nå er det snart lunch, og etter dette er det ut i området igjen for å se om vi kan finne noe spennende. Maten her er fantastisk, og det er også omgivelsene, så alle koser seg og er kjempefornøyde. Etter ei uke her ute har vi leid bil i noen dager, så da blir det å kjøre rundt i Alaska for å lete etter fotomotiver. Vi prøver å få ut en blogg inn i mellom, så det er hyggelig hvis dere følger med, og kanskje legger inn en liten kommentar/hilsen.

Hilsen Bent

Til India på jakt etter tiger....

2011-05-01T18:40:00.007+02:00

Da var det klart for en lenge etterlengtet tur til India og områdene hvor den bengalske tigeren holder til. Med en mage som er mer enn middels sensitiv mot fremmede bakterier, og mange advarseler om hvor fort man kunne havne på potta i India, pakket jeg en halv koffert med Wasa knekkebrød samt en god porsjon ladning med kaviar og smøreost. Denne gangen skulle jeg virkelig gjøre alt jeg kunne for å unngå matforgiftning.

Møtte Ole Jørgen på flyplassen i Amsterdam, og etter mye venting og utsettelser får vi beskjed om at flyet vårt til New Dehli er kansellert. Dette fører til at vi mister en dag av turen, og vi kommer oss ikke av gårde før neste dag til samme tid. Etter ankomst New Dehli og mange timers venting der også, gikk flyet videre til Jabalpur. Der ble vi møtt av vår guide som skulle følge oss på hele turen videre. 4-5 timer i bil fra Jabalpur, og vi ankommer lodgen vi skal bo på i nærheten av Bandhavgarh. Dette er den mest kjente plassen i India, kanskje i hele verden, hvor man har en rimelig sjangs til å få sett den bengalske tigeren i vill tilstand. Her skulle vi nå tilbringe tre dager, dvs tre morgenøkter og tre kveldsøkter. Man slipper inn på morgenen i området, men akkurat litt for sent til at man får med det fine lyset. Da har man noen få timer til rådighet før man må ut igjen. Deretter blir det ei kveldsøkt på samme måte, hvor man må ut av området akkurat tidsnok til å miste de beste lysforholdene. Ellers var hele området fyllt opp av biler med folk som var ute i samme ærend som oss, og en hel masse rare regler som stadig ble forandret, så jeg konkluderte raskt med at dette ikke var noe jeg kom til å gjenta på et senere tidspunkt. Kort fortalt så fikk vi noen glimt av tigeren, men det å få gode bilder av denne mektige katten er krevende greier. For min egen del ble bildene av tiger sånn passe.

Vi bestemte oss etter hvert for heller å jobbe litt med andre dyr og diverse fugler, og her ble utbyttet noe bedre.

Temperaturen var noe i høyeste laget for min del, og da aircondition-anlegget på rommet vårt ikke fungerte ble natten en noe selsom opplevelse. Til tider følte jeg meg som en fisk på land, og nattesøvnen ble av en heller litt dårlig kvalitet. Mens jeg lå der i de verste hetetoktene slo tankene plutselig over på Karius og Baktus som nå har tilbringt nesten to år i Kongo, og da i en lodge av mye verre standard en jeg hadde, og da føltes det plutselig ikke så ille lenger.

Etter at dagene i Bandhavgarh var over skulle vi kjøre bil i ca 5 timer til et nytt område som heter Kanha. Denne kjøreturen er nok det farligste jeg har vært med på med unntak av en liten bjørneepisode i Alaska en gang. Maken til kjøring har jeg aldri vært ute for, og heller ikke trodd var mulig. På smale veier hvor det så vidt kunne passere to biler, gjennom tettbygde områder med små barn lekende i veikanten, så suste galningen gjennom i mellom 90-100 km/t!!! Sjåføren satte bare håndå på blåsa og lot det stå til. Vi passerte en stakkars syklist, og det kunne ikke gått et A4-ark mellom bilen og denne fyren. Jeg så bare bakhjulet og beina til syklisten forsvant rett ut i juletreavdelingen, men sjåføren viste ikke antydning til å ville stoppe for å sjekke hvordan det gikk. Jeg sa til sjåføren at hadde han kjørt på dette viset i Norge hadde han blitt satt inn for livstid!! Fyren kikket bare rart på meg, skjønte tydeligvis hva jeg sa, men absolutt ikke problemet. Garantert at han kunne gått rett inn i luftforsvaret som en sterk kandidat til å bli jagerpilot!!! Jeg tok på meg hodetelefonene og satte på musikken, lukket øynene og tenkte at jeg egentlig var en helt annen plass enn i en bil med en kamikazepilot.

I Kanha skulle vi tilbringe to dager, og også her var tigeren hovedmålet vårt. Samme rare regler, men litt mindre folk, og et mye finere område. Her ble det fullstendig bom med tanke på tiger, men vi fikk med oss en del bra fuglebilder, og var godt fornøyd med dagene allikevel.

En ny biltur, men da av en litt roligere type, og vi var tilbake i Jabalpur. Etter en kort tur ut i gatene for å få med litt av folkelivet skilte vi lag med vår utrolig hyggelige guide. Dagen etterpå skulle vi fly tilbake til New Dehli, og der hadde vi hele dagen til rådighet før flyet skulle ta oss hjem igjen via Amsterdam. Der hadde Ole Jørgen fått tak i en fotoguide som skulle være med oss hele dagen for å vise oss litt av hva denne byen hadde og by på. Dette ble en sterk opplevelse, og akkurat som de gangene jeg har reist i Afrika, så er det dette som gjør mest inntrykk på meg. Det er en fantastisk opplevelse å se disse ville dyrene i deres rette element, men ingenting slår det å oppleve denne totalt forskjellige kulturen, fattigdommen, luktene, lydene og alt annet som man opplever på slike steder. Man gjør seg en god del tanker etter slike opplevelser, og til tider kan man bli flau over å tenke på hva vi klager og syter over her oppe i all vellstanden og luksusen vår! Hvis jeg noen gang reiser tilbake til India igjen, så blir det for å fotografere mennesker og miljøet de lever i, her er utrolig mye spennende!!!

For en gutt som er glad i høye biffer av indrefilet, slik som jeg er, så fant jeg etter hvert ut at India ikke er plassen for dette!! Kua er jo hellig, så biff er ikke-eksisterende i dette landet!!! Vi fant en McDonald i New Dehli, men der serverte de kun kylling og fisk. Kylling gjorde susen etter mange dager på knekkebrød og vann, og drømmene om biffer og annet godt roet seg en stund. Etter en lang og spennende dag var det ut på flyplassen, og turen hjem gikk knirkefritt.

Totalt sett en spennende tur, men tiger er for spesielt interesserte som ikke gjør noe av å vasse i folk og merkelig regler, iallefall var det slik i de områdene vi var i.

En tur til Gaupebu....

2011-03-02T17:24:00.006+01:00

Hadde for litt tid siden en tur til Jostein og Maj Lena som bor på en utrolig flott plass i Dalen i Telemark. De har i flere år bodd i Rogaland, men for fire år siden kjøpte de seg en gård i noen fantastiske omgivelser. De har nå etablert et kongeørnskjul for utleie til fotografer, og dette fikk jeg prøvd ut noen dager. Jeg bodde på gården hos Jostein og Maj Lena, men tidlig på morgenen før lyset kom ble jeg fraktet ut i skogen på snøscooter gjennom et eventyrlandskap med snøen hengende i trærne. Skjulet som også kalles Gaupebu var solid bygd og med god plass til to fotografer, til nød tre hvis man kjenner hverandre godt. Når dagen er over og mørket er senket seg igjen ble jeg hentet ut på samme måte, og ankommer gården til en middag som kunne matche de beste restauranter som er å oppdrive i provinsen. En kald pils og et drømmemåltid i lag med et fantastisk hyggelig vertsskap var en veldig fin avslutning på dagen.

Hadde tre dager i Gaupebu, og alle tre dager hadde jeg kongeørn nedpå. Den ene av disse tre dagene var det full trafikk hele dagen, og gassovnen som holdt en fin temperatur i skjulet måtte nedjusteres på et minimalt nivå. Ble helt svett en periode da det var ørn alle veier. Lyset var så som så disse dagene, stort sett grått og overskyet, men med innslag av litt snø til tider. Derfor kom ikke de nydelige kulissene til sin rett på bildene, men jeg skal garantert tilbake på denne plassen!! Det som er så bra med Gaupebu er at det er såpass nærme min hjemby Kristiansand, så jeg kan sitte å se på værmeldingen før jeg ringer Jostein for å høre om det er plass i skjulet dagen etterpå. Drøye tre timers kjøring med bil, og jeg er på plass på gården. Fra Oslo er det omtrent samme distansen, så dette bør være et kjempebra alternativ til alle de fine plassene som befinner seg nord for Trondheim osv.

I tillegg til Gaupebu har de også et par fotoskjul for fiskeørn som kan se veldig spennende ut, så dette skal prøves til sommeren. For de som er interessert i å sjekke dette nærmere ut kan dere gå inn på nettsiden deres som er www.hovdmyra.no. Der vil dere finne telefonnummer, mail osv.

Legger ut litt bilder fra turen jeg hadde, så ser dere litt av hva jeg fikk ut av besøket.

Mvh Bent

Safari i Kenya.....

2010-12-29T09:27:00.007+01:00

Etter våre dager i Rwanda hadde vi planlagt å sjekke ut noen områder i Kenya. Vi ble kjørt tilbake til Kigali i Rwanda for en kort flytur til Nairobi i Kenya, og der ble vi hentet av en ny guide som i første omgang transporterte oss til et hotell hvor vi skulle bo ei natt. Man hører jo ofte at i Afrika må man regne med at ting tar tid, alt går på tverke osv, men uten unntak så fungerte alt til minste detalj på hele turen. Har vel sjeldent hatt en tur som har gått slik på skinner, så det viser seg at det ofte lønner seg å betale litt ekstra for å få hjelp av de mest profesjonelle på området.

Tidlig neste morgen ble vi hentet igjen på hotellet for å bli transportert ut til en liten småflyplass. Der sto det et fly å ventet på oss som skulle ta oss en drøy times flytur ut i bushen til et område vi først ville sjekke ut. Vi kunne til sammen ha med oss 30 kg baggasje på flyet fordelt på to mann, noe som er bortimot umulig når man reiser som naturfotograf! Det er jo mindre enn hva fotoutstyret veier, så her skjønte vi at det ville bli litt problemer. Den endelige vekta viste 90 kg, og da holdt øynene på å gå rundt i hodet på de som sto for innveiingen. Her skjønte vi fort at noe måtte ofres, og da vi etter mye om og men hadde fått reorganisert, så sto vi igjen med tannbørste, ei underbukse og ei t-skjorte i tillegg til fotoutstyr! Har sjeldent reist av gårde med så lite baggasje, ikke mer enn jeg kunne putte i lomma!! Pytt pytt, det var jo kun snakk om 5 dager, og vi var tross alt i Afrika. :-) Den endelige vekta viste 50 kg, fremdeles 20 kg over, men dette fikk vi kranglet med oss videre.

Da vi landet sto våre masaiguider klare til å ta oss i mot, og det var bare å rigge seg til med fotoutstyret med en gang før vi kjørte av gårde. Disse masaiene var bare helt utrolige når det gjaldt å spore opp dyr!!! Når de så et spor i sanden kunne de omtrent si på timen hvor lenge siden dyret var passert, hvilket kjønn, stor eller liten osv!! En stund trodde jeg de bare bløffet, men da de sirklet inn dyrene og etter en stund sa at løvene ligger i den busken der borte og det stemte, da ble jeg rimelig paff!! Når man har slike folk med seg er man nødt til å lykkes, og dette kan være det som avgjør om turen blir suksess eller ikke. I min forrige tur til Afrika hadde jeg ikke slike guider, og resultatet ble også deretter. Vi hadde noen stopp i løpet av dagen for å spise etc, og da ble det til at vi satt og pratet med guidene våre. Synes det er utrolig spennende å høre om kulturen deres, og de blir like forstøkt som vi blir over ders kultur når vi forteller hvordan vi har det hjemme. Hvordan i alle dager kunne vi klare oss med bare ei kone spurte de!!! De hadde jo både 3 og 4 stykker. Det har jo kommet mange løpere i verdensklasse fra Kenya, og dette forklarte de med at de alltid gikk og løp når de skulle noe. Det var langt mellom landsbyene, når de skulle til skole eller hente vann osv. De kunne gå/løpe 100 km om dagen uten problemer, og de trengte ikke drikke vann mer enn en gang om dagen!!! Tydelig at vi er skrudd litt forskjellig i sammen, for selv drakk vi vann som tørste kameler hele dagen!

Kort fortalt hadde vi noen fantastiske dager i Kenya, og det ene fotomotivet etter det andre dukket opp som perler på ei snor. Det er jo bare et utrolig dyreliv, og dette selv på ei årstid som skulle være litt "off season"!! Skal tilbake igjen i september, for da er det den store gnuvandringen som mange av dere sikkert har sett på tv og som nå regnes som et av verdens syv underverker. Da skal gnu og sebra krysse den kjente elven Mara til stor fornøyelse for noen beist av noen krokodiller som bare ligger klar og venter. Vi var nedom elven for å kikke på området hvor dette skjer, og krokodillene lå klar på elvebredden og slappet av. For noen utrolige beist!!!!

En annen ting som var utrolig bra på denne turen sammenlignet med den forrige jeg hadde til Afrika, var at vi nå kunne komme ut i området hvor dyrene var før sola gikk opp, og vi kunne være der til solen var gått ned. I tillegg til dette kunne vi gå ut av bilen hvis det skulle være ønskelig. Naturfotografer ønsker gjerne å få med seg det fine lyset på morgen og kveld, men i de fleste parkene i Afrika er det slik at man ikke slipper inn før sola er gått opp, og vi må være ute før den går ned. Med andre ord blir det vanskeligere å få tatt de gode bildene som man stadig er på jakt etter. Det er også slik at man må holde seg på de veiene som er, mens der vi var kunne vi kjøre der det måtte ønskes. Så hvis man så en løve med et bytte kunne man kjøre slik at vi kom på godt fotohold, noe som er helt avgjørende. I det hele tatt så var dette opplegget som natt og dag i forhold til det jeg tidligere har opplevd i Afrika.

Campene vi bodde i er lagt opp med store telt som er plassert i et lite område. Det er store telt med gode senger, vannklosett og dusj, så det er skikkelig luksus. Maten var også veldig bra, noe jeg var meget godt fornøyd med. Jeg har en tendens til å få magesjuke bare jeg tenker på ordet Afrika, men denne gangen gikk det utrolig bra!! Det er jo ganske spennende å ligge i teltet på kvelden og høre løvene brøle rett i nærheten, ei hyene som skriker til litt og flodhestene som krangler litt i elva nedenfor campen. Så alt i alt var dette en perfekt tur, og på en skala fra 1 til 10 vil jeg gi den 12 poeng!!

For dere som kunne være interessert i å oppleve noe av dette, så skal Ole Jørgen Liodden arrangere tur ned i dette området i september 2011. Da vil vi komme midt i den store gnuvandringen med alt hva dette innebærer av rovdyr og krokodiller på jakt etter ei steik. Vet at han begynner å fylle opp turene, så hvis det skulle være interesse må dere sjekke ut naturfokus.no og ta kontakt nokså raskt. Ole Jørgen er den fotografen i Norge med mest erfaring i å arrangere fototurer, og har fungert som guide i åresvis for både norske og utenlandske fotografer. Hiv dere med og opplev dette eventyret!!!!

I gorillaens rike....

2010-12-26T18:26:00.010+01:00

Hei igjen dere og ett riktig godt nyttår til dere alle sammen. Rett før jul ble det i full fart bestemt at jeg skulle på en tur til Afrika, men da jeg ikke hadde noen nettdekning der nede blir det en liten blogg i etterkant. Det ble en tur på kun en drøy uke, men vi skulle oppleve masse på disse dagene, og da på forskjellige plasser i Afrika.

Turen gikk først til Kigali i Rwanda som er hovedstaden i dette lille landet. Grunnen til at vi valgte dette reisemålet var å få oppleve de fantastiske fjellgorillaene på nært hold. Dette har for meg vært en drøm i lang tid, og da jeg for ett års tid siden måtte avlyse en slik tur på grunn av kneskade, passet det utmerket å få gjennomført det nå. Rwanda har jo en forferdelig historie med et folkemord uten sidestykke, og det er ikke mange årene siden nesten 1 million tutsier ble slaktet ned med macheter i løpet av 100 dager. Nå er landet kanskje et av de fredeligste og mest gjestfrie i Afrika, så vi merket ingen problemer av noe slag. Vi ankom Kigali litt sent på kvelden, så det ble en natt på hotell i byen. Klokken 4 neste morgen ble vi hentet av det som skulle være vår guide i to dager, og etter å ha fått lesset inn alt utstyret i bilen satte vi kursen mot det området som gorillaene holder til i. Det ble en biltur på ca 3-4 timer før vi var fremme, og etter å ha fått registrert oss på senteret som deler ut lisenser for turene var det bare å begynne fotturen innover i jungelen. I Rwanda hadde de 18 familier med gorillaer, hvorav 8 av disse ble brukt til å ta med folk inn for å kikke på. De resterende 10 familiene ble brukt til forskning. Vi kunne være totalt 8 personer i hver gruppe, så da blir det maksimalt 64 personer om dagen som får oppleve dette. Når vi først kommer oss inn til den familien som vi skal besøke, blir det kun en time sammen med gorillaene før vi må ut igjen. Dette for å redusere sjangsen for at vi skal smitte dyrene, og slik at gorillaene ikke skal bli for stresset. Turen inn i jungelen kan være alt fra moderat til hard, og det kan også bli noen høydemeter som skal forseres. Vi havnet på rett i underkant av 3000 moh, og nesten 3 timers gange en vei. Man trenger ikke være i toppform, men en bør være rimelig frisk til fots. Det som var veldig greit var at det var bærere som man kunne betale, så da tok de alt utstyret ditt begge veier, noe vi gladelig benyttet oss av.

På forhånd er det noen som har dratt inn i jungelen for å spore opp de forskjellige familiene, og disse kommuniserer med vår guide slik at vi lettere kan finne dyrene. Gorillaene er stadig på vandring etter som de beiter ned området de er i, så det kan fort bli en lengre tur enn først planlagt før man finner de.

Fjellgorillaen som er en utrydningstruet art er et fantastisk dyr!!! Det finnes i dag mellom 700 og 800 igjen, og ingen av disse lever i fangenskap. Det har vist seg at de ikke klarer å få dyrene til å overleve i fangenskap, så alle fjellgorillaene lever i et lite område fordelt på Rwanda, Kongo og Uganda. Heldigvis har trenden i det siste vært positiv med en liten vekst, så la oss håpe at dette fortsetter i fremtiden. Når man sitter på 4-5 meters hold å kikker disse dyrene inn i øynene, så får man fort assosiasjoner om at her er det noe som er nært beslektet med oss. Det er jo faktisk slik at 97% av genene er som hos menneskene, så på en sen lørdagskveld vil jeg tro at vi er på omtrent samme nivå. :-)

Blir alltid fasinert av det utrolige dyrelivet man finner på dette kontinentet, men det som alltid setter størst spor og beveger meg mest er hvordan folk lever der nede. For oss så virker det jo som en uendelig fattigdom og elendighet, men sjeldent ser man slik glede og livslyst som hos disse. Ingen steder er det så mange psykisk syke mennesker som hos oss, og ingen steder er det mer luksus og velstand, så det får meg til å tenke at vi på ett eller annet sted bommer. Uansett hvor vi kom i Rwanda kom barna løpene mot oss og vinket. Tenkte de var ute etter å tigge, men det var de faktisk ikke. De aller fleste av dem ville bare si hei, og kanskje se på disse rare folkene som trasket innover i jungelen med alt dette utstyret. Jeg kjøpte en fotball til noen av guttene der nede, og makan til glede skal man lete lenge etter!!! Slike reaksjoner fører til at det virkelig er en glede å gi noe. Når man da kommer hjem her til julaften og ser det bugner av pakker under treet, ja da må jeg innrømme at jeg får litt tanker opp i hodet.

Vi hadde to fantastiske dager her i Rwanda, og da altså 2 timer til sammen med disse dyrene, og det er virkelig en opplevelse som har satt dype spor. Her kommer jeg definitivt tilbake, og det tror jeg ikke blir alt for lenge til. Etter dagene i Rwanda skulle vi videre til Kenya og et par nasjonalparker der, men det får bli i en egen blogg.

Følg med, så er det ikke lenge før det ligger en liten blogg fra Kenya også på nettet. :-)

Hilsen Bent

En litt god historie og litt skryt til noen som fortjener det...

2010-10-18T22:48:00.005+02:00

Da var vi endelig hjemme igjen etter en litt lang reise og lite med søvn. Vi ankom Kjevik flyplass i rute, men samtlige kom hjem uten baggasjen sin. Har fremdeles ikke fått den, så i morgen må jeg ut å få handlet nye barbersaker hvis ikke den kommer. Ser ut som en julenisse nå, og det er jo litt tidlig på året.

Skulle egentlig ikke skrive mer fra denne turen, men slenger inn en blogg til før jeg gir meg. Grunnen til dette er flere, og en av grunnene skyldes en tekstmelding jeg fikk av Steinar Paulsen rett før jeg satt meg på flyet i går. Han hadde reist hjem dagen før meg, men rett før han dro hadde han en litt morsom opplevelse. Fikk følgende tekstmelding:

En time før avreise fra hotellet gikk jeg forbi en eldre mann med hatt jeg dro kjensel på....selveste Leonard Cohen, ute å spaserte alene på 7th avenue!! En av mine store favoritter fra 70-tallet som jeg hørte på livekonsert senest i fjor! "Mr. Cohen" sa jeg høflig da jeg gikk opp ved siden av ham, "you have given many people so many golden music moments, and for me last year in Norway where I was at your consert." Ikke til å legge skjul på at det var et stort øyeblikk å stå å prate med Mr. Cohen på gata midt i New York!! Uvirkelig!!! "Thank you my friend, I appreciate your words, and I remember Norway." Deretter rakte han frem hånden og vi shaket hands, hvor han deretter slentret videre nedover Manhattan. Den lille mannen med den dype stemmen og det lune smilet. Det var da jeg kjente det magiske håndtrykket at jeg tenkte på en av hans herlige sanger: "First we take Manhattan, then we take Berlin." En kan få frysninger av å tenke på hvordan slike tilfeldige og magiske opplevelser kan skje, men på MC-tur til USA kan alt skje....takket være Bent Olsen!!! En stor takk Bent! :-) Beste hilsen fra Steinar.

En hyggelig mail og en artig opplevelse for Steinar synes jeg.

Den andre tingen jeg vil skrive litt om er servicen vi fikk av vårt reisebyrå samt SAS på denne turen. Som nevnt i forrige blogg var det ett av parene som ble akterutseilt da de trodde de skulle reise hjem en dag senere enn de virkelig skulle. Det ble masse styr og telefoner hjem til Norge, og først fikk vi beskjed om at vi måtte betale mer enn kr. 10.000,- pr bilett for at de skulle komme seg hjem. Etter at jeg tok kontakt med Merete og Jon på Berg-Hansen reisebyrå i Kristiansand begynte ting å skje. Dette var altså på en søndag morgen, og etter hvert ettermiddag, men Jon som var i familieselskap gjorde jobben allikevel og fikk til slutt tak i stasjonssjefen for SAS i New York. Her viste SAS en utrolig fin gest, og de booket om de som hadde mistet plassen med nye billetter uten at det kostet de en krone!!!! Fantastisk bra, og en service jeg aldri har opplevd av noe selskap før!!! Har forøvrig brukt Berg-Hansen i flere år nå, og har alltid fått en kjempeservice når jeg har trengt hjelp fra utlandet. Sender en stor takk til SAS og Berg-Hansen for fantastisk bra service!!!

Mvh Bent

Nå starter hjemturen.....

2010-10-17T05:14:00.018+02:00

Hei igjen dere, her kommer siste innlegg fra denne turen, så nå blir det en stund til dere hører fra meg igjen.

Vi har nå hatt en del dager i New York, og de første av deltakerne reiste hjem allerede i dag. I morgen reiser de fleste andre hjem, mens Terje og Leif blir et par dager til her over. Hadde meg en tur på byen i kveld for å spise middag sammen med noen av de andre, og når jeg kom hjem til hotellet igjen sto ett av parene utenfor hotellet og var nokså fortvilet. Det sto lapp på hotellrommet deres at de var sjekket ut av hotellet, og de kom ikke inn med nøkkelen sin. Ble helt kald nedover ryggen, og tenkte en stund at nå har jeg dritt meg ut, det måtte jo komme før eller siden med så mange deltakere osv. Vi fikk nå åpnet rommet deres så de kunne finne frem flybillettene for å sjekke, og vi ble enig i å møte på rommet mitt så fort som mulig. Jeg fant frem alle papirene, og der sto det at de skulle reise hjem i dag, så de var rett og slett akterutseilt. Heldigvis tar jeg vare på alle mail som jeg mottar og sender når jeg arrangerer turer, og fant frem mailen med påmelding fra disse. Der viste det seg at jeg hadde bestilt riktig, og at de hadde oversett dette selv. Ringte til reisebyrået i Norge, og i verste fall må de ut med i overkant av kr. 20.000,- for å få ny billett. Venter på at det skal bli morgen i Norge nå, så kan de få sjekket om SAS er villig til å ordne noe greit for disse. Heldigvis var det plass på hotellet som vanligvis tar over kr. 3000,- pr natt, og vi fikk rommet deres til kr. 1.200,-. Skikkelig kjipe greier, så nå er det bare å krysse fingrene for at SAS kan hjelpe oss litt med dette.

Ellers har det blitt en del shopping, og jeg har vurdert om det må opprettes et krisesenter for frustrerte herremenn som ligger her over med kredittkortene nede i ei bøtte med is for å kjøle de ned!!?? Kan liksom se hvordan fortvilelsen vokser for hver dag hos enkelte, mens kontoen synker proporsjonalt med antall timer damene er på farta. Selv hadde jeg og noen andre et lite rush på byens fotobutikk samt Applestore, så det ble en del poser som ble fraktet til hotellet etter dette. :-)

I går var vi på konsert med gamle legendariske Dionne Warwick. Det ble noe skikkelig trøtte greier og musikken passet best for de med blått hår og spaserstokker!!! Ivar Ruste og husker du svingte atskillig bedre enn dette, så det var med stor glede vi tuslet ut av lokalene etter en stund.

Mens vi har vært i NY har vi vært spredd for alle vinder. Det er faktisk noen i gjengen jeg ikke har sett etter vi kom. Det var meningen at vi alle skulle ha en felles middag på fredags kvelden, alle var så enig i dette. Styrte en god del for å få til en plass som kunne håndtere 29 stykker på en fredagskveld, og etter masse frem og tilbake samt en del dollar i tips, fikk jeg beskjed av noen av de andre at de hadde bestemt de heller ville gå på konsert!!! Konserten var den jeg tidligere har nevnt med Dionne Warwick. Jeg ga beskjed at da fikk disse ordne med avbestilling, for han var rimelig rød i nepa han jeg hadde fått til å hjelpe med bestillingen. Han hadde ringt rundt halve NY før han endelig fikk tak i noe, så jobben med avbestilling hadde jeg ikke lyst å ta. :-)

Ellers har vi stort sett tuslet rundt litt i gatene her, vært i Central Park hvor det er en minneplass for John Lennon, vært borte ved huset hvor han bodde og siden skutt ned og drept. Det er en by med utrolig mange rare og spesielle mennesker, masse triste skjebner og en by som aldri sover. Det er uansett når man går ut på gatene, så er det full fart over alt. Dette kjenner jeg blir veldig stressende over litt tid, så nå er jeg virkelig glad for at jeg skal hjem i morgen!!! Har vært 2 måneder på tur nå, så endelig er dette maraton over. Nå ser jeg frem til en rolig høst hjemme i Kristiansand med fine turer i skog og mark, Torgrims beste med brunost og melk, gode venner og familie, skjønne perla mi Celine som jeg er bestefar til osv osv.

Dette har vært en skikkelig svenneprøve i å arrangere tur, og på forhånd hadde jeg ikke trodd det skulle bli så mye arbeid som det har vært. Har hatt en del søvnløse netter hvor jeg har tenkt på alt som har kunnet gå galt, dobbeltsjekket og sjekket igjen etc. Det er et par småting jeg ville ha gjort annerledes, men bortsett fra dette har alt gått helt på skinner, da med unntak av at et par har tatt feil hjemreisedag. Er faktisk godt fornøyd med meg selv og jobben jeg har gjort, og det virker som de fleste andre også er det. Vil også takke Berg-Hansen reisebyrå for en veldig god jobb og oppfølging, de har vært til uvurderlig hjelp under hele planleggingsprosessen.

Ha det bra der hjemme, så sees vi snart.

Mvh Bent

Nærmer seg slutten på turen...

2010-10-15T14:08:00.021+02:00

Hei igjen og beklager at jeg er litt treg med bloggen nå! Lovet jo å komme med litt bilder fra NY, men i går regnet det så mye her at det ble ikke særlig med fotografering. Det skal visst bli regn og sterk vind i dag også, så skal det bedre seg i morgen igjen. Skal få tatt litt bilder når været blir noe bedre, så satser jeg på at jeg får lagt ut en siste blogg til før denne turen er over. Med andre ord er det ikke sikkert det kommer noe i morgen, men da i overmorgen.

I går ble tiden stort sett brukt til to ting for min del på dagtid. Etter å ha spist en altfor dyr frokost spaserte jeg opp på Apple store for å kikke litt på alle godsakene der. Traff Terje og Ole Petter utenfor butikken, de hadde vært på sightseeing tur med buss i NY og hoppet av utenfor butikken. Etter en times tid der inne satte vi oss i taxi for å kjøre ned til verdens største fotobutikk som heter B&H. Det er en skikkelig "gåttebutikk" for gutter som oss, og her inne kan man jo gå hele dagen uten å komme gjennom. Det er 1550 ansatte i selskapet, og 200 av disse står i de forskjellige kassene rundt i butikken som er over flere etasjer. Samtlige ansatte er jøder, så de har stengt på lørdager, for da er det sabbatt eller hva det nå heter. De andre jobber på kontoret og med utsendelse av varer til hele verden.

Når man kommer til ei kasse må du stå i kø for å bli betjent. Når det er din tur går du til kassa å prater med ekspeditøren, sier hva du kan tenke deg osv. Ekspeditøren trykker inn noe på datamaskinen, og vips så kommer varen seilende på et rullebånd. Hvis du vil ha varen blir det registrert på navnet ditt, og du får med deg en lapp. Slik går du fra avdeling til avdeling, og lappen blir større og større etter hvert. :-) Opp i taket kan du se kasser med varer som kjører rundt på et bånd, og til slutt ender opp i avdelingen som ligger ved utgangen av butikken. Når du er ferdig med å handle stiller du deg i køen for å betale, en kø for cash, og en kø for kredittkort. Når så varene er betalt får du en lapp som du tar med deg i en ny kø for å endelig få utdelt varene å gå ut av butikken. Helt utrolig system, og høres sikkert stressende ut, men det går veldig fort i alle disse køene.

Ble litt småhandling i går, men klokken 10 i dag skal vi ta runden igjen. Har lovet å være med noen av de andre som vil handle litt kamera og greier, så da blir det vel litt kø på meg i dag også. :-)

Nå er gjengen stort sett delt opp i forskjellige grupper, og noen av de andre har jeg ikke sett siden vi ankom NY. Vi var en gjeng på 12 stykker i går som gikk ut samlet for å spise middag, og etter dette ble det litt spasering i gatene under de nyinnkjøpte paraplyene. Vi traff Morten og Anne som nå var kommet til NY for å være noen dager, så det ble en koselig avslutning på kvelden før alle gikk til sengs rundt midnatt.

I dag skal vi alle sammen ut på en felles middag, så det blir siste samling med hele gjengen før en del av gjengen reiser hjem på lørdag. Flesteparten reiser hjem på søndag, mens de resterende reiser hjem på tirsdagen.

Fikk ikke tatt noen bilder i går, så derfor legger jeg ut litt bilder fra tidligere på turen, så lover jeg å komme litt sterkere tilbake i siste bloggen. Det tar litt tid å blogge/fotografere hver dag, så av og til er det litt deilig å bare la alt ligge for en dag. Det skjer jo ikke så mye heller nå på slutten, så det er jo begrenset hvor interessant det er for dere å følge med.

Ha det fint så lenge, og ha en fantastisk fin helg alle sammen.

Mvh Bent

Ankommet New York....

2010-10-14T05:45:00.008+02:00

Da var vi ankommet New York og er klare for noen rolige dager her før hjemreise. Det vil si rolig for de som ikke lider av shoppingsyken, for her er det mye butikker, og mye kjekt å ha som en ikke trenger. Det virker som kredittkortene sitter løst hos en del damer nå, så det spørs hvordan dette skal gå etter hvert! :-)

I dag var det opp klokken 0500, så ble vi hentet med buss utenfor hotellet klokken 0600. På grunn av tidsforskjellen landet vi ikke i NY før klokken 1800, så denne dagen har vi ikke fått så mye ut av. Det ble bare til at vi sjekket inn på hotellet, fikk baggasjen på rommet, så bar det ut på byen for å finne en plass å spise middag. Vi delte oss bare opp i grupper som falt naturlig, så på den måten unngikk vi problemer med plass på restaurantene. Vi var 7 stykker i sammen som jaktet på et steakhouse, så jeg søkte opp nærmeste aktuelle på min iPhone. Den lå rett rundt hjørnet, så det passet jo utmerket. Jeg gikk inn på restauranten for å spørre om bord, og mens jeg sto dere å ventet kom plutselig Ole Petter og tauet meg ut etter jakkekragen. Det viste seg at dette var en plass med stjerner i Michelingguiden, og prisen for en biff lå på det samme som du betalte for en hel okse i hjemlandet. Syntes jo de så litt rart på dongeribuksene mine med hull i, men tenkte ikke så mye over det der og da. :-) Vi fant oss nå en grei plass etter hvert, men uansett hvor man går her i NY vil det nok koste mer enn snittet i USA.

Jeg har ikke tatt noen bilder i dag, men skal prøve å få lagt ut de bildene jeg prøvde meg med i går. I morgen tar jeg nok med kamera rundt i byen, så da satser jeg på at det blir litt på bloggen.

Da hører dere fra oss i morgen igjen.

Mvh Bent

Dag 9, San Francisco....en veldig variert dag...

2010-10-13T07:33:00.008+02:00

Da var sykkelene levert tilbake igjen i San Francisco, og det var med nød og neppe!! Kommer tilbake litt på dette etter hvert, men dagen startet som planlagt fra Arcata klokken 0700 i dag. Alle var på plass i tide, og vi satte av gårde i det sollyset så vidt begynte å gjøre himmelen litt lysere. Temperaturen var så vidt over null grader, så det var beinkaldt når vi kjørte nedover Highway 101. Vi skulle følge denne veien ned til det som heter Avenue of the Giants. Dette er en veistrekning på 31 miles som egentlig er den gamle Highway 101, og denne slynger seg gjennom en skog av redwoodtrær som er helt enorme. Når vi nærmet oss skogen kunne vi se hvordan havtåken bare veltet innover området, så dette lovet dårlig med tanke på at vi skulle ut til kysten og Stillehavet.

Vi hadde en kort tissepause/varme hendene-pause før vi satte kursen innover skogen. Det er bare noen få uker siden jeg kjørte her med min gode kamerat Harald, og da hadde vi tett på 50 varmegrader!! Nå var vi nede på nærmere null grader, så kontrasten var stor fra den gangen. Vi hadde egentlig tenkt oss en frokost inne i skogen, men vi fant ut at det var for mørkt og kaldt der inne til det.

Etter å ha kommet ut på HW 101 igjen var neste mål Leggett hvor vi skulle kjøre gjennom det berømte Redwoodtreet. Vi hadde nå bestemt oss for at vi skulle glemme kystveien og bare kjøre 101 hele veien, så da hadde vi også god tid til å rekke levering av syklene innen kl 1600. Rett før Leggett hadde vi et stopp for å fylle bensin, og da benyttet vi også tiden til en kopp kaffe for å få varmen igjen. Når vi så skulle igang igjen begynte noen å snakke om at de gjerne ville kjøre kysten allikevel, for nå begynte sola virkelig å brenne vekk tåka. Jeg tok en avstemning på dette, og det ble 50-50 for eller i mot. Jeg benyttet min dobbeltstemme til å avgjøre turen til fordel for de som ønsket å ta litt av kyststrekningen nedover. Foreslo at vi kunne dele oss i to, men dette ble nedstemt. Da var det bare å komme seg ned til treet med veien gjennom, ta litt bilder og få unnagjort noen mil med kyst og svingete veier. Jeg hadde nå gitt beskjed om at det ble MYE svinger, og lange strekk uten særlig pause. Treet som vi forøvrig skulle kjøre gjennom er over 100 meter høyt og 2400 år gammelt!!!!

På vei ut av det området som treet var i sviktet rutinene våre for andre gang på turen, og denne gangen gikk det ikke så greit som sist. 4 sykler ble akterutseilt, og kjørte dermed feil vei. Når jeg ligger foran klarer jeg ikke å se om alle 16 syklene er med, så jeg er avhengig av at rutinene fungerer som de skal. Da vi kom ut til kysten stoppet jeg for å se om alle var der, og først da merket vi at noen var borte. Det første som slår meg da er at det kan være skjedd en ulykke, så det er en kjip følelse. Ikke var det dekning på telefonen heller, så jeg avgjorde fort at vi kjører videre til neste by slik at vi får dekning og kan ringe de. De var fire sykler i sammen, så jeg vurderte det til at de ville klare seg greit uten oss uansett hva som hadde skjedd. Da vi kom ut til Fort Bragg tikket det en melding inn fra Geir om at de var blitt kjørt fra, men alt var ok, og de var på vei sydover.

Nå var det gått så mye tid bort at det var bare å sette kurs mot raskeste vei til San Francisco, for skulle vi rekke klokken 1600 der nede hadde vi ikke mye å gå på. Vi hadde ca 22 mil igjen til SF, og dette delte vi opp i to etapper. Nå var temperaturen krøpet godt opp på gradestokken, så den var kloss på 45 varmegrader før vi nådde målet vårt. Da vi rullet over Golden Gate kunne vi se SF ligge der i ettermiddagssola, og det var 11 sykler og 21 nordmenn som var rimelig godt fornøyde med å ha kommet så langt. Vi kjørte jentene ned til hotellet før vi kjørte til utleieren for å levere syklene. Vi ankom stedet 1/2 time forsinket, men heldigvis så de mellom fingrene på dette. Verre var det med de fire andre syklene, for hvis ikke de kom før klokken 1800 ville de stenge, og da måtte syklene leveres dagen etterpå. Dette ville jo selvfølgelig komplisere tingene veldig for oss, for vi reiser herfra klokken 0600 i morgen tidlig.

I det jeg sto inne hos utleieren ringer Vidar på telefonen min, og han gir da beskjed om at han har punktert et kort stykke før Golden Gate. Han hadde punktert på bakhjulet og fått skikkelig sleng på sykkelen, noe som er veldig ubehagelig og farlig når man ligger i 120 km/t!!! Heldigvis er Vidar en dyktig og erfaren sjåfør, så han klarte å navigere sykkelen ut på veiskulderen og i sikkerhet. Jeg fikk ringt til de andre tre og ga beskjed om at de måtte få en taxi til å kjøre foran og komme seg så fort som svint til utleieren, og ga beskjed om konsekvensen hvis de skulle komme for sent. I det utleieren slukket lyset og skulle dra ned porten, så rullet de tre siste syklene, med unntak av Vidars inn i lokalet!!! Utrolig flaks, og deilig å slippe noe mer styr i morgen. Til Vidars sykkel hadde vi fått bestilt kranbil, så denne var nå under veis, og kort tid etterpå var vi alle samlet på hotellet igjen.

Mange var slitne etter dagens litt stressende økt, men også veldig glade for at alt hadde gått bra. Det er en del sprik på kjøreferdighetene til de enkelte i gruppa, så noe sleit litt mer enn andre. Varmen gjorde også sitt, så midtveis i økta måtte en del bare av med stilongs og alt av ull som var under kjøredressen.

Lærdommen ut av denne dagen for min del blir at det ikke nytter med særlig med enn 30-35 mil om dagen i en slik stor gruppe, og hvis det er ekstra mye severdigheter under veis, så kan dette deles i to.

Vi avsluttet dagen med middag på pir 39 på Fishermen's Wharf, og er nå klare for senga. Vi blir hentet på hotellet i morgen tidlig klokken 0600, så bærer det til New York noen dager. Kommer tilbake med blogg når vi er på plass der over.

Har lagd ferdig en del bilder fra dagens hendelser, men nettet er så dårlig at jeg må prøve å få lagt de ut i morgendagens blogg.

Ha det bra så lenge.

Mvh Bent

Dag 8, Arcata....sol og alt bare toppers...

2010-10-12T03:36:00.005+02:00

Arcata som ligger rett i nærheten av Stillehavskysten er nådd, og dette blir siste stopp før vi leverer syklene tilbake i San Francisco i morgen. Blir både godt og litt vemodig, men turen er jo ikke helt over ennå. Vi skal jo videre til New York på onsdagen, så det kan jo bli litt moro der også.

Turen i dag har vært en fin etappe, og vi startet klokken 0800 på morgenen i klart vær, men veldig kaldt. Temperaturen lå rundt null grader, og det var rimelig friskt når vi satte av gårde. Det var bare ca 5 mil til vi kom opp i det som heter Lassen Volcanic nasjonalpark, og der hadde vi første stopp. En fin park, men lukta var det verre med. Kunne kjenne svovellukten sive opp av bakken, og enkelte plasser kunne man også se dampen sive ut. På det høyeste var vi nesten oppe i 3000 moh, og det var en fantastisk utsikt. Vi var nokså utsatt for den sterke vinden når vi var på toppen, og på det verste var det nok en del minusgrader effektivt. Vi kom oss fort over fjellet, og når vi begynte nedstigningen kunne vi kjenne hvordan varmen sakte men sikkert begynte å ta tak i kalde fingre og tær.

Den ruta vi har lagt opp til består stort sett av bra veier og lite trafikk, men det er utrolig mye veiarbeide her over. Blant de mange stoppene vi hadde på etappen i dag kom vi over en litt artig sak. Først er det jo skiltet 2-3 ganger med noen hundre meters mellomrom at du kommer til veiarbeide. Så står det et menneske med et skilt hvor det står stopp på den ene siden, og kjør sakte på den andre. Når vi så kan kjøre må vi følge etter en bil med blinklys på taket, og bak på bilen står det følg meg. Mens vi fulgte denne bilen i dag møtte vi på en veiskrape som skrapte sand og grus ut i veien, og bak denne kom en ny veiskrape som skrapte dritten tilbake igjen!! Når vi så kommer ut av området det er veiarbeide på står det et nytt menneske med tilsvarenende skilt å veiver. Altså 5 mennesker, 2 store anleggsmaskiner og 1 bil i aktivitet for å få utført ingenting!!! Det må man jo kalle sysselsetting på høyt plan!! :-)

Ole og Arne Henry med damer er reist tilbake til San Francisco i dag da Arne Henry hadde en avtale der nede, så nå er vi "bare" 29 personer og 15 sykler igjen. Arne Henry reiser hjem til Norge, mens Ole drar til Florida hvor han har hus.

Som jeg skrev litt tidligere er det slutt på at vi tøyser med Leif angående Hondaen han kjører på. Han ble sint som en ilder, så vi fant det lurest å roe det litt ned. Fra vår side var det ment bare som litt moro, men mottakeren var ikke helt på samme kanal. I dag når vi hadde siste stopp før vi ankom hotellet var det søren meg noen amerikanere som overtok den jobben!!! Når Leif svingte inn på rasteplassen ble han møtt av fire amerikanere som spurte om det var en motorsykkel eller et romskip ham kom kjørende på?? Heldigvis tok Leif dette bedre enn han gjorde når vi prøvde oss med litt morsomheter, han gikk sågar så langt som å kalle det god humor!! :-)

I morgen blir den lengste dagen på turen, så noen av deltakerne er litt bekymret. Jeg har sagt det blir langt og MYE svinger, og det er ikke alle som er like fornøyde med dette. Derfor har jeg bestem å korte inn litt på dette ved å bare ta det første stykket med svingete vei, og deretter kjøre ut på en "raskere" rute slik at vi når San Francisco i tide. En stor utfordring i morgen blir å komme samlet gjennom San Franciscos gater til der hvor vi skal levere syklene, så det kan bli litt spennende!!

Noen i gjengen begynner å bli litt slitne både her og der etter all kjøringen, for dette er uvante greier for de fleste, og med tanke på at alderen ikke er til noen fordel lenger må man vel nesten forvente dette. Torhild har anskaffet seg en rosa liten badering som hun sitter på, og som avlaster gluteus maximus for de verste pinsler. Denne bruker hun som nakkestøtte på flyet og som hodepute ved bassenget, så her er det mye i ett kan man si.

Som vanlig skal vi ut å spise klokken 2000 i dag, så jeg får hive meg i dusjen slik at jeg blir klar. Tar jo ikke sjangsen på å komme for sent til noe som helst, da jeg selv kjører knallhard disiplin i gjengen på dette med å komme på tide. For noen år siden kjørte jeg fra en gjeng som ikke holdt tiden, og dette snakker de om fremdeles, så ingen tar sjangsen på å bli akterutseilt. De som ble frakjørt den gangen kom aldri mer for sent, så virkningen var akkurat som forventet. :-) Husker godt når jeg satt langt ut i ørkenen Death Valley, hadde kjørt en times tid før jeg stoppet. Der satt jeg å så på ei støvsky som kom nærmere og nærmere, og det var de akterutseilte som kom i 120 for å finne meg igjen. :-) Så når jeg sier vi starter klokken 0900, så vet alle at klokken 0910 er for sent. Slik må det være når vi er så mange på tur, og det har fungert utmerket med denne gjengen.

Da har vi vært ute å spist på et sted rett overfor der vi bor. Oriental Buffet hette plassen, og som dere kanskje skjønner var det noe asiatiske greier som en ikke vet hva er for noe. Ikke min favoritt, men skal si alle de andre var fornøyde!!! Helt i starten når vi kom dit og kelneren kom for å ta bestilling på drikke var humøret helt på topp, helt til han sa at det eneste de kunne få å drikke var brus. Dere skulle sett trynet på gjengen da!! De så ut som de hadde solgt flesk uten å få betaling hele gjengen, med unntak av colaguttene (Terje og Bent). Noen vurderte å bare gå for å finne en annen plass, men de roet seg litt etter at det verste sjokket var over. Tenkte at nå blir jeg vel hudflettet og beskyldt for å ha gjort dette med vilje, men jeg visste faktisk ikke at det var alkoholfritt før jeg hørte kelneren sa det. Men utrolig nok så endte det bra, for maten var visst helt fantastisk.

Litt lite bilder i de to siste bloggene, men skal se om jeg kan kommer sterkere tilbake.

Da sees vi i morgen igjen da, og hilser til alle dere hjemme fra deltakerne på turen.

Mvh Bent

Dag 7, Chester....en deilig dag på sykkelen..

2010-10-11T07:36:00.006+02:00

Dag 7 er over og vi har akkurat avsluttet med en god middag på en restaurant 200 meter unna der vi bor. Vi er nå innlosjert på Best Western på et lite tettsted som heter Chester.

Kjøreturen fra Plymouth startet i dag klokken 0900, og da hadde Hugh og Randy med flere ankommet plassen vi bodde. De skulle følge oss oppover til Lake Tahoe på noen veier som var veldig fine, og derfra skulle vi kjøre videre på egenhånd. Kjell prøvde seg dagen før med å si at bensinstasjonen ikke åpnet før klokken 0900, og jeg gikk rett i fella. Det som var sannheten var at den åpnet klokken 0600, men Kjell trodde han skulle få litt mer tid til å komme seg på morgenen. Jeg fikk nyss om dette, så jeg ga beskjed om at alle skulle stille med full tank og ferdig spist klokken 0900 sharp, for da kjører vi. Denne gangen hadde alle fått gjort som jeg sa. Kjell har nå mistet all troverdighet, og blir ikke hørt i fellessamlinger når vi diskuterer turen videre. :-)

Vi kjørte stille og rolig oppover i fjellene, og på det høyeste var vi oppe i 2700 moh. Snøen var så vidt begynt å legge seg på toppene, og det var en deilig høstluft som var akkurat så kald at den fikk kjølt oss passe ned. På vei opp i fjellene stoppet vi på en plass hvor 5 motorsyklister ble drept samtidig da en trailer med tømmer kjørte i hele gjengen. Bensinen på syklene tok fyr, og samtlige brant til døde. Det var montert en motor fra en av disse syklene på en liten stein, og man kunne tydelig se hvordan ting hadde smeltet i brannen. Det var også satt opp 5 kors til minne om disse ungdommene som så tragisk og uskyldig ble revet bort i løpet av sekunder. Man gjør seg noen tanker når man står på en slik plass, og tenker på hvor skjørt og brutalt livet kan være noen ganger. Viktig å leve mens man kan!!!

Vi hadde en kort stopp til før vi nådde Lake Tahoe som er et kjent vintersportssted. Her kjørte vi inn på en Taco Bell og spiste dagens lunch mens vi pratet med våre nye venner, og etter dette skilte vi lag med disse. De skulle kjøre tilbake der de kom fra, mens vi satte kursen nordover mot Chester. Vi fulgte veien rundt innsjøen helt til vi var på andre siden, og der kjørte vi rett nord og inn i et fantastisk fint område med bra veier og lite trafikk.

I dag fikk jeg en periode hvor jeg ble skikkelig døsig en stund, og jobbet med å få luft nok i ansiktet til at jeg skulle våkne ordentlig. Tenkte at nå må jeg bare få stoppet slik at jeg kan få en liten hvil, og etter kort kjøring fant jeg en grei plass hvor alle syklene kunne få parkert. Det viste seg da at omtrent alle sleit med samme problemet, så her var det bare å legge seg litt i grøfta for en strekk. Etter dette stoppet vi på første plass hvor det var mulig å få seg noe kaffe slik at vi ikke gikk på en ny smell med sjåfører som kjørte rundt i halvsøvne.

Siste strekket gikk radig unna på fine veier, og vi ankom Chester og hotellet vårt klokken 1730. Her var det bare å sjekke inn, og etter dette samlet vi oss utenfor hotellet med noe å drikke mens samtalen gikk livlig rundt turen vi hadde hatt i dag. Samtlige syntes det var en flott dag, og det at vi hadde hatt sol fra skyfri himmel hele dagen gjorde ikke tingene verre. Ser at noen av oss begynner å bli rimelig røde i nepa nå etter solen, så nå må det nok snart noe solkrem på bordet.

I morgen blir en litt lengre dag, og da skal vi kjøre ut til kysten igjen til et sted som heter Arcata. Vi skal også innom en nasjonalpark som heter Lassen Vulcanic NP, så her regner jeg med at det kanskje går litt tid. Derfor har jeg bestemt avgang klokken 0800 i morgen.

Følg med videre, nå har vi bare to kjøreøkter igjen før det bærer mot New York noen dager.

Mvh Bent

Dag 6, Plymouth og atter en rolig dag...

2010-10-10T08:54:00.016+02:00

Nå går det mot natt her, og jeg skal prøve å få lagt ut en kjapp blogg før jeg går til sengs. Må opp tidlig i morgen, for da er det en ny lang dag på sykkelen igjen.

I dag har vi hatt en hviledag, og samtlige har i grunnen gjort det de har hatt mest lyst til. Vi hadde ikke noe program før klokken 1400, så de fleste har slappet av etter gårdsdagens bravaser. Sen frokost og noen timer i bassenget, men selv brukte jeg timene til å få lagt ut ny blogg samt gå igjennom litt bilder fra turen. Klokken 1400 kom Hugh og Ryan for å ta oss med på en kjøretur i området. Hugh er han som var vakt i Folsom Prison, så han skulle ta oss med ut til fengselet for å ta et gruppebilde foran porten som er det siste noen av fangene får se av friluft før de blir transportert inn med en livstidsdom. Det er ca 3500 fanger der inne, og flere av de vil aldri mer se utsiden av den enorme festningen som fengselet er omringet av. Hugh holdt et kort foredrag om hva som skjer på innsiden, litt om hvordan de forskjellige fangene blir delt inn i kategorier etter hvor farlige de er, rømningsforsøk, knivstikking, oppfinnsomhet hos fangene med tanke på å lage seg stikkvåpen osv osv. Utrolig spennende å høre på, og en helt spesiell følelse å stå inn ved porten og så vidt kunne se inn i området bak murene. Plutselig hørte vi en høy lyd akkurat som et damplokomotiv, og det var signalet for at det var mat å få for fangene forklarte Hugh. Randy som er en kamerat til Hugh er halvt cherokee indianer, så han hadde også mye spennede å fortelle om indianere og deres kultur. To utrolig hyggelige karer som bare var opptatt av at vi skulle ha en fantastisk tid mens vi var i området, noe de klarte utmerket.

Etter Folsom Prison satte vi kursen mot det området hvor de først fant gull i 1848. Det ble opprinnelig satt i gang bygging av et sagbruk som skulle brukes til å kutte opp plank som skulle brukes som fortau i byene der oppe, men før dette ble ferdig fant de gull i store mengder i området, og da ble hele sagbruket som fremdeles står der lagt på is. Gullrushet var i gang, og på grunn av alt gullet de fant kunne nordstatene produsere så mye våpen at de vant krigen over sørstatene. De sier at det fremdeles ligger 80% av gullet igjen i bakken, så ennå er det mange som prøver lykken. Vi traff på en enorm kar der som spurte hvem som var leder av denne store gruppen, og da de andre pekte på meg kom han bort å ga meg en liten stein med noe som så ut som gull i. Jeg var rimelig sikker på at dette var juggel, men Randy mente at det var ekte gull i små mengder i steinen. Artig var det uansett, og fyren var utrolig hyggelig. Dere ser bilde av meg sammen med denne bautaen av en mann, og jeg har også lagt ut et bilde av han sammmen med Elsa, så da får dere litt inntrykk av størrelsen på fyren.

Det var stor aktivitet i området med mange rare og hyggelige mennesker, så vi brukte litt tid på å kikke oss rundt før vi måtte kjøre av sted til hyttene våre igjen. Nå hadde vi bare kort tid på oss til vi skulle bli hentet i en enorm limousin som skulle ta oss hjem til huset som Hugh bodde i. 45 minutter tok det å kjøre dit, og vi fikk rimelig hakeslepp når vi fikk se huset og ikke minst hagen. Det var mer som en park med stor peis med fyr i, lys i trærne, boblebad og selvskutt mat i alle varianter. Vi hadde noen fantastiske timer med verdens hyggeligste folk, og en mat som kommer til å huskes. Det var Randy som var kokk for oss, og han kunne gått inn på hvilket som helst kjøkken å gjort en kjempejobb!! :-)

Klokken 2200 ble vi hentet i limousinen igjen for å bli kjørt tilbake til hyttene, og det var en temmelig trøtt gjeng som tuslet rett til sengs når vi kom frem.

Leif har i dag fått besøk av sin venninne, så han måtte sette seg på sykkelen og kjøre til San Francisco for å hente henne. Det blir en del timers kjøring for han, og jeg regner med Heidi som hun heter er rimelig trøtt etter 24 timers reise for så å sette seg noen timer på motorsykkel i mørket!! Vi får håpe det har gått greit, men han er ikke kommet ennå.

I morgen blir det en lang og forhåpentligvis fin dag på sykkelen. Vi skal kjøre opp til en plass som heter Chester via Lake Tahoe, og Hugh med venner skal følge oss et stykke på vei. Følg med oss videre, så får dere se hvordan morgendagen blir.

Ha en fin dag hjemme, her må vi sove nå.

Mvh Bent

Dag 5, Plymouth.....en fin og rolig dag...

2010-10-09T16:47:00.019+02:00

I dag har vi hatt en rolig og fin dag i et fantastisk vær!! Vi startet med å bruke halve dagen rundt Sonora og Jamestown som ligger bare noen kilometer unna der vi bodde. Tror de fleste trengte en soft start på dagen etter det som ble 47 mil dagen før i en del kaldt og vått vær. Vi var enige i at alle gjorde som de ville frem til vi skulle starte på kjøreturen klokken 1130, og da skulle alle starte med full tank. Selv tok jeg og en del andre turen ned til Jamestown og den lokale Harley-dealeren for å kikke litt i butikken, og vi avsluttet med en kald cola på byens eldgamle hotell. Nå kommer varmen, så i dag blir det ikke mye tøy på når vi kjører oppover.

Leif presterte å bli anholdt av stedets sheriff da han kjørte uten hjelm, men etter at sheriffen hørte lyden på det Leif kjørte rundt på, så var han i tvil om det var motorsykkel eller tørketrommel. Dermed slapp han bot. Neida, nå skal jeg ikke mobbe Leif mer for sykkelen, han begynner å bli litt lei av dette, og er rimelig rød i toppen til tider. Dermed er Leif fredet for resten av turen.....øhhh iallefall noen dager. :-)

Som sagt skulle alle stille med full tank når vi skulle starte dagen, men det var jo selvfølgelig en som ikke fikk med seg dette. Skal ikke nevne navn, men kan si så mye at Arne Henry ble mobbet en del for dette etter hvert. Vi fikk noe bensin på sykkelen til den det gjaldt mens gjengen sto å ventet, så var det bare å sette kursen nordover på Highway 49. Dette er en vei som slynger seg gjennom en masse byer som ble gunnlagt i gullgravertiden rundt 1850-årene. De fant gull her opp i 1848, og året etter dette strømmet det til folk fra hele verden for å søke lykken. Disse kom altså i 1849, og derfor har de også kalt denne veien for Highway 49. Folkene som kom over hit for å grave gull på den tiden ble kalt fourtyniners.

Vi hadde en kort stopp i en by som heter Sutter Creek, så her benyttet de fleste tiden til en is eller cola, mens noen få fikk i seg noe av sitt daglige behov for påfyll av nikotin i lungene. 20 minutter etterpå var vi på hjul igjen, og nå var målet en kafe rett bortenfor der vi skulle bo for en lunch. Arne Henry hadde en plass der som han mente kunne være greit å stoppe på, og utrolig nok så klarte de å serve hele gjengen med glimrende mat på rimelig grei tid. Her i Amerika har de ikke helt forstått det med jul og juletre over alt, så noen plasser står ennå juletreet ferdig pyntet, og det gjorde det her også. :-)

Etter alle hadde spist seg god og mett var det 500 meter bort til der vi nå skal bo i to dager. Vi har leid hytter på en campingplass, noe som ser ut til å fungere veldig bra. Alle ser ut til å kose seg, og vi har klart å losjere de enkelte inn på hytter sammen med de som de kjenner best.

I dag var det planlagt grillfest og vinsmaking på en av dalens mest kjente vingårder som ligger 3 km herfra, så det ble bare 1,5 time til dusjing og klargjøring av de ytre fasader. Terje som er avholds sa ja på strak arm til å være sjåfør frem og tilbake, så klokken 1700 startet han på det som måtte ble flere turer frem og tilbake. Vi kom opp på en fantastisk idyllisk plass, akkurat som man har sett på filmer a la Falcon Crest osv. Langbordet var dekket opp med gårdens rødviner, og biffene lå på grillen og godgjorde seg til sultne nordmenn som veltet inn på tunet. Undertegnede og Terje satt med hver vår cola og koste oss med maten, så det ble jo litt komentarer slengt over bordet til oss når man sitter på en av de beste vingårdene i California og nyter cola til maten. :-) Ja ja, vi har rygg til å bære det, og jeg er rimelig sikker på at vi har det bedre morgenen etter enn hva de fleste andre har. :-)

Vi fikk også besøk av et par kamerater som Arne Henry hadde fått seg her over. Han ene er fangevokter i det beryktede fengselet Folsom Prison, så det var litt spennende å høre noen av historiene fra innsiden av dette. Veldig hyggelig kar, men samtidig en du merket ville få respekt de fleste plassen han kommer. Han kom kjørende i en fantastisk bil, så de fleste, inkludert damene ble rimelig våte i øynene når han rullet inn på tunet. De ble fort kø om få sitte litt i bilen mens jeg som fotograf måtte forevige samtlige mens de satt der med det dollargliset i trynet. :-)

Etter at Terje hadde vunnet dansekonkurransen (hjelper å holde seg til cola), så ble det oppsamling og retur til hyttene våre for ei god natts søvn. Kjempekoselig dag, og et deilig vær!!!

Morgendagen ser ut til å bli spennende på mange måter, og vi er blant annet lovet en omvisning på Folsom Prison så langt han karen kan ta oss. Vi kommer nok ikke inn i fengselet, men noe får vi kanskje se. I tillegg er vi innvitert til samme karen for grilling i kveld, og det blir en tur opp til noen gullgraverområder etc. Følg med i morgen, så får dere se hvordan det har gått.

Mvh Bent

Dag 4, Sonora....lang dag med alt av vær...

2010-10-08T08:10:00.015+02:00

Da var dag 4 overstått, en dag som ble litt lenger enn beregnet, og litt kaldere enn forventet. Vi startet fra Three Rivers klokken 0900 som vanlig, men først etter den obligatoriske praten 0845 hvor vi går gjennom dagen før. Har det vært noe som ikke har fungert i gruppa, noen som ikke kjører som de skal osv. Hittil har det ikke komment noen klager, men vi hadde en liten glipp på turen til Three Rivers. Vi har en regel om at når vi svinger over på ny vei, så skal alle se i speilen om mannen bak er med. Hvis så ikke er tilfelle, så skal vedkommende stå i krysset å vente til de bak kommer. På denne måten unngår vi å miste noen i veikryssene. Dette glapp litt i går, så vi mistet to sykler en liten periode, men det rettet seg fort opp igjen. Utover dette har alt fungert utmerket, og jeg er veldig positivt overrasket over hvor greit det går på tross av så mange på tur samtidig.

Været var bra når vi startet, og værmeldingene for hele dagen var svært lovende. Vi startet på rundt 450 moh, men da vi fort skulle opp i over 2000 moh tok vi godt med tøy på oss. Vi skulle nå kjøre gjennom det som heter Sequoia nasjonalpark, en park hvor verdens høyeste trær befinner seg. Dagen før hadde parken blitt stengt da det regnværet vi fikk hadde kommet som snø opp i fjellene. Etter en kjapp bensinfylling startet vi stigningen opp i fjellet gjennom masse hårnålssvinger. En utrolig utsikt, og etter en stund kjørte vi inn i skyene og tett tåke. Vi kjente hvordan kulden bare trengte seg på, og etter kort tid kom vi opp i den delen hvor snøen hadde lagt seg i går. Det lå ennå snø i veikantene, og temperaturen sank ned mot null grader. Alle hadde tatt på seg det de hadde av tøy, men på tross av dette ble det noe for kaldt for de fleste. Det var en stund litt usikkerhet om det kunne fryse til, for det lå vann i veien, og med den temperaturen vi hadde tok vi ingen sjangser. Vi sneglet oss over fjellet så rolig vi kunne, og når vi kom til topps hadde vi et stopp for å beskue disse enorme trærne. Det sto ikke noe om hvor gamle de kunne være, men regner med at de var mer enn 1000 år iallefall, og sikkert mer enn 100 meter høye!! En gren fra disse trærne var på størrelse med et normalt furutrær hjemme, og konglene var større en Torgrim beste (Sørlandets beste grovbrød fra Torgrim Hansen :-)). Helt enorme greier, og en veldig spesiell følelse når man går inn i skogen med slike trær rundt seg.

Etter noen timer kom vi oss ned i lavlandet igjen, og da smakte det ekstra godt med noe varmt å drikke samt en baguette fra Subway. Temperaturen var nå kommet opp på sommernivå, så flere unnet seg en strekk i solen.

Nå var det klart for neste etappe, og neste nasjonalpark, nemlig Yosemite. Denne var det flere som hadde gledet seg til, og da spesielt Vidar. Han hadde lenge hatt lyst til å se det beryktede fjellet som kalles El Capitan. Det er en av verdens mest kjente fjellvegger, noe som skyldes fjellklatring og basehopping. Hele dette området regnes for et mekka for fjellklatrere, og man skjønner fort at dette må være noe spesielt når man kjører mellom disse fjellveggene. Regner med at sesongen er noe på hell for disse guttene nå, for snøen kan komme når som helst. På vei over denne parken kjørte vi inn i et kraftig regnvær, noe som ikke var meldt tidligere på dagen. Skikkelig kaldt, og da de nylig hadde asfaltert veiene her inne ble det en ny periode med sneglefart. Det som var litt morsomt på vei over her var at Roger og Elin hadde en svartbjørn som løp rett over veien, så de var kjempefornøyde med den opplevelsen. I tilleg så vi mange hjortedyr langs veien, og til tider var de så tamme at man kunne nesten gå bort å ta på de.

På grunn av lengre perioder med sneglefart kom vi ikke frem til dagens mål før solen hadde krøpet over kanten, og det var fullstendig mørkt da vi rullet inn foran hotellet klokken 1915. Mange slitne kropper og såre bakender, men alle i godt humør. Vi hadde bestilt bord for å spise middag klokken 2000, men vi fikk utsatt dette til klokken 2030. Middagen ble avsluttet med litt info om morgendagen, og en del vitser fra noen av guttene. I morgen skal vi kjøre til en plass som heter Plymouth, kun 10 mil herfra. Der skal vi bo i to dager, og vi skal blandt annet ha en fest i morgen kveld på en av dalens, for ikke å se Californias, mest populære vingårder. Der skal det bli grilling og vinsmaking, så dette ser gjengen frem til. Vi får da hvilt litt såre muskler og samlet krefter til turens siste halvdel. Er i tvil om jeg kommer på nett der oppe, så hvis ikke det kommer noen blogg i morgen, så vet dere hvorfor. Da blir det en mer utfyllende sak når vi er på neste hotell igjen.

Ellers kan jeg si at på grunn av den kommentaren i går om at jeg følte jeg var på tur med prostatalandslaget, så er jeg nå utnevnt til landslagstrener. Vet ikke om det er noe kompliment eller hva, men lønna var svært dårlig har jeg iallefall forstått. :-)

Hilser tilbake fra alle deltakerne til de av dere som har lagt inn hilsener og kommentarer på bloggen.

Mvh Bent

Dag 3, Three Rivers....en litt kulsken dag...

2010-10-07T03:52:00.016+02:00

Da var dag 3 gjennomført, og alt har gått greit. Det har regnet omtrent i hele dag, så det var noen i gjengen som var litt skeptiske til at veiene skulle være glatte. Mange av de som er med på turen kjører ikke motorsykkel til vanlig, så da blir man fort litt usikker. Men bank i bordet, vi har ikke hatt en eneste nesten-ulykke, og samtlige føler seg helt komfortable etter dagens nesten 40 mil på våte og svingete veier.

Må forresten komme med en rettelse på bloggen fra i går. Geir minnet meg om at det var ikke Patty Hearst som fikk kuttet av øret av terrorister, men Paul Getty jr. Resten av historien skal være korrekt. Beklager dette.

Vi hadde avtalt med hotellet vi bodde på at vi skulle begynne på frokosten klokken 0700, men i løpet av kvelden/natta hadde de funnet ut at de ikke hadde folk som kunne komme før klokken 0730, så derfor ble mange av oss stående ute på gata å vente i over en halv time før vi ble sluppet inn til frokosten. De fleste av oss er så runde i kantene (bokstavelig talt), så dette taklet vi bra. :-)

I løpet av kvelden i går ble vi gjort oppmerksom på at Neverland som Michael Jackson bodde på lå rett utenfor byen vi hadde losjert oss inn på!! De har ikke lagd noen turistattraksjon av dette ennå, og skiltene der oppe var tatt ned fikk vi vite. Vi valgte likevel å ta turen opp, bare for å kunne si at vi hadde vært der.

Etter å ha skodd oss godt for det dårlige været, teipet over støvler som ikke var tette, plastikkposer i skoene osv, var vi klare for avgang klokken 0900. Vi tok en kort kjøretur gjennom byen Solvang som er litt spesiell med tanke på at alt er bygd slik som i Danmark. Byen ble bygd av dansker langt tilbake i tid som syntes det ble for kaldt å bo i midt-vesten, så de lagde et slags mini-Danmark. Kjørte forbi baker Olsen som faktisk har samme fornavn som meg, og flere andre plasser som fikk oss til å føle som vi var på tur i Ålborg eller lignende. :-) Deretter bar det av gårde for å finne Neverland, noe som gikk ganske greit etter å ha pratet med noen lokale helter. Da vi kom opp var porten selvfølgelig stengt, men vi så noen vakter på innsiden. Ole tok en prat med disse for å se om det var noen mulighet for å komme inn en tur, men som forventet fikk vi nei som svar på dette. Derfor ble det bare noen bilder utenfor porten hvor flere ihuga fan hadde skrevet en siste hilsen til kongen av pop. Artig å ha vært der oppe var alle enige om.

Resten av dagen i dag har stort sett vært en transportetappe, selv om mye av veien har gått gjennom fine områder med mye å se på. Merker på noen av guttene nå at de ikke er så vant til å kjøre langt i flere dager på mc, for nå begynner de å klage litt på sårhet i baken samt litt vonde rygger. I tillegg føler jeg det av og til som jeg er på tur med prostatalandslaget, for noen av de må jo pinadø pisse for hver 2 mil!! :-) Men men, vi har jo nok av tid. :-)

Synes jeg må nevne Liv Bente litt i en egen setning. Hun er eneste jente på turen som kjører sykkel, og hun ligger ikke noe etter guttene!! Hun kjører som en drøm på en av de største Harleyene du kan få tak i, så dette er ei tøff jente!!!

Roger hadde en liten periode på slutten av dagen i dag hvor han ble litt dårlig og kastet opp, men håper han er frsik igjen til vi skal ut å spise middag klokken 2000.

I morgen skal vi kjøre gjennom noen fine nasjonalparker og flere områder/byer som er en severdighet i seg selv. Vi kommer til å befinne oss i gamle gullgravertrakter hele dagen, så her er det mye historie fra den tiden seksløperen hang løst i beltet.

Nå har vi vært ute å spist middag på en meksikansk restaurant. God og billig mat, så dette var helt topp. De fleste har nå gått til sengs for å være klare for nye 40 mil i morgen på svingete veier. Værmeldingen er bra, og for resten av turen er det stort sett meldt bare sol. Vi krysser fingrene for at dette stemmer.

Takk for mange fine og hyggelige kommentarer, fortsett med dette, så hører dere fra oss i morgen igjen.

Mvh Bent

Dag 2, Solvang....turens første uhell...

2010-10-06T03:54:00.006+02:00

I dag hadde vi turens første uhell, men slapp av, ikke ulykke! :-) Bare en liten bagatell, men det skapte litt problemer for Ole Petter. Han trodde at han skulle ha nøkkelen i tenningslåsen mens han kjørte, noe som ikke er tilfelle. Dette førte til at han i løpet av dagen klarte å miste nøklene sine, og siden han hadde låst sidekofferten med alt tøy etc, betydde det at han ikke hadde tilgang på dette lenger. Vi måtte derfor ringe til plassen vi hadde lånt syklene, og derfra ble vi fortalt hvor vi skulle kjøre for å få hjelp. Han hadde også et lite problem med clutchen, for den begynte å slure litt i bratte bakker, men til dette fikk vi hjelp av en hyggelig kar som hadde både verktøy og peiling.

Hele dagen i dag har vi kjørt på Highway 1 som snor seg langs klipper og nydelige strender. Vi har med unntak av et par timer på slutten av dagen hatt veldig bra vær, så kjørturen i dag har bare vært helt toppers. Alle sammen kjører veldig fint, og vi har ennå ikke opplevd at noen har kommet i bakleksa og forsvunnet. Nå er det for så vidt enkelt så lenge vi bare skal holde oss på den ene veien, men det er alltid litt knot når vi skal ut av byene på morgenen, og i tillegg er det enkelte plasser en del trafikklys som alle skal komme seg over.

Vi har hatt jevnlige stopp langs kysten i dag for å nyte den fantastiske utsikten, og den ene plassen vi stoppet var hele stranda full av sjøløver. Det var på denne plassen Ole Petter oppdaget at nøkkelen var forsvunnet. Bare noen få kilometer etter dette skulle vi alle sammen svinge av Highway 1 å kjøre opp til en plass som heter Hearst Castle. Dette er en utrolig plass som den kjente aviskongen bygde for mange år siden, da inspirert av europeiske slott sammen med sin mor tidlig i guttedagene. Her fantes også verdens største privateide dyrepark med både isbjørn, løver, giraffer osv. Noen av dere husker kanskje episoden hvor barnebarnet, Patty Hearst, ble kidnappet av tyske terrorister. De prøvde å få løsepenger for henne ved å kutte av henne et øre og sende det i posten til foreldrene. Tror ikke de fikk noe penger, men Patty konverterte siden til terroristene sin side og ble en av disse. Vi kom oss ikke helt opp på slottet, men fikk med oss en film med historien rundt byggingen, dette etter å ha fått i oss litt mat på visitor senteret. Akkurat denne greia mistet Ole Petter og Elisabeth da de måtte kjøre til verkstedet for å ordne med sykkelen.

Da vi hadde kjørt en times tid til nedover kysten sto Ole Petter og Elisabeth og ventet langs veien, så da ble vi fulltallig igjen. De hadde nå ordnet slik at han fikk opp kofferten, men nøkler måtte bestilles opp på nytt igjen. Dette vil nok koste den godeste Drangsholt en slump med penger, men som han sa, jeg setter det på tabbekvoten.

Siste to timene gikk det rimelig fort unna, og til tider var det antydning til litt regn i luften. Vi ankom Solvang og hotellet vårt i samlet flokk, og alle var fornøyde med dagen vi hadde hatt i dag. Noen i gjengen er ikke så vant til å kjøre, så det er antydning til litt såre ender på enkelte, noe som kan bli spennende å følge med på videre i turen. :-)

Vi har med en skøyer som heter Kjell Fritzman, sikkert mange av dere som har hørt om han. Han finner alltid på noen spillopper når vi er på tur, og han syntes det var så moro å lage slike fallossymboler ut av håndklærne på hotellet før han dro. Han så for seg disse damene som kommer for å vaske rommet, og som da kanskje rødmer litt av synet som møter dem. Ja ja, han om det, uskyldig moro kaller vi det. Har jo vært på en del turer med Kjell opp igjennom, og en historie som er litt morsom kan jeg jo nevne. Vi var ca 20 gutter på tur, og overnattet på Gaustadblikk høyfjellshotell. Da vi alle satt under middagen og koste oss, så vi en kar i full kokkeuniform, ingen ringere enn Kjell. Det var medaljer over alt på brystet hans, medaljer fra Sørlandsmarsjen, jentespranget, svømmeknappen osv. Han klarte da å innbille de som jobbet der at han var den nye kjøkkensjefen som skulle begynne på mandag, men han ville bare innspisere litt nå i helgen. Alle sammen gikk rett på, og Kjell kommanderte de ansatte rundt i hele lokalet og ominnredet hele bufeen. De løp som piska skinn, helt til en liten småkorpulent danske av en hotellsjef dukket opp. Han var rimelig rød i hodet, og sint som en lemen. Det ordnet seg til slutt, og guttene fikk noe å le av resten av turen.

I morgen starter vi turen innover i fjellene og Sierra Nevada, så da kommer jeg tilbake med litt mer om turen. Heng på!!!

Mvh Bent

Dag 1, Monterey

2010-10-05T03:19:00.023+02:00

Da var første dagen på syklene unnagjort, og vi er nå ankommet Monterey som ligger ca 20 mil syd for San Francisco helt ute ved kysten.

Dagen startet ved at vi ble hentet på hotellet klokken 0800 og kjørt til plassen hvor vi skulle leie syklene. Hadde belaget meg på at dette kom til å ta tid, men at det skulle ta 4,5 timer før vi hadde fått ut syklene, det hadde jeg aldri trodd!!! Skal skrive en mail når jeg kommer hjem for å klage på dette, for makan til surr har jeg aldri opplevd. Vi kom oss nå av gårde etter hvert, men Liv Bente fikk en sykkel hun ikke hadde bestilt, og Leif fikk søren meg en Honda Goldwing!!! Det er jo en fin sykkel det, men det er klart at gutten er jo utpekt som turens mobbeoffer fra første stund! :-) Det toppet seg litt da Kjell gikk bort til Leif i en av pausene og bestilte to pølser med begge deler, for han syntes sykkelen så ut som ei pølsebu!! :-) Ja ja, vi får håpe Leif har rygg til å bære dette da. Han ba så tynt om at dette ikke ble lagt ut på bloggen før dama hans hadde kommet over. Hun kommer nemlig ikke før om en uke, og da var han redd hun ikke ville komme hvis hun så at hun måtte kjøre Honda. :-)

Det var litt knotete å komme seg ut fra plassen der vi startet, mye trafikk og veier på kryss og tvers over alt. Så litt mørkt på at 16 sykler skulle starte samtidig og komme oss ut på de rette veiene, men det gikk utrolig bra!!! Alle sammen var flinke og fulgte godt med hele tiden, så etter en times tid på motorveier med 4-5 filer hver vei endte vi opp på Highway 1 som blir veien vår i to dager nå. Det ble en kort stopp for å høre at det gikk bra med alle, noe det gjorde, så etter en kjapp matbit satte vi kursen sydover mot dagens mål. Vi hadde en kort stopp til da vi hadde ca 10 mil igjen, og alle smilte fra øre til øre. Mens vi kjørte langs klipper og strender kunne vi se surferne ute på de gedigne bølgene fra Stillehavet som lå rett ut for oss. Vi hadde kraftig vind rett inn i siden, så det ble en del vingling i vindkastene til tider. Før vi kom oss av gårde fra siste rasteplassen måtte noen av guttene hjelpe til å få skudd en bil i gang, så fyren som eide bilen var rimelig fornøyd med at det var så mange velvillige sjeler til å hjelpe.

Vi ankom hotellet vårt i Monterey rundt klokken 1500, så nå har hele gjengen sittet ute på terrassen her å kost seg siden. Jeg hadde lagt opp til en litt kort dag i dag med tanke på at det er noen år siden noen av guttene har kjørt, og at det alltid tar litt tid å få løst ut så mange sykler. Alle var fornøyd med dette, og det er en kjempefin stemning i gjengen. Planen videre i dag er å spise middag samlet klokken 2000, og etter dette blir det vel køya på de fleste. Vi starter klokken 0900 i morgen, så da må alle være ferdig pakket og ha spist frokost. Dette med maten blir fort en utfordring når vi er så mange, så jeg har på forhånd bestilt middag klokken 2000 på samtlige plasser slik at vi får sitte samlet om kvelden. Når vi er underveis på syklene må vi satse på noen av disse Fast Food-kjedene, så i dag ble det Taco Bell.

Har lyst til å nevne ei av damene som er med på turen i år. Ellen Nes har aldri sittet på en motorsykkel før, selv om Bjarne har kjørt i mange år. Hun har vært redd for dette, men i år tok hun mot til seg og valgte å bli med. Hun fyller 67 år i år, og hun storkoser seg!! Ikke verst å debutere i en alder av 67 år synes jeg!!! :-)

Da hører dere fra oss i morgen igjen, og jeg skal hilse tilbake til alle som har kommentert bloggen og sendt hilsener til oss. Håper dere fortsetter med dette.

Mvh Bent

Snart klare for å hente ut motorsyklene....

2010-10-04T05:12:00.010+02:00

Da var snart søndagen også over, og vi nærmer oss starten på det som er den egentlig turen. I morgen tidlig blir vi nemlig hentet her på hotellet klokken 0800 og kjørt til stedet vi har leid 16 Harley-Davidson motorsykler. Det skal bli godt å komme på hjul igjen, for nå begynner jeg å bli litt rastløs av å gå rundt her i San Francisco.

Da vi har med Terje som er musiker har han klart å spore opp at det er en stor musikkfestival her i byen denne helgen. Det er noe gedigne greier med masse verdenskjente artister, og best av alt, alt er gratis å komme inn på!!! Det er en miliardær her i byen som har betalt alt dette av egen lomme i 10 år nå, og det er snakk om mange titalls millioner kroner. Ole Petter, Terje og jeg har vært på denne festivalen store deler av dagen, og vi er akkurat kommet tilbake til hotellet. Vi har kost oss noe masse med artister som Indigo Girls, Dave Alvin & The Guilty Girls, Rosanne Cash (datter til Johnny Cash), Nick Lowe & His Band, Elvis Costello and the Sugarcanes og sist men ikke minst, Emmylou Harris!!! Sistnevnte er en av mine favoritter, og på denne konserten fikk vi plass helt fremme ved scenen. Kjempemoro, og det er også moro å se at Terje er tilbake i gammelt slag igjen.

De fleste av gjengen utenom oss har vært på Alcatraz, og etter litt opptelling ser det ut til at alle er sluppet løs igjen. Samtlige syntes dette var en spennende og moro opplevelse, så det ser ut til at gjengen er godt fornøyd så langt.

Nå er klokken 2030 her, og jeg har avtalt møte med hele gjengen kl 2100 for å gi informasjon om hva som skal skje i morgen. Etter dette blir det rett i seng kan jeg kjenne, for nå er jeg skikkelig trøtt. Satser på å komme ut med en blogg etter dagen i morgen er over, og da håper jeg at jeg har fått tatt litt flere bilder av deltakerne.

Ha det bra så lenge, og følg med videre.....

Mvh Bent

En koselig lørdag i SF....

2010-10-03T17:16:00.007+02:00

Da var en koselig lørdag over i San Francisco, og vi har så vidt begynt på søndagen her over. Vi startet dagen med en mer eller mindre felles frokost i nærheten av hotellet med unntak av noen få som hadde problemer med å komme inn i døgnrytmen. Vi har en person som ikke har fått sovet på to døgn, så i går kveld fikk hun i seg noe sovemedisin, så nå håper vi at hun er kommet litt i gjenge igjen. Hun måtte sløyfe middagen i går kveld da hun omtrent så dobbelt, så det er ikke alle som takler 9 timers tidsforskjell like godt. Selv synes jeg det er verst når jeg skal hjem igjen, men det problemet får vi ta når den tid kommer.

Folk gikk stort sett rundt å kikket i butikker nede på pirene på Fishermens Wharf før vi klokken 1130 hadde samling i resepsjonen på hotellet. Derfra gikk vi i samlet flokk opp til sjømannskirka her i byen. Jeg hadde på forhånd avtalt med presten der at vi kom alle sammen, og vi var lovet grøt og nystekte vafler. Etter noen seige bakker opp til det som heter Russian Hills ankom vi kirka, og da tror jeg noen i gjengen begynte å bli rimelig klar for ei skål med grøt. Roger var litt skuffet over at det ikke var mandel i grøten, for han hadde så lyst til å vinne en marsipangris sa han! Tror han skal være fornøyd med at det ikke ble slik, og etter 3 uker her over kan det være noen og enhver som ser ut som en slik gris. :-) Det var en hyggelig samling hvor vi også traff en kar fra Kristiansand som hette Sødal. Sødal jobbet i kirken og hadde en del å fortelle om byen vi var i. Det er jo som kjent en utsatt plass med tanke på jordskjelv, og det er ikke så mange årene siden de hadde et skjelv som fikk ei av de store broene til å kollapse. Han fortalte at alle i byen bare ventet på det store skjelvet som statistisk sett kan komme når som helst. Han fortalte litt spøkefullt at vi bare burde komme oss ut av byen så fort som mulig. Samlingen ble avsluttet med at Eirin spilte litt piano slik hun pleier å gjøre når hun besøker sjømannskirkene, og det var en stor gjeng med mette nordmenn som vraltet ut av kirken glade og fornøyde etter dette.

Herfra delte vi oss litt opp, noen dro på Fishermens Wharf igjen, mens andre dro på litt shopping. Selv tok jeg taxi sammen med Terje og Ole Petter opp til en av byens Apple Store for å kikke på godsakene. Det er jo som julekvelden for gadgetfreaks som oss å komme inn på en slik butikk, og når vi vandret ut av denne hadde vi alle tre hver vår pose med masse moro i og et stort glis rundt nebbet. Blant annet kjøpte vi alle tre hver vår iPad. Først kjøpte Ole Petter og jeg iPad, men etter at Terje hadde sett oss leke litt med disse måtte han bare ha seg en han også. Veldig moro for små lekne gutter som oss!!! :-)

Etter noen timer med avslapping og lek med iPad var det samling igjen i resepsjonen kl 1930. Da var også Ole og Arne Henry med koner ankommet, så nå var vi samlet hele gjengen med unntak av Heidi som ikke kommer før om ei uke. Jeg hadde bestilt langbord til hele gjengen på en av de bedre restaurantene nede på Fishermen's, så her ble kvelden avsluttet for de fleste med god mat og drikke. Det er jo alltid noen i gjengen som har lakenskrekk og omtrent må skytes for å få de i seng, så disse tok seg en tur videre for å feire at Thor Hushovd var blitt verdensmester i sykling.

I dag er det en god del av gjengen som skal ut på Alcatraz å se på det beryktede fengselet. Selv har jeg vært der tre ganger tidligere, så jeg står over dette. Terje har fått sporet opp at det er en stor musikkfestival i byen med mange verdenskjente artister. Regner med at noen av oss vil få med noe av dette, men ellers blir det nok en rolig kveld. I morgen starter vi på motorsykkelturen nedover langs kysten av California, så det er noe alle har store forventninger til. Været er rimelig bra, men litt kaldt på grunn av en del havtåke. Dere hører fra oss igjen om ikke lenge, så heng på.

Mvh Bent

På plass i San Francisco igjen....

2010-10-02T14:38:00.002+02:00

Hei igjen dere, da var vi på plass i San Francisco igjen. Det er bare en snau måned siden jeg var her sist, og nå bor vi på akkurat det samme hotellet jeg hadde den gangen.

Reisen over hit som tok bortimot 24 timer gikk stort sett bra. Kjell hadde litt problemer når han skulle sjekke inn i Norge, for de kunne ikke se at han hadde søkt om visum slik alle må gjøre nå når de skal til USA. Kjell mente bestemt at han hadde ordnet med dette på forhånd, og etter mye om og men fant de ut at Kjell hadde byttet pass siden han hadde fått innvilget visum, og da stemte ikke passnummmeret med søknaden lenger. De fikk heldigvis ordnet dette, og en svett Kjell kom omsider videre.

Vi fløy via København, og der gikk flybyttet veldig greit, men når vi skulle bytte fly i Washington fikk vi litt problemer. Vi hadde i utgangspunktet 2,5 timer på oss der, men flyet vårt var 1/2 time forsinket på grunn av sterk motvind, og når vi i tillegg kom inn i den KØEN i imigrasjonen skal du ha takk!! Spurte en myndig dame der om det var en egen kø for de som holdt på å miste flyet, men fikk et kontant NEI til svar. Etter litt tid spurte jeg henne om det var mulig å gi beskjed til flyet at alle var i komminga, men fikk samme kontante NEI tilbake. Takket henne for god service, og fikk noen sure ord tilbake. Har ofte undret meg over måten de som jobber i imigrasjonen behandler gjestene som kommer for å besøke landet deres!!?? De ser ut som de har drukket eddik hele gjengen, og at de er jagd inn i en jobb de hater mer enn noe annet. Her kommer det tusenvis av turister som er villige til å bruke pengene sine i et land som allerede hangler økonomisk, så blir man behandlet som kriminelle utskudd de helst vil bli kvitt!!! Må vel passe meg for å kritisere de for mye her, ellers blir jeg vel nektet innreise for resten av livet.

Jeg kom meg omsider gjennom galskapen som første mann, og vi var enige i at jeg skulle løpe til gaten for å holde igjen flyet. Først må jeg finne baggasjen, så gjenom ny kø i tolla, deretter må jeg få baggsjen inn igjen på rullebåndet, så ny kø gjennom sikkerheten hvor du da omtrent på kle av deg til du står i underbuksa. Etter dette blir det en løpetur som må ha vært noen km gjennom flyplassen, for vi hadde selvfølgelig gate så langt bort som det gikk ann å komme. Når man da bare har 30 minutter på alt dette, og i tillegg bærer på en tung fotobag og dataveske, så går tiden fort. Da noen få av oss omsider kom til gaten så pep det som ei gammel sekkepipe i lungene mine, og det meste jeg hadde fått på meg av tøy etter sikkerhetssjekken var gjennomvått!! Vi klarte å holde igjen flyet slik at alle kom seg med, så nå er vi klare for å starte på en tre ukers ferie som har vært planlagt i to år.

Programmet i dag er tur til sjømannskirka klokken 1200 for å spise grøt, og i kveld har vi bestilt bord på en kjempefin restaurant klokken 2000. Der er vi lovet langbord med utsikt til sjøen og Alcatraz som ligger rett ut i bukta her. Utover dette blir det sikkert litt shopping og utforsking av byen. I morgen skal en god del av gruppa ha seg tur ut til Alcatraz for å se på det beryktede fengselet, og noen har tenkt å leie seg sykkel for å trå rundt litt i byen. Mandag morgen starter det som er den egentlige turen, nemlig rundturen på Harley-Davidson i California, så det ser alle 33 frem til.

Kommer tilbake med litt bilder og tekst fra tiden her i San Francisco, så bare følg med videre. Håper også noen tar seg tid til en kommentar, og skulle dere ønske å sende en hilsen til noen av deltakerne på turen, så formidler jeg dette videre.

Ha det bra så lenge.

Mvh Bent

Ute av elva igjen...

2010-09-12T22:29:00.005+02:00

Da var vi alle trygt ute av bushen igjen etter en fantastisk fin og vellykket tur!!

Flyturen inn i elva startet fra Kodiak by i sol og fint vær, men før vi hadde landet fløy vi inn i regnvær og tett tåke. Roland som flygeren heter, fløy lavt over bakken rett under tåken, og vi var ikke mer en 30-40 meter over bakken de siste 5 minuttene. Etter som vi nærmet oss landing i elva så vi bjørnene spratt ut av busker og kratt, og før vi tok vannet hadde vi sett 6 bjørner rett ved elva. Følte at spenningen steg blandt guttene i flyet, nå var vi endelig på plassen vi hadde drømt om så lenge!! Etter å ha satt oss av ved elvebredden og fått av baggasjen, satte Roland kursen tilbake for å hente resten av gjengen. Vår oppgave nå var å klargjøre flåtene vi skulle bruke ned elva, og resten av de 2,5 timene det ville ta før de andre kom kunne vi bruke til fisking. Det tok under 5 minutter før første bjørnen kom, vasset ut i elva og mesket seg med fisk før den forsvant inni gresset igjen, helt uberørt av oss som bivånet det hele fra kloss hold.

Innen de andre guttene hadde ankommet elva hadde vi allerede fått en god del fisk, men da kun røye. Vi var nok litt for langt opp i elva til å oppleve det store laksefisket ennå, så jeg tok en avgjørelse på å rafte ned elva noen kilometer før vi slo opp vår første leir. Dette viste seg å være et bra valg, for her begynte virkelig laksefisket å slå seg opp!!! Vi fordelte de forskjellige oppgavene mellom oss når vi ankom leirplassen, noen slår opp teltene, andre rigger messeteltet, mens noen igjen setter opp kjøkken med alt tilbehør. Når disse tingene er på plass er det rigging av elektrisk gjerde rundt hele leiren. Før alt dette var gjort begynte klokken å gå mot kveld, og vi var alle sultne. Våre to eminente kokker, Torgeir og Odd Kristian, serverte oss stekt kveite som vi hadde fisket dagen før, med nykokte poteter og grønnsaker til. Fantastisk måltid!!! Når middagen var fortært kastet de fleste seg ut i fiskingen, mens to av oss ble igjen for å ta oppvasken. Vi vasker alltid opp med en gang vi er ferdig med å spise, dette for å minimalisere lukt som igjen tiltrekker seg bjørnene. Før kvelden var omme hadde alle sammen fått laks, og for noen av disse var det første gang i livet de hadde fått fisk på stang. Guttene var i hundre og sovnet kjapt inn selv med litt bjørnebesøk på kvelden.

I år var bjørnene mye mer tilbaketrukne enn de var i fjor, og etter å ha pratet med en kjentmann vet jeg nå hvorfor. Det er to typer laks som går opp i elva på denne tiden av året. Den ene kalles silver salmon, og er den som vi fisker etter. Den er veldig lik den laksen vi har hjemme. Den andre heter pink salmon, og er ikke brukendes til noe som helst når den kommer i elva. Annen hvert år så kommer det enorme mengder av disse opp elva, og dette var et slikt år. Det er gått opp mellom 1/2 og 1 million pink, og de lå døde over alt langs elvebredden. Det luktet til tider så råttent at man måtte trekke seg vekk fra enkelte områder. Dette fører igjen til at bjørnen har så mye mat den vil, og således holder seg borte fra slike som oss. Stort sett da. :-)

Været de første 2-3 dagene var mest grått og en del regn. Den ene natta blåste det opp til storm, og Jens Petter og jeg måtte ut i pøsregnet for å bardunere opp messa slik at den ikke tok avgårde nedover elva. Det var en sur og kald opplevelse midt på natta, men det holdt iallefall til det ble lyst og vi kunne gjøre ordentlig arbeid når alle var på bena igjen. Dagene gikk stort sett med til fisking, og når det gjelder den biten så er det bare helt sykt det man opplever her over!!! I løpet av disse dagene har guttene dratt opp mellom 1 og 1,5 tonn med laks!!!! Nesten alt er sluppet ut igjen, men noen laksemiddager har vi jo kost oss med. For gutter som ikke har fisket før er jo dette helt vanvittig, og det virker som noen av de har fått litt lysten på å prøve dette igjen siden en gang.

Bjørnen har kommet og gått hele tiden, men har hele tiden bøyd av når de har nærmet seg oss. Vi har hørt de utenfor teltene noen av nettene, men det har også gått bra. Eneste episoden vi hadde med litt spenning var siste natta, da var det en bjørn som prøvde å komme seg inn i leiren. Vi hørte den var borti det elektriske gjerdet, bjørnen gryntet til før vi hørte den trampet av gårde og ut i elva. Er alltid ekstra spennende på nettene synes jeg, alt er bekmørkt og skodda ligger tett over myrene. Fikk bekreftet at det elektriske gjerdet gjorde nytten for seg, så det var jo beroligenede i seg selv. Guttene ble mer og mer avklimatisert og vant til bjørn, så jeg merket at de gikk lenger og lenger bort fra leiren når de skulle på do etter som tiden gikk. Riktignok gikk hodet som på en miksmaster når de trasket gjennom det høye gresset på vei mot nærmeste busk, men de klarte å få gjort det de skulle, dog på rekordtid! :-)

Siste dagene hadde vi et drømmevær med sol og vindstille, så dagen før vi skulle hentes ut tok vi en topptur på nærmese fjellkjede. Ikke alle kom helt til toppen, men alle fikk nyte en kjempeutsikt hvor vi kunne se helt til fastland av Alaska. Mens vi lå og slappet av helt oppe på fjellryggen sto det plutselig en bjørn å kikket på oss bare noen få meter unna. Ingen hadde sett eller hørt den komme, og bjørnen så like forskrekket ut som oss. Den sto der i noen minutter før den snudde om og trasket ned fjellsiden. Hadde ikke trodd vi skulle treffe på bjørn så høyt oppe på denne tiden av året, men det viser jo at man alltid må være beredt når vi er der ute.

Den gjengen jeg har reist med har vært et utrolig hyggelig bekjentskap!!! Kjente bare Jens Petter fra før, men ble fort kjent med de andre guttene også. Dette er kamerater som har holdt sammen helt siden guttedagene, og de har årlig en tur i kano eller lignende. Merket at det var et veldig godt vennskap alle seg i mellom, og en kjempefin humor på alle sammen. Konkuranseinstinktet var høyt på enkelte, så det var stadig kamp om å få den største fisken. Det var Torgeir som gikk av med seieren, så det blir gratis middag på han i premie. :-)

Da bærer det snart hjemover for en kort periode, men 1 oktober drar jeg av gårde igjen med mer enn 30 stykker på motorsykkeltur i California. Begynner å bli litt sliten, men skal nok hente meg inn til neste tur. Håper dere alle sammen følger med videre, og tusen takk for alle kommentarer så langt!!!

Hilsen fra Bent

Fin dag på sjøen.....

2010-09-06T09:01:00.006+02:00

Hei igjen, i dag har det bare gått i ett her over. Det var opp klokken 0500 for å gjøre seg klar til en lang dag på sjøen. I dag var det kveitefiske som sto på programmet. Våknet i natt av et forferdelig regnvær, så dette så jo ikke bra ut. Sto opp for å sjekke værmeldingen, og den sa at sola skulle komme klokken 1000, så da roet jeg meg litt ned. Langtidsmeldingen er også utrolig bra, så dette ser lovende ut for den uka vi skal være ute i elva nå!!

Etter at alle guttene var klare, så tuslet vi ned i havna hvor vi skulle møte Chaco. Chaco er han som i mange år nå har tatt meg med ut på havfiske etter kveite, og som vanlig lå han klar med Three Bears som båten hans heter. I år hadde han med seg en kar som hette Ray, og han skulle være den som hjalp oss med å få opp fisk osv.

Det regnet litt fremdeles da vi dro av gårde, og det var grått og trist. Når vi kom litt utpå begynte det å bli skikkelig med bølger også. Etter to timers kjøring var det en del av guttene som begynte å bli rimelig grønne i trynet, så da Chaco foreslo å snu for å kjøre inn i smulere farvann var det ingen som protesterte på dette. Frem og tilbake er like langt, så da var det to timer til med båtkjøring før vi kunne ankre opp der hvor han hadde tenkt vi skulle fiske. Da var allerede sola kommet frem litt bak skyene, og etter som tiden gikk ble det bare finere og finere.

Tar et litt kort resyme av denne dagen da det begynner å bli litt sent. Har fått litt hodeverk i dag og er nok litt manko på søvn. Vi opplevde et eventyrlig fiske, men de aller største uteble i dag. Største fisken var det Odd Kristian som fikk, og ikke nok med det, det var den første fisken han noen gang hadde fått!! Ikke av de aller største, men 20 kg er jo ikke verst å debutere med. Han var kjempefornøyd, og både han og fisk ble fotografert i fra alle vinkler.

Totalt fikk vi 50 kveiter, beholdt 13 stykker og slapp resten ut igjen. All fisken ble filetert, og vi har tatt med en god pose med fisk som vi skal ha til middag den første kvelden vi er ute i elva. Stekt kveite med poteter og asparges er bare en nytelse når vi sitter der ute i teltet, så dette gleder vi oss til. Alle guttene fikk fisk i dag, og det virker som alle sammen er godt fornøyd med dagen.

Nå er alle gått til sengs utenom meg, og jeg merker at de er utrolig spente på det vi skal ut på i morgen. Alle gleder seg til flyturen på over en time innover i villmarka, og alle er VELDIG spente på hvordan de skal takle nærkontakten med bjørnene. :-) Hvis alt går greit er vi ute av elva igjen på lørdags kveld lokal tid, altså natt til søndag hjemme. Skulle været bli for dårlig til å hentes ut kan det gå en dag til, så derfor må dere ikke planlegge noe sørgeligheter før litt ut i uka etterpå om ikke dere skulle høre noe!! :-)

Prøver å få lagt ut noe så fort som mulig når vi er tilbake, men erfaringsmessig er jeg litt sliten etter den uka, så da kan det godt gå en dag ekstra før jeg får gitt livstegn.

Ha det bra så lenge, så håper jeg dere er der fremdeles når jeg er tilbake.

Masse hilsen fra Bent

Da var guttene på plass.....

2010-09-05T03:52:00.005+02:00

Hei dere, da var endelig guttene på plass her over! Etter en lang reise, ca 24 timer, ankom de rundt midnatt i går. De var alle sammen trøtte etter en lang reise, så det ble bare å hilse på guttene før de gikk til sengs. Nå har jeg hatt strålende sol og godvær siden jeg kom opp hit, men en time før guttene landet begynte det å regne. Det har regnet siden, men i morgen er det meldt noe lettere. Får håpe det slår til, for da er det ut på sjøen hele dagen for å prøve seg på den store kveita.

Vi hadde fremmøte i dag med frokost i sammen klokken 0900. Noen hadde sovet godt, men våknet veldig tidlig, mens noen hadde ikke fått sovnet før klokken 0600 på morgenen. Tar gjerne et par dager å komme inn i døgnrytmen, vi er jo tross alt 10 timer etter dere i tid. Det verste er egentlig når vi kommer hjem igjen, da kan det gjerne ta ei uke før man er tilpasset tiden og døgnrytmen der.

Etter å ha pratet litt med guttene, hørt litt hva de driver på med osv, hadde jeg en liten briefing av hva de skal være med på. Alle samme er utrolig spente på dette med bjørnene, så alt er som normalt. Selv er jeg nå aklimatisert i forhold til dette, så nå bare gleder jeg meg sykt til å komme inn i elva!!! Var litt spesielt denne gangen i forhold til akkurat bjørnene, så jeg vet ikke hva det kan ha vært. Iallefall er alt nå med det gamle, og som sagt ser jeg nå bare frem til noen dager i teltet der ute.

Han ene av karene som er med denne gangen jobber som livvakt for Støre og Stoltenberg, og er med på turene de har rundt i verden, da alltid bevæpnet og klar til action. Vi har funnet ut at dette passer bra for oss, så han har nå fått ansvaret for å ta vare på oss der ute. :-) Han har også en fortid som skarpskytter i forsvaret gjennom mange år, og har vært ute en vinterdag før i slike henseender. Han har iallefall fått ansvar for geværet, så da skulle den saken være i trygge hender. Utrolig hyggelige karer alle sammen, og dette er en gjeng som reiser på tur hvert år i sammen og har kjent hverandre siden guttedagene. Veldig positive gutter, så dette lover bra.

Vi tok turen ned på den lokale sportsbutikken etter frokosten, og der fikk vi ordnet med fiskelisenser til alle sammen. Det er ikke som hjemme når man kjøper fiskekort, her må man oppgi høyde, vekt, hårfarge, øyenfarge osv. Han skarpskytteren, som forøvrig heter Espen, han prøvde å oppgi hårfarge til mørk men ble fort korrigert til grå av henne bak disken! :-) Etter dette var ordnet fikk de som trengte det, hjelp til å kjøpe seg fiskeutstyr og annet de ville ha med seg inn i elva. Akkurat som med alle andre blir det en del handel av stash som er kjekt å ha men som en ikke har bruk for, men moro er det jo. Så nå går de rundt med cowboyhatter og utstyr slik som proffene her over. :-)

Fikk med meg to av guttene, for i dag skulle jobben med proviantering gjøres. Det er egentlig den verste jobben synes jeg, og det går fort noen timer på dette. Da er det greit å være noen flere til å hjelpe, og siden disse to guttene skal stå for en del av kokkeleringen, så er det fint at de også er enig i det som blir handlet inn. Vi endte opp med flere kasser fulle av mat, og lommeboka 1000 $ fattigere. Tror vi skal klare oss med dette. Hver gang noen spør hva vi skal, og vi sier vi skal ut i Ayakulik River å campe, så ser de bare på oss å sier: Oh my God, be careful with the bears!!! Ser på de andre guttene at de blir litt rare i trynet da, men slik er det jo egentlig hver gang. Guttene er nå begynt å diskutere hvem som løper senest, da med tanke på at bjørnen er i hælene på oss.

Vi ble hentet av Sea Hawk Air på butikken og kjørt med alle varene ned til der vi skal flyes ut på mandag. Der har vi pakket alle varene over i ordentlige kasser, og noe i bjørnesikre containere. Jeg nevnte tidligere at de driver med jakt her over på bjørnene. Det gjør de to ganger i året, en gang i april og en gang i oktober. For å få lov til å være med på en slik jakt må de leie seg inn hos en guide for så å være med på et lotteri. Hvis du er heldig, så vinner du et slikt lodd, og kan da være med å skyte en bjørn. Men, det vil koste deg i overkant av kr. 200.000,-, og da er du ikke garantert å få skutt bjørn men bare være med på jakt. Skal du ha skinnet med etterpå vil det fort løpe på en god sum til. Etter dette må du vente i 4 år før du får lov å prøve deg igjen, men den tiden trenger du vel kanskje for å spare deg opp litt penger. :-)

De sier at i år er det ekstra mye bjørn her over, og nå løper de rundt i gatene, noe de sjeldent eller aldri gjorde før. Hun som kjørte oss i dag har bodd her over i 43 år, men det gikk 37 år før hun så en bjørn!! Pussige greier. Det området vi skal ut i til mandag sier de er det mest bjørnetette området i verden nå, så denne gangen blir det vel trangt om plassen der ute!? :-)

Guttene sitter nå på puben her på motellet og koser seg med ei øl og litt dartspilling. Klokken 2000 skal vi treffes i resepsjonen for å ta en tur ned i den lokale restauranten for en bedre middag og litt sosialt. Dette blir sikkert en koselig kveld, men vi må opp klokken 0500 i morgen, så det kan ikke bli en sen kveld!!!

Dere hører fra meg i morgen igjen, så ha en fin søndag der hjemme.

Hilsen Bent

Kort liten blogg....

2010-09-03T23:28:00.002+02:00

Hei dere, nå begynner jeg som dere kanskje skjønner å komme ajour siden jeg sender ut en liten blogg i dag også. :-) Skulle jo egentlig vente til i morgen, men fikk litt dødtid nå. :-) Har fått gjort unna det meste nå, så det som gjenstår av arbeide før vi drar ut i elva er å handle inn alt av mat og drikke, samt fiskelisenser for hele gjengen. Fiskelisensene kan jeg ikke få handlet før guttene kommer, og det er ikke før sent i kveld. Så derfor må vi gjøre dette i morgen. Når det gjelder handling av matvarer tar jeg det også i morgen, for da kan jeg få med 2-3 av guttene til å hjelpe litt. Selv om jeg har satt opp liste over alt vi skal ha med, så hender det at de har litt spesielle ønsker eller ideer, så da er det jo greit å ta de med på dette. Da er det bare pakkingen av maten som gjenstår etter dette, samt et informasjonsmøte med gruppa om hva vi skal oppleve disse dagene, samt litt regler i forhold til bjørnetreff.

Har i dag hatt møte med skipperen, Chaco, som skal ta oss ut på sjøen på søndag for å fiske kveite. Vi drar klokken 0600, så da er det tidlig opp. Er for så vidt greit, for han har senger ombord på båten hvor vi kan slenge oss nedpå hvis det skulle røyne på. Har også fått låne gevær av Chaco som vi kan ha med oss ut i elva i tilfelle bjørneangrep. I fjor hadde vi bare med pepperspray, for jeg hadde aldri turt å skyte på en av disse karene!! Da skal man være rimelig sikker på hvor man treffer, for her får man bare en mulighet. Jeg har aldri skutt på noe som helst som lever, så jeg tror ikke jeg skal begynne på en slik en. Dere kan jo se på bildet jeg har lagt ut, dette er en middels stor kar!! Se på de klørne da!!! Med 600 kg muskler bak blir det bra punch i en slik hvis han blir irritert!! Nei, takke meg til pepperspray. Ellers får jeg spille dau, noe som kanskje ikke blir så vanskelig!? :-) Det er noen av guttene som er jegere, så de får håndtere geværet.

Var innom Cy som er den lokale fiskeeksperten her, og som også lagrer fiskeutstyret mitt mellom turene. Fikk gått gjennom dette også, og det var her jeg fikk tatt bildet med bjørnen på. Cy har vært bjørnejeger i mange år, men nå vurderte han å gå over til fotoapparat slik som jeg. Vi hadde en diskusjon på dette, og vi var stort sett enige om saken. Har akkurat fått bekreftet at det er 3500 bjørner her på øya, og de er flinke til å holde bestanden på et riktig nivå. Da kan man jo forsvare jakta som drives her ute, i motsetning til hva de gjør hjemme. Cy informerte meg også om at i år var det ekstremt mye bjørn der ute, og at vi måtte holde avstand til binne med unger, noe vi alltid gjør. Jeg trodde fjoråret var ekstremt, men så feil kan man ta! :-)

Nå er det snart kvelden her, så da tar jeg meg en god middag og gjør meg klar til å motta guttene. Blir jo spennende da jeg bare kjenner han ene karen litt, aldri sett de andre.

Ha det bra så lenge og kos dere godt i helgen, snart er det mandag igjen!! :-)

Hilsen Bent

En ny dag er over....

2010-09-03T08:08:00.003+02:00

Hei igjen dere, og tusen takk for utrolig mange hyggelige kommentarer på gårdsdagens blogg!! Setter stor pris på det, så jeg håper dere fortsetter. :-)

Dagen i dag har ikke vært så veldig spennende, så det blir nok en kort blogg. I morgen kveld kommer de andre guttene, så det blir jo hyggelig. Tror jeg lar vær å blogge i morgen, så tar jeg heller en del på lørdagen, da har jeg sikkert litt mer å berette.

Startet dagen med en liten frokost på motellet her, og da jeg hadde avtale om å bli hentet av en kar utenfor klokken 1030, satt jeg meg ut i god tid for å vente. Da klokken ble 1100 og ingen var kommet, måtte jeg ringe til Sea Hawk Air for å høre hva skjer! Joda, de hadde glemt meg! Det samme skjedde i går da jeg ankom Kodiak, de skulle hente meg på flyplassen men hadde glemt meg da også. Dette har aldri skjedd før på alle disse årene, så jeg får håpe det ikke er slik når det gjelder å bli hentet ut med flyet også. Skulle bli hentet slik at vi kunne plukke opp alle sakene mine som er lagret på en hangar her oppe, kjøre de til motellet slik at jeg kunne stå utenfor der å gå igjennom alt, og supplere der det måtte trenges. Sea Hawk kom etter hvert, så det var ikke store problemet.

Hvert år så vasker vi alt godt, tørker det og legger tingene fint ned i svære bokser som jeg har kjøpt. Allikevel er alt skittent og trenger en skikkelig vask etter å ha stått lagret i ett år! Dermed var det bare frem med vaskebaljen og såpe, og full vask av alt sammen igjen. Etter å ha prøvd ut kokeapparatene som jeg har to stykker av fant jeg ut at dene ene var klar for kassering. Da måtte jeg ta turen ned på sportsbutikken for å investere i en ny en, ellers var det meste ok. Har hatt liggende en del slike penner som man kan skyte knallskudd med her over, tror jeg hadde 8-10 stykker, men i år lå det kun 1 igjen!!! Tror fjorårets deltakere må ha fått med seg de fleste hjem til Norge. Disse er litt greie å ha når bjørnen blir for innpåslitne, da fyrer jeg av en slik i hodet på den, så løper den kjapt bort fra der vi befinner oss. Den siste som er igjen skal jeg virkelig holde godt på!! :-) Etter en del timer og myggstikk var denne jobben ferdig, og alt utstyret var pakket på plass igjen, og satt klart til vi skal flyes inn i elva.

Rett utenfor byen her er det en liten elv som heter Buskin River. Det er ei elv som er veldig populær for de lokale å gå å fiske i. Han karen som kjørte meg spurte om han skulle vise meg en hotspot i elva som han brukte å gå til, og til det takket jeg ja. Har aldri fisket i denne elva, men det kunne jo være moro å se. Vi måtte gå et lite stykke gjennom skogen, og da vi kom ned til en av kulpene kunne vi se at det hadde vært noe ute i kulpen rett før vi kom. Kulpen var helt oppgrumset, og det var bjørnespor rett ved. Vi måtte klappe i hendene og lage en del lyd mens vi gikk videre, for bjørnen kunne ikke være langt unna mente han. Vi så ikke noe til bjørnen, men det var jo litt spennende uansett når vi gikk inne i skogen der. Typisk så hadde jeg ikke med kameraet da vi var der, for jeg skulle jo egentlig bare hente sakene mine, derfor har jeg ikke noen bilder fra stedet. Når vi kom ned til den plassen han ville vise meg, så kokte det av laks! Vi skulle egentlig se etter silver salmon, men disse kunne vi ikke se. Derimot var det tusener av det som heter pink salmon, men disse er uspiselige og ser helt forferdelig ut. I tillegg så la det haugevis av disse døde i elvekanten etter å ha gytet ferdig, så det luktet råttent over hele området. Selv bjørnene prøver å unngå disse laksene, så da er det ikke mye tess!! Grunnen til at vi ikke så noe silver var fordi høyvannet ikke var kommet inn ennå, for når det kommer så kommer også stimene med laks oppover.

Etter å ha slappet av litt har jeg stort sett bare tuslet rundt i gatene og langs havna her, pratet med en del folk jeg har truffet på, og kost meg i det deilige været vi har her oppe. Ser på værmeldingene at det ikke skal vare så lenge, så jeg får nyte det mens jeg kan. Lurte på om jeg skulle tatt meg en bedre middag i dag også, men fant ut at jeg gjør det litt lettvint. Tok meg en tur på vår kjære familierestaurant, McDonald, og hadde meg noen kyllingnuggets. :-) Ikke rare greiene, så i morgen blir det noe bedre.

Nå er det morgen hos dere, men her er det kvelden, den kvelden dere hadde i går! :-) Dere må ha en kjempefin helg, så legger jeg ut en blogg på lørdag lokal tid, så for dere blir det kanskje ikke før søndag morgen.

Hei og hå, hilsen Bent.

Litt ensom i Alaska...

2010-09-02T05:27:00.005+02:00

Ja da er jeg ankommet Kodiak i Alaska. Følte meg veldig ensom her i dag da Harald reiste hjem, og ønsket sterkt jeg kunne ha gjort det samme. Vi har jo hatt det utrolig hyggelig i sammen, og plutselig er han borte og jeg alene i Alaska! Det kommer en gjeng fra Oslo opp her sent på kvelden den 3, så da hjelper det nok noe. Har gravd dypt i lomma for å motivere meg til dette nå, så det skal nok gå greit.

Kodiak er Amerikas nest største øy, og verdens 80 største. Den er ca 16 mil lang og omtrent 10 mil på det bredeste. Øya har ca 6400 innbyggere, og rundt 3000 bjørner. Øya har en liten by som har samme navn som øya selv, og er ikke akkurat verdens navle. Litt artig å se hvor greit det fungerer med bjørnene her over med tanke på at vi i Norge som er 4-5 millioner mennesker ikke klarer å leve med et titalls bjørner!!! Apropo dette med bjørnene, hver gang jeg skal reise over her har jeg mareritt om at det skjer noe når vi ligger der ute i ødemarka. I år har det vært verre enn noen gang, så det er kanskje på tide å gi seg med disse turene snart?? Dette blir 16 gangen nå, og statistikken er kanskje ikke på min side lenger. Hadde en tur inn på en av byens butikker i dag, og da sto det ei bok å gapte rett i mot meg, så det hjalp ikke stort det heller. :-) (se bilde). Har som regel reist over i juni, og da spiser bjørnene mest gress. I fjor hadde jeg for første gang turen i september, og da er bjørnene begynt å feite seg opp på laks. Det var så sykt mye bjørn i elva og rundt teltene våre, så det ble en noe spesiell opplevelse. Må innrømme at jeg liker dårlig å høre bjørnene rett utenfor teltet om natta når det er bekmørkt ute, bare høre pusten til de mens de står der å kanskje lurer på hva som befinner seg innenfor duken. :-) Da er det litt greiere når det er lyst og vi har sånn rimelig kontroll på situasjonen. Ligger alltid klar med peppersprayen ved siden av meg, men har foreløpig sluppet å bruke den.

Reisen opp hit gikk rimelig greit. Jeg måtte ha tre fly for å komme ut hit, og begge de to første var forsinket, så det ble et veldig stress å rekke neste fly. Noe som irriterer meg litt når man er ute å reiser med fly, er at de nå er blitt så strenge på overvekt. Har man 5-10 kg mer enn hva man kan ha med, ja da er det frem med ekstra dollar! Men kommer det en av disse enormt feite amerikanerne vraltende inn på flyet, og som kanskje veier 80 kg mer enn meg, ja da koster det ikke noe ekstra. I tillegg så tar de minst 1,5 sete, og slik en hadde jeg ved siden av meg i dag på det ene flyet!! Selvfølgelig fikk jeg midtsete med mr. Big på den ene siden og en på den andre siden, og i tillegg luktet fyren ikke akkurat blomstereng!! Heldigvis var turen bare på 3,5 timer, men de timene var lange!!! Det var jo han som skulle ha betalt ekstra spør du meg. Var litt usikker på om baggasjen var kommet med siden det var så kort tid mellom flyene, og når jeg sto å ventet på den så det nokså mørkt ut, men siste bagen som kom ut på båndet var min.

I morgen skal jeg gå igjennom alt utstyret jeg har lagret her oppe for å se at alt er i orden, supplere det som mangler eller må fornyes, og i overmorgen må jeg proviantere for hele gjengen og pakke i kasser til vi skal flyes inn i bushen. Har de siste gangene hatt med min gode venn Ole Petter til å hjelpe med alt dette, så jeg må si jeg savner han sterkt her over nå!!! Været er faktisk helt utrolig bra, noe det sjeldent er på denne tiden av året. Har vært ute å hatt meg en middag og tuslet litt nede på havna, og det var ikke kaldere enn at jeg kunne gå i kortermet. Får indelig håpe at dette varer en stund, for turen blir noe helt annet hvis vi kan få godvær. Har booket inn på den plassen jeg har bodd hver gang, Shelikof Lodge, og i år har de fått internett på noen av rommene, så det er jo helt topp for meg når jeg skal blogge. :-)

Håper det er noen der ute som tar seg tid til en kommentar da dette er høydepunktet når jeg står opp om morgenen. Det er spesielt koselig nå som jeg er alene, så det er med spenning jeg åpner datamaskinen når jeg våkner. :-) Her er vi 10 timer etter dere hjemme, så klokken er bare rundt 2000 her, men 0600 om morgenen hjemme. Ha en fin dag, så prøver jeg å få ut noen ord i morgen også.

Hilsen en litt ensom Bent. :-)

Da var motorsyklene levert....

2010-09-01T02:59:00.003+02:00

Da var motorsykkelturen over for denne gang. Vi har hatt det helt fantastisk på alle mulige måter, så vi er begge topp fornøyde med utbyttet.

Vi inntok en kjapp frokost på Subway i dag før vi klokken 9 satte kursen mot Salt Lake City. Før vi leverte syklene skulle vi oppsøke fetteren til Harald for å gi han et lite karamellsjokk. Han bodde slik til at det passet utmerket med den ruta vi skulle følge i dag. Vi la inn adressen til Ben på gps'en, og den viste at vi ville være fremme klokken 1015, noe som stemte ganske bra. Da vi ankom området kunne vi ikke helt klare å finne det rette huset, så vi måtte rådføre oss med en i området som var veldig behjelpelig. Han hentet datamaskinen sin og søkte opp Ben på google, så da viste det seg at vi var bare 200 meter unna.

Da vi ringte på døren hans tok det ikke lang tid før vi hørte en hund der inne, så da regnet vi med at vi hadde flaks. Kort tid etter hørte vi låsen gå opp, og der kom Ben ut. Jeg sto klar med kameraet og fikk tatt noen bilder, men stakkars Ben skjønte ikke så mye av hva som skjedde med en gang. Han er nå kommet opp i 80-årene, og det er 12 år siden han så oss sist her nede. Tror ikke helt han koblet hva som skjedde i begynnelsen, men etter litt så sa han: This is a surprise!!! Det var hyggelig å se Ben igjen, og han holdt seg veldig godt alderen tatt i betraktning. Desverre var han blitt noe redusert når det gjaldt hukommelsen, så Harald måtte hjelpe til en del. Harald og Ben fikk utvekslet en del nyheter og oppdateringer angående familien, og vi fikk en omvisning i det fine huset han hadde fått seg siden sist vi besøkte han sist. Hadde vi kommet 15 minutter senere hadde Ben vært borte, for han hadde planer for dagen. Harald var veldig fornøyd med å ha fått til dette gjensynet, og regner med det blir siste gang han får se Ben. Det så ut som Ben også koste seg med å få besøk, og han sto på gårdsplassen og vinket da vi kjørte av gårde igjen.

En snau time etterpå svingte vi inn på plassen hvor vi hadde leid syklene. Utleieren hadde en obligatorisk sjekk på syklene for å se at alt var i orden, noe det var, så da vi hadde signert papirene var det bare å få seg en taxi til hotellet vi bor på nå.

Jeg har nå pakket om sakene og gjort klar en bag som skal til Alaska i morgen, mens bagen med motorsykkeltøy tar Harald med seg hjem til Norge for meg. Etter alt dette var i orden kjente vi sterkt for å få oss noe mat, for nå hadde vi ikke spist eller drukket noe på 8 timer. Vi fikk anbefalt en restaurant et stykke ned i gata for der vi bor, så vi satte i vei. Vi surret litt frem og tilbake uten å finne restauranten, men da sa jeg til Harald at i kveld skal vi ha en skikkelig middag på byens beste restaurant. Harald var lett å be, så vi fikk tak i en taxi som tok oss til Hilton inne i sentrum av Salt Lake City. Der hadde vi en fantastisk middag med forrett til. Vi bestilte bakt potet til biffen, men dere skulle sett den poteten!!!! Harald mente poteten måtte være til begge to, noe jeg betvilte. Har aldri vært med på at man deler en bakt potet når man er på restaurant, men jammen hadde Harald rett! Etter å ha spist ferdig var det bare å betale før vi vraltet ut på gata.

Vi tok oss en liten spasertur i gatene, og gikk innom kirkeområdet til mormonerne. Her ligger det som heter tabernaklet, og dette er hovedsetet til alle mormonerne i verden. Mens vi gikk inne på området så jeg ei jente som gikk med et lite norsk flagg på brystet. Da jeg spurte henne viste det seg at hun var misjonær fra Norge, og hun var her på opplæring. Hun skulle jobbe her i 18 måneder, og de jobbet fra 0900-2100 hver dag, og jobben gikk ut på å gå rundt i området å prate med folk om religionen sin. Hun sa forskjellen på deres religion i forhold til andre var f.eks at de trodde på at det ennå var profeter på jorda, og deres profet levde i Salt Lake City, navnet husker jeg ikke. Jeg trodde de hadde flerkoneri, men dette avkreftet hun og sa var for mange år siden. Det var fremdeles noen få som praktiserte dette, men de var ikke godkjent i kirken.

Vi fikk en hyggelig dame til å ringe etter taxi for oss, for nå var vi klare for rommet vårt!! Nå ligger vi her på hver vår seng på "lit de parade" med magene så stramme som afrikanske jungeltrommer og bare gisper etter luft.

Vi har kjørt 5.515 km på disse dagene, omtrent ikke hatt regn, hatt fra 0-48 grader, vært innom 8 stater og bare hatt det helt utrolig fint!! Den turen vi hadde for 12 år siden kjørte vi 10.500 km, og når vi leverte syklene den gangen utbrøt fyren som tok oss i mot når han så triptelleren: this was a hell of a ride!!! Den gangen hadde vi en del flere uker, så vi har vel omtrent kjørt like mye pr dag som den gang.

Registrerer at mange tror turen er over!! For min del er den nettopp begynt, og i morgen tidlig setter jeg kursen mot Alaska og bjørneland, så jeg håper dere henger med videre. Når Alaska er ferdig er det en kort tur hjem for så å reise på ny motorsykkeltur i USA fra 1 oktober og utover. Da med en svær gjeng i hælene. Harald reiser hjem til Norge i morgen, så for hans del er turen over for denne gangen. Vi leker med tanken på om vi kan klare å få til enda en tur i overskuelig fremtid, så det gjenstår å se. Harald kjører som en ungdom, og er sprek som en gyngehest, så dere skal ikke se bort fra det. :-)

Takker så mye så langt for alle hyggelige kommentarer underveis, og som sagt håper jeg dere henger med videre!!!

Ha det bra så lenge, hilsen Harald og Bent.

Tilbake i Utah...

2010-08-31T04:12:00.007+02:00

Da var vi gjennom Nevada og tilbake i Utah igjen. Vi har også kommet inn i en ny tidssone, så nå er vi bare 8 timer etter dere hjemme. I dag har vi kjørt hele dagen på the lonliest road in America, milesvis med rette strekk over store ørkenområder. Nesten ikke sett en bil, og nesten ikke rørt styret på sykkelen i hele dag!! Har ikke skjedd så mye da vi stort sett har kjørt hele tiden. Vi startet fra Austin klokken 0900 etter å ha hatt oss en kjapp frokost på en av de lokale restaurantene. Kjørte i ett sett frem til tanken var tom, nokså nøyaktig 25 mil. Fylling av bensin og inntak av en kopp med varm kakao for å få litt varme i kroppen igjen. Satt stort sett å småfrøs hele tiden de første 25 milene.

Vi satt av gårde igjen ut i ørkenen for 25 nye mil og det som var målet vårt for dagen, en by i Utah som heter Delta. Da vi hadde kjørt i en drøy time, og kommet inn i Utah, så kom varmen sigende på. Merket at jeg begynte å bli litt søvning, så da var det bare å få stoppet med en gang for å få strukket litt på kroppen. Det begynte å bli vel varmt med alt tøyet på seg, så da benyttet vi like godt sjansen til å få av oss det meste av vintertøyet.

Det er jo ikke bare å legge seg ned i buskene uten videre her ute i ørkenen med tanke på at det finnes klapperslanger og andre kryp som jeg helst vil unngå. Kikket meg nøye om, og det eneste jeg så som kom løpende ut av gresset var en firfisle på full fart bort. Husker godt en gang i Florida jeg hadde lagt meg til i noe gress og sovnet godt inn, og da jeg etter en stund våknet var jeg helt oppspist på den ene armen og ansiktet av noen ekle maur. Merket ikke noe mens jeg sov, men skal si jeg merket det de neste dagene!! Derfor kikker jeg meg alltid godt om før jeg slenger meg på bakken igjen når jeg er på slike steder. :-)

Etter en liten hvil satt vi i gang med de siste milene, på med cruisekontrollen og musikken, og bare nyte friheten man føler når man suser avgårde på disse milevise strekkene. Mens vi har kjørt slik i dag har vi faktisk møtt på en del syklister, noen alene, men de fleste 2-3 stykker i sammen. Blir skikkelig imponert over at de klarer å motivere seg for disse uendelige strekkene, man ser ingen ende på veiene, og det er rundt 25 mil mellom hvert vannhull!!! Vi syntes det var langt på motorsykkel, så man kan jo lure på hva de synes om å sykle over.

Etter å ha ankommet Delta fylte vi opp tankene igjen slik at syklene er klare til i morgen tidlig. Deretter fant vi et koselig motell med skikkelig svømmebasseng, så da ble det en deilig dukkert og en liten lur på solsenga. Denne gangen var bassenget virkelig oppvarmet, så jeg gikk ikke på samme blemma som sist. :-) Heldigvis var det ingen andre ved bassenget, noe som gjør det litt lettere å vralte rundt med melkehvite kropper som er tre nummer for store. Ja ja, kanskje ikke i amerikansk målestokk da, men allikevel. :-) Avsluttet med en middag på meksikansk restaurant som ligger rett ved siden av motellet, så nå er skinnet stramt og fint igjen!!! :-)

I morgen er siste etappen på motorsykkelturen. For 12 år siden hadde Harald og jeg en mc-tur på nærmere to måneder her nede. Vi var i Salt Lake City den gangen også, og da besøkte Harald en fetter av seg som han ikke hadde sett på en del år. Siden den gang har ikke Harald sett fetteren sin, kun hatt litt mailkorrespondanse. Han vet ikke at vi er her i USA, så i morgen skal vi ringe på døra til han for å se om han er hjemme. Det blir moro, og gamle Ben kommer nok til å få karamellsjokk når han ser Harald utenfor døra!!! :-) Nå håper vi bare han er hjemme når vi kommer.

Vi gir lyd fra oss i morgen også, så jeg håper dere stikker innom bloggen da også.

Ha det bra så lenge, hilsen oss.

Halvveis gjennom Nevada...

2010-08-30T05:08:00.013+02:00

Da var vi kommet inn i ennå en ny stat, nemlig Nevada, the silver state. Da har vi totalt vært innom 8 stater, og det blir ikke flere på denne turen.

Dagen startet med frokost på hotellet vi bodde på. De kaller det kontinental frokost, men jeg vet egentlig ikke hvorfor. Det er stort sett bare noe møl, og det blir kun en liten greie for å holde den verste sulten på avtand inntil vi får tilgang på noe bedre. Men tror du ikke Harald satte i gang med vaffelpressa i dag også, nå er han blitt helproff på denne maskinen!! Fyller opp med sirup og er helt amerikaner. Blir litt bekymret når han setter i gang med denne typen frokost, for da blir det antakelig ikke mer mat før sene kvelden igjen. Sist gang han lagde seg slike vafler sa han nei takk til alt jeg foreslo av mat resten av dagen, men heldigvis gikk det bedre i dag. :-)

Vi bestemte oss for å følge den opprinnelige ruta vi hadde tenkt oss, så for alle dere som var bekymret over at vi skulle spille oss blakke i Las Vegas kan dere nå sove rolig igjen. Vi har satt i gang å krysse ørkenen i Nevada, men da en god del lengre nord enn Death Valley. Mange tenker jo på ørken som noe veldig varmt, men jeg kan love dere at det finnes ørkener som det er veldig kalde også. Den ørkenen vi har begynt å krysse er av den typen, men vi var heldige og hadde rundt 12-15 grader i hele dag, så det har vært perfekt kjørevær.

Vi hadde tenkt oss inn til en ghost town som de kaller det her over, Body heter den. Har vært der før, men det er lenge siden, så jeg kunne godt tenke meg en tur til inn der. Harald hadde også lyst til det, og vi satte freidig kursen innover fjellene på en elendig grusvei. 16 km, og den var skiltet med meget røff og dårlig vei. Da vi kom halvveis hadde vi ristet i stykker det meste av både utstyr og motorsykkel følte vi, så vi valgte å snu mens leken var god. Disse Harley-Davidson er ikke bygd for slikt føre, så vi får holde oss på asfaltert vei heretter. Ghost town, eller spøkelsesby, er noe det finnes en del av her over. Det er byer som er fraflyttet eller bebodd av et lite antall mennesker, og det meste av hus etc er akkurat som det var for over 100 år siden. Artig å besøke slike plasser, og spesielt hvis man kan komme i tale med noen av de som bor der.

Veien over ørkenen vi nå krysser kalles the lonliest road in America. Det er milevis med vei som går som ei rett snor så langt man kan se. Man kan kjøre i 10-15 mil uten å røre på styret, og det ser ut til aldri å ta slutt. Er man heldig ser man 1-2 biler i timen, derav navnet lonliest road in America. Mange vil sikkert tenke at det er utrolig kjedelig å kjøre på slike veier, men selv synes jeg det er veldig fasinerende. Det er litt den samme følelsen jeg fikk når jeg gikk inn i Redwoodskogen også, den følelsen hvor liten man er i den store sammenheng. Blir fasinert av at det finnes så store områder som ikke det er spor etter folk, og med så lite trafikk. Det som er så rart er at etter å ha kjørt en time kan det plutselig dukke opp et hus midt ute i intet. Alltid med 8-10 bilvrak og annet søppel strødd utenfor, og gjerne med et skilt om at du ikke er velkommen inn på eiendommen deres. Så kan man kjøre en ny time før det dukker opp et nytt hus. Fatter ikke at folk kan bo slik, men vi er jo skrudd sammen på forskjellig måte tydeligvis. :-)

Rett før vi kom til den byen vi skulle overnatte i ser vi et skilt at her krysset Ponnie-ekspressen i sin tid. Ponnie-ekspressen var måten de fikk posten frem på fra april 1860 til november 1861. Da var telegraflinjene ferdig utbygd, og Ponnie-ekspressen ble avviklet. Den gikk fra St. Joseph i Missouri til San Francisco i California, og de brukte 10 dager på strekningen som er på 2000 miles (3218 km). Hver rytter tok 100 miles hver før de byttet, men hestene ble byttet ut hver 10 miles. De som fikk jobbene måtte ikke veie mer en ca 60 kg, så det hadde f.eks vært nokså uaktuelt for min del å søke jobben! :-)

Vi ankom Austin i Nevada rundt klokken 1530, og vi fikk booket inn på et lite motel som vi fikk anbefalt av to andre motorsykkelgutter som var på vei i motsatt retning. Ikke akkurat verdens navle vi er havnet i, og derfor ikke så mye å velge mellom heller. Det ble en kjapp dusj og en liten cowboystrekk på senga før vi tok turen ut for å kikke på byen. Byen består av ei gate, og den er nokså nøyaktig 400 meter lang. Det er to spiseplasser i byen, så vi tenkte vi skulle prøve den nærmeste først. Internasjonal kafe/restaurant sto det utenfor med store skilt, så dette lovet jo bra. Godt var det, for nå begynte sulten å bli irriterende plagsom igjen. Da vi kom inn døren og fikk øye på han som sto bak disken, og som sansynligvis sto for matlagingen, ble jeg mett omtrent på brøkdelen av et sekund. Har vært i Afrika og spist på en del lugubre plasser, og selvfølgelig blitt sjuk som bare det, men denne fyren tok jeg rett og slett ikke sjangsen på! Harald var heldigvis veldig fort enig, og vi bestemte oss for at hvis ikke den andre plassen var bedre fikk vi døyve sulten med 2-3 øl hver. Vi fikk et bedre inntrykk på den andre plassen, og da ble det litt mat der før vi tuslet hjemover. Vi gikk innom en liten bensinstasjon på veien for å ta med oss litt å drikke, samt litt snacks. Da jeg tok tak i en liten pose med snickers ristet Harald bare på hodet og sa at det var helt håpløst med sjokolade, det spiste han opp på no time. Dessuten begynner du å bli tjukk du også sa han til meg, så posen ble fort hengt opp igjen. :-)

Nå sitter vi her på vårt lille krypinn med hver vår boks med drikke og en liten pose peanutter, så vi koser oss noe veldig!!! :-) Snart leggetid og nå er det bare to etapper igjen før vi er fremme der vi skal levere syklene.

Ha det bar så lenge og god ny uke.

Hilsen oss.

Kald dag over Sierra Nevada....

2010-08-29T06:27:00.010+02:00

Da var denne dagen endelig omme!!! Dagen ble mye lengre enn vi først hadde planlagt, og vi tok en dum avgjørelse når vi var kommet frem til det egentlige målet vårt.

Dagen startet klokken 9 fra San Francisco, og vi valgte å kjøre interstaten, eller motorveien som vi sier hjemme, ut av San Francisco. Vi kjørte på motorveien i ca 2 timer før vi kom frem til en litt hyggeligere vei. Mens vi lå på motorveien og cruiset i 120 fikk jeg se i speilet mitt at Harald hadde problemer. Det så ut som det var en jakke som hang å flagret etter sykkelen, men etter nærmere ettersyn var det lokket på toppkofferten som hadde åpnet seg i fart. Harald merket ingenting annet enn at han syntes det ble litt mye luftmotstand, men da bilene bak begynte å blåse skjønte han at det var noe som ikke stemte. Vi fikk kjørt inn i siden på motorveien og fikset problemet, men Harald er ennå ikke sikker på om det er noe som blåste ut av kofferten mens den sto oppe. Her hadde vi flaks, for hadde lokket blåst av hadde det mest sansynlig gått i vinduet på bilen bak. Kunne ha blitt en dum slutt på turen for oss.

Da vi kom frem til en by som heter Placerville var vi ferdig med motorveien. Der hadde vi fylling av bensin, samt en liten frokost på Starbucks Coffeshop. Vi skulle nå kjøre sydover på vei nr 49 til vi endte opp i en liten gullgraverby som heter Jamestown. På denne veien ligger det små gullgraverbyer på rekke og rad, og mange av disse har fremdeles mange av de gamle husene, butikker og hoteller stående og i full drift. Ganske artig å vandre rundt i gatene å kikke på disse historiske bygningene, og vi var også inne på en liten kafe for en liten matbit. Veldig spesiell kafe med alt mulig av krimskrams til salgs plassert i hyllene rundt hele kafeen. Vi var også innom hytta som Mark Twain hadde bodd i på slutten av 1800-tallet en gang. Mark Twain er kjent som forfatteren som skrev eventyret om Huckleberry Finn og Tom Sawyer. I 1848 var det noen fra San Francisco som fant gull i disse områdene, og i 1849 kom det folk fra hele verden for å grave etter gull. Det store gullrushet i California var i gang. Disse som kom i 1849 ble kalt fourtyniners, og derfor har også denne veien nr 49 i dag. Det sies at de fikk ut ca 10% av det gullet som finnes i områdene den gangen, så det skal fremdeles være 90% igjen.

Vi ankom Jamestown rundt klokken 1430, noe tidlig på dagen syntes vi. Derfor startet diskusjonen om vi like godt skulle krysse Sierra Nevada gjennom Yosemite Nasjonalpark før kvelden, og slå oss til i en by som heter Lee Vining for natta. Etter litt om og men ble vi enige om å gjøre dette, så det var bare å hive seg på sykkelen igjen med kurs mot fjellene. På vei ut av Jamestown fikk vi se en galge hvor det hang en mann å dinglet i, eller ei dukke hvis vi skal være helt korrekt. Dette minnet oss om den tiden da et menneskeliv var mindre verdt enn en hest, og skulle man driste seg til å stjele en hest fikk det fort slike følger som det hadde fått for denne dukken. Rart å tenke på at det ikke er stort mer enn 100 år siden slike ting var vanlige hendelser.

Det passet vi skulle krysse i Sierra Nevada ligger på ca 3500 m.o.h, og da vi var kommet litt sent av gårde begynte det å gå mot kveld når vi startet oppstigningen i fjellene. Etter hvert som vi krøp oppover fjellsidene krøp gradestokken nedover i samme tempo. Til slutt var den nede på null grader, og selv med alt vi hadde av tøy og hansker ble det rimelig kaldt. I tillegg var det en sur vind som ikke gjorde sakene bedre. Dette fikk meg til å huske hvorfor jeg solgte motorsykkelen for noen få år siden, var rett og slett lei av å fryse og bli våt når jeg var på tur. Når vi var på det høyeste frøs jeg så på fingrene at det begynte å bli litt tungvint å få klutchet og bremset, og kjøringen glir ikke like lett som den ellers gjør.

Rett før vi kom ned på andre siden var det full bråbrems, og heldigvis var det blitt litt mindre kaldt da, så fingrer virket som de skulle. En hel flokk med hjortedyr var i gang med å krysse veien, og vi klarte akkurat å unngå nærkontakt med disse. Vi var veldig fornøyde når vi kom oss ned på andre siden og fikk øye på Lee Vining som var målet for kvelden. Mørket begynte å sige på, og med dette også kulden igjen. Da vi rullet inn i byen trålet vi gatene for overnattingsplasser, men over alt møtte NO VACANSY oss, med andre ord ikke noe ledig rom! Vi var rimelig frustrerte der vi sto, så vi bestemte oss for å få dekket ett av primærbehovene våre før vi tenkte noe mer på overnattingsplass. Få oss noe mat så fort som svint, for nå var bendelormen begynt å bli skikkelig plagsom. Vi fikk lasset innpå en burger på 300 gram med alt amerikansk tilbehør, og mens denne ble fortært bestemt vi oss for å prøve lykken 30 miles lengre nede i dalen i en by som heter Mammoth Lake. Etter å ha fryst oss nedover dalen i bekmørke i ca en halvtime fikk vi øye på et hotell som så særdeles bra ut. Vi inn på dette og her hadde vi heldigvis lykken på vår side, så nå sitter vi på et av de fineste og dyreste rommene vi har hatt på turen, men føler at terskelen for å kjøre videre på grunn av for høy pris var temmelig stor i kveld. Hun i resepsjonen på hotellet sa at skisesongen her i området varte til juli måned, og at den snart var i gang igjen. Det hadde snødd over passet der vi kjørte i dag, så jeg er glad at vi er over disse fjellene nå.

Egentlig hadde vi bestemt oss for å begynne kryssingen av Nevadaørkenen i morgen, men nå sitter vi å revurderer planene våre. Mulig vi velger å kjøre gjennom dalen med det koselige navnet, Death Valley i morgen. Dette skal være den varmeste plassen på jorda, men ikke på denne årstiden. Jeg har kjørt gjennom denne ørkenen flere ganger uten å hatt problemer, så det skal nok gå greit i morgen også. Varmt blir det nok, men akkurat nå føles det som at det kunne passe med litt varme i morgen. Vi har faktisk signert på noen papirer at vi ikke har lov å krysse ørkenen med disse syklene, dette på grunn av fare for motorhavari i varmen, men akkurat det har vi tenkt å glemme for en stund. Etter å ha krysset Death Valley vil vi så kjøre til Las Vegas for å overnatte. Dere får se i morgen hva det blir til, nå er det snart senga her.

Hilser fra sjefsredaktøren og meg selv.

Turist i San Francisco

2010-08-28T07:06:00.008+02:00

Da var denne dagen også over, og i dag har vi bare vært turister i San Francisco. Vi startet med en frokost på Pier 39, og som vanlig måtte halvdelen ligge igjen etter oss. Ba om halv størrelse, men tror ikke de helt skjønner hva jeg mener. De ser bare rart på meg. Etter dette spaserte vi bort og kjøpte oss dagspass på kabelvogna som går rundt i byen, og tok denne opp til Chinatown. Gikk rundt der å kikket litt på kineserne og alt hva de holdt på med, før vi tuslet videre opp i byen. En tur innom Starbucks Coffeshop for en liten forfriskning, og etter dette tenkte vi ta kabelvogna videre. Da vi kom bort dit vi skulle gå på var det kø på mellom 100 og 150 meter!! Det kokte av folk, og vi fant fort ut at at dette orket vi ikke. Det ble ikke mer kabelvogn på oss i dag, så sånn sett var dagspasset bortkastet. Vi tok en taxi ned til sjømannskirka, og der ble vi hyggelig mottatt av presten selv. Han hadde bare vært prest her i byen i fire uker, men trivdes utmerket. Hyggelig fyr, og vi fikk i gang vaffelpressa slik at vi holdt magen god og stram frem til vi kom til neste foringsstasjon. Nå må jeg bare være forsiktig, for etter sist tur over her var det omtrent bare skoene som passet når jeg kom hjem. Skal i bryllup og har bestilt ny skreddersydd dress, problemet er bare at skredderen tok målene av meg to dager før jeg skulle sykle til Hovden og var nogenlunde fit, ikke etter noen uker i de matglades legoland!! Får satse på at et par uker i villmarka i Alaska gjør susen, der blir det bare fisk og vann. Fikk forresten avtalt med presten at vi kom 33 stykker første lørdagen i oktober, for da skulle de servere grøt, så det syntes han var helt topp!

Etter besøket i kirken gikk vi en tur på rommet og slappet av litt, for så å ta turen ut på byen igjen når det nærmet seg kvelden. Da var solen kommet frem for fullt, og folkelivet kokte ned på Fishermans Wharf. Vi har stort sett bare gått rundt å sett på folkelivet, og det er masse folk som underholder over alt. Mange fantastiske artister som gjør ting jeg ikke trodde var mulig å gjøre med en menneskekropp!! Man blir bare helt målløs, og det er utrolig moro å kikke på. I tillegg til dette er det desverre mange triste skjebner også å se der nede, mye fattigdom og folk som ikke har verken mat eller plass å bo. Harald og jeg har delt ut dollarsedler i hele dag, både til artister og fattigfolk, og vi er begge enige i at vi er alt for raske til å klage på bagateller hjemme i rike Norge.

Vi fant oss en koselig restaurant i dag, og vi fikk bord helt med vinduet med utsikt rett ut mot Alcatraz og Golden Gate. Veldig god mat og veldig god service. Der har jeg nå bestilt bord på lørdagskvelden til hele gjengen som skal over i oktober, så da får vi en felles samling før vi starter turen sydover langs kysten.

Nå er det kvelden her igjen, og vi har bestemt avreise tidlig i morgen, med kurs mot Jamestown opp i Sierra Nevada-fjellene. Det blir en grei tur, og vi kommer til å kjøre gjennom flere små koselige gullgraverbyer før vi ender opp der vi skal bo. Vi har ikke booket noe hotell på forhånd, men satser på at vi finner noe greit. Håper det er nett på stedet, for da får vi ut en blogg derfra også. Hvis ikke så hører dere fra oss så fort vi er på nett igjen.

Ha det fint så lenge, hilsen fra oss.

Har masse bilder jeg hadde tenkt å legge ut, men nettet er for tregt til at jeg får lastet de ned. Prøver igjen siden.

Ankommet San Francisco

2010-08-27T06:24:00.007+02:00

Da var vi endelig fremme i San Francisco etter en litt slitsom dag på sykkelen. Vi våknet opp til det vi trodde skulle være sol og blå himmel, slik de hadde meldt, men havtåka lå tett som et grytelokk over hele kysten! Da vi stakk hodet ut av døra kjente vi at temperaturen var falt betraktelig i løpet av siste 12 timene, så nå var det bare å få på seg stilongs, tjukke gensere, hansker og jakker. Etter en rask "frokost" i motellets resepsjon, med diverse gode tips fra betjeningen om hvor det lønte seg å stoppe for severdigheter, var det bare å hive seg på hjul. Vi ga blaffen i alle tipsene vi hadde fått, for vi hadde nok med å se veien, langt mindre fine kyststrekninger med klipper etc. Til tider var det vanskelig å se mer enn 10 meter, og det var nokså frustrerende med tanke på at vi kjørte langs noe av det fineste USA har å by på av veistrekninger!

De første par timene gikk i tett tåke, og selv om vi kjørte langs klippekanter med havet rett ut, så så vi ikke annet en noen meter med våt asfalt foran oss. Etter hvert så åpnet landskapet seg noe opp, men det ble aldri noe særlig god sikt før vi var i nærheten av San Francisco. Det siste stykket vi hadde der var virkelig spektakulært!! Der kjørte vi helt på kanten av noen stup som var flere hundre meter høye, og et lite feilskjær i en av de utallige svingene ville ha ført til fullstendig katastrofe. Vi har kjørt i svinger i hele dag, og med den type sykkel vi nå kjører merkes det i kroppen etter seks timer med kun et lite stopp for å fylle bensin! Det var svinger med stor S, og man skulle slite for å holde høyere snittfart enn 35 km/t.

Om tre uker skal jeg ha med meg en gjeng på 33 stykker som skal kjøre dette strekket på motorsykkel, men da en del mil mer enn hva vi gjorde i dag. Skjønner nå at jeg må justere litt på ruta hvis vi i det hele tatt skal ha en mulighet til å rekke frem til San Francisco hvor vi skal levere tilbake motorsyklene, for dette blir nok for tøft for de fleste med en passasjer bakpå. Bra jeg fikk testet ut dette før neste tur!! :-) En del av dere som følger bloggen skal jo være med på den neste turen, og dere har spurt om det blir kaldt eller varmt? Til det er svaret JA!!! Det blir antakelig begge deler, men nokså garantert en del kaldt langs kysten. Ta med godt med varmt tøy, kan bli litt riski å kjøre langs klippene hvis man ikke klarer å holde varmen!!

Vi var fremme i SF klokken 15, og fikk sjekket inn på hotellet vi hadde booket på forhånd. Vi brukte litt tid på å slappe av, dusje osv, før vi tok oss en tur ut på Fishermans Wharf. Det var skikkelig høstkaldt, så her var det bare på med fliecegenser og det vi hadde av varmt tøy. Temperaturen skifter veldig fort her, for bare et par dager siden hadde de 35 varmegrader, mens det i dag kanskje ikke var mer enn 5-10 på kvelden. Vi fant oss en koselig restaurant nede på brygga, og i dag har Harald og jeg feiret bursdagen til Haralds sønn, Øyvind. :-) Harald har spandert helaften på meg, så det ble en riktig koselig kveld. Gratulerer med dagen Øyvind!! :-) Vi avsluttet kvelden på en liten bar med hver vår drink, men etter å ha hørt på en litt innpåsliten full fisker i en times tid, fikk vi nok å dro tilbake på rommet.

En grei dag med en koselig avslutning, men kjøremessig ikke av de største opplevelsene. Får vi derimot sol og klarvær om noen uker når vi kjører nedover her, ja da blir det bare fantastisk!!! Det er iallefall det jeg har lest om plassen! :-)

I morgen blir det å være turist i SF. Vi har begge vært her flere ganger før, og Alcatraz som er et naturlig mål for de som ikke har vært her, blir utelatt da vi begge har vært der ute to ganger før. Derimot blir det en liten tur til Chinatown kanskje, og litt vandring bryggelangs. Vi kommer med en kort liten blogg i morgen også tenker jeg, og i overmorgen starter vi på turen over Sierra Nevada.

Ha det fint der hjemme, og fortsett med kommentarer på bloggen!!! Det er høydepunktet vårt når vi våkner på morgenen. :-)

Hilsen gutta i SF.

It never rains in California.....

2010-08-26T07:33:00.004+02:00

For en dag vi har hatt i dag!!!! Opplevelsene har stått i kø fra vi sto opp, og det har blitt nye 10-12 timer på sykkelen! Vi har ikke kjørt mer enn 46 mil, men det går veldig sent når man skal stoppe hele tiden, og når man må kjøre så sent for å få med seg alt det fine som er på veien. :-)

Morgenen startet med de vanlige rutinene, og været er fremdeles på vår side. Knallblå himmel og deilig temperatur. Vi gjorde som jeg sa vi skulle gjøre, kjørte bort på Subway og kjøpte hver vår baguette, og tok deretter turen ned på stranda. Der satt vi i sola og koste oss mens vi hørte på bølgesuset fra Stillehavet. Bedre start på morgenen kunne vi ikke få, det var vi begge enige i. Når frokosten var unnagjort satte vi kursen videre mot syd, og mot California. Tror nesten dette var det fineste stykket på hele strekning så langt. Veien slynget seg mellom klippene, og det skiftet fra stupbratte fjell til fine hvite sandstrender hele tiden. Ikke lett å kjøre forbi alle disse fantastiske plassene, og i dag bestemte jeg meg for at her skal jeg tilbake en gang og ha bedre tid. Tror jeg kunne brukt uker på dette strekket uten å bli lei.

Etter hvert så kjørte vi inn i California, og man kunne merke at standarden på huser og lignenede ble mye bedre med en gang, sammenliknet med Oregon. Det står varselskilter hele veien omtrent at dette er et utsatt område med tanke på tsunami, men når man ser hvordan de har bygd husene helt nede i sjøkanten, så vil jeg tro at en god del av disse vil slite litt hvis så skulle skje. Folk er utrolig hyggelige her over, og i trafikken viser de aller fleste veldig hensyn. Det er ikke helt som hjemme hvor de fleste står på kravene så godt de kan. I dag hadde vi en litt artig opplevelse mens vi kjørte. Jeg ligger alltid foran og Harald etter. På vei opp en lang bakke hvor det var et forbikjøringsfelt som sluttet på toppen av bakken, kom det en kar i en bil og presset seg inn mellom meg og Harald. Han var så nærme Harald at han måtte bremse skikkelig for å ikke kjøre i fyren. Jeg så det hele i speilet og undret meg litt over hva dette kunne være for en type. Rett etter denne episoden så kjørte fyren inn til siden og slapp Harald forbi. Et stykke borti veien var det veiarbeid, og vi måtte stoppe opp å vente en stund, og når da bilen kjørte opp bak oss stakk sjåføren hodet ut og ropte Harald bort. Da ba han så veldig om unnskyldning for kjøringen sin, og tok Harald i hånda. Det var ikke måte på hvordan han unnskyldte seg. :-) Etter at vi var kommet i gang igjen kjørte fyren forbi oss begge to, og han og sidemannen hang ut av vinduene og vinket til oss. Artig episode, og utenkelig opplevelse hjemme i Norge.

Vi ankom en liten by hvor det var turistinformasjon, og der var vi inn å fikk noen tips om hvor vi burde kjøre osv. Første stoppet etter dette var en avstikker ut til et utsiktspunkt som lå flere hundre meter over havet. Der traff vi en artig kar som hette Brian. Han var på motorsykkeltur, men ikke en helt vanlig tur slik vi var på. Han hadde bodd i Texas, og skulle nå flytte til San Diego i California. Det er jo ikke så langt, men Brian tok turen via Alaska og en hel del andre stater, så han hadde satt av seks måneder på turen!! Han hadde så langt vært på tur i fire av disse månedene. Han hadde solgt alt han eide, og bestemt seg for at denne opplevelsen skulle han unne seg i livet. Har virkelig sans for slike som setter drømmene ut i handling, altfor få slike etter min mening.

Etter dette kjørte vi innom en plass hvor veien gikk gjennom et av de gigantiske redwoodtreene. Fikk tatt de obligatoriske bildene, og kjørte så videre. Det var en helt utrolig opplevelse å kjøre gjennom skogen med de enorme trærne, flere av de mellom 1000 og 1500 år!!! En plass hadde de til og med bygd et hus inne i treet!! Mye av dagen gikk med til å kose oss i disse områdene, og her fikk jeg den samme følelsen at her må jeg tilbake!! Tenk å gå tur innover i disse skogene, da føler man fort på hvor liten man er i den store sammenheng. Det var bare en sånn utrolig god ro og stillhet her inne, og lyset slapp så vidt ned noen stråler her og der.

Når vi nærmet oss utgangen av skogen kunne vi kjenne hvordan varmen slo i mot oss. Så langt hadde vi kjørt med både genser og jakke på, men nå måtte vi av med begge deler, så det ble bare kortarma et stykke. På det meste var det opp i 47 grader!!! For de som har sittet i badstue og kjent hvordan det svir i nesen når man puster inn, slik hadde vi det på sykkelen en god stund. Satt å hørte på en sang på radioen, It never rains in California, og det ser jo foreløpig ut til å stemme. Men jeg skal si temperaturen kunne forandre seg fort!!! I løpet av en time gikk vi fra 47 til 10 grader, og da var det jo bare på med både genser og jakke igjen. Grunnen til denne temperaturforskjellen var at det kom inn en vegg av havtåke når vi kom ut til kysten igjen, og i løpet av kort tid var det helt grått og dystert.

Vi fikk booket oss inn på et koselig motell i en liten by som heter Fort Bragg, og i morgen er det strake veien til San Francisco. Der har vi booket oss in på et hotell helt nede ved Fishermans Wharf i to netter, så da får vi en hviledag. Harald kjører som en helt og det går utrolig fint med han, men i det siste har han hatt litt ubehageligheter i skuldrene, så nå tror jeg det skal passe med en hviledag. Etter San Francisco skal vi komme oss over Sierra Nevada, og derfra krysse Nevadaørkenen før vi ender opp i Salt Lake City igjen siste dag i måneden. Harald har en fetter som bor litt syd for SLC, og han har ingen aning om at Harald er her over. Vi har planlagt en liten surprise når vi kommer over til Utah igjen. :-)

Avsluttet dagen i dag som vi pleier med tur ut for å spise, men i dag gikk vi litt fem på!! Matserveringen stenger rimelig tidlig her i USA, og da vi gikk inn døra på restauranten stakk kokken ut bakveien, så her var det ingenting å hale. Etter dette fant vi en slags kafe hvor vi fikk hver vårt smørbrød og ei pils. Ikke helt som jeg hadde fantasert om de siste milene i dag, men det var jo bedre enn ingenting. Det vi ikke visste var at noen skulle spille fele der inne, og det hørtes bare så utrolig forferdelig ut!!! Det satt 3-4 stykker å hørte på, og klappet mellom melodiene. Tror det var foreldre og besteforeldre til de som spilte. Det hørtes ut som de holdt på å ta livet av en katt, og jeg trodde først det var noe skjult kamera eller lignende. Det var det tydeligvis ikke, for de spilte og spilte. Jeg klappet en gang, og det var når de la bort fela, men tror du søren ikke de satt i gang igjen etter kort tid!!! Da tok vi bena fatt og stakk på rommet, så her sitter jeg nå. Og som vanlig ligger sjefsredaktøren og sover litt ved siden av meg, men nå skal jeg våkne ham for å få godkjent dagens artikkel. :-)

Dere hører fra oss i morgen igjen, håper dere holder ut å være med på turen. :-)

Hilsen oss.

Oregon nesten ferdig...

2010-08-25T06:08:00.006+02:00

I dag har vi bare hatt en ny fantastisk dag!!! Vi våknet til knallblå himmel med sol og varme, noe jeg forstår dere hjemme ikke gjør for tiden. Vi har fått så gode rutiner nå, så når klokka ringer klokken 7, så går det omtrent en halv time før vi er klare til avgang. Da har vi vasket oss, kledd oss og pakket sakene samt fått alt ut på syklene. Slett ikke verst! :-) I det siste har vi også skippet frokosten, så har vi heller tatt dette etter å ha kjørt et stykke.

Planen i dag var at vi ikke skulle kjøre så langt, men dette ble justert under veis. Den veien vi i dag skulle kjøre på skulle jo være spesielt fin, og jeg må si at skuffelsen var stor den første timen. Synes ikke dette var noe å skryte av i det hele tatt, men så skal jeg si det forandret seg!! Det var en utrolig god følelse når vi kom ut av et skogholt og bare landskapet åpnet seg opp!! Rett foran oss lå Stillehavet så blått du kan tenke deg, og den deilige lukta av sjø og tang slo i mot oss. Temperaturen var helt perfekt, og dagen ble bare en drøm. Vi har sittet totalt 10 timer på sykkelen i dag, og vi har unnagjort nokså nøyaktig 50 mil. Veien har bare buktet seg gjennom et utrolig landskap, og vi har kjørt helt på kanten av enorme klipper som bare stuper ned i havet, til plutselig å kjøre langs uendelig sandstrender. Man blir bare helt slått ut av den enorme naturen! Vi har stoppet en del underveis, men jeg ser jo at her kunne man brukt dagesvis hvis man skulle få med seg alt. Kjører stadig forbi plasser som jeg tenker at her burde vi ha stoppet, eller her burde vi kjørt inn for å sett litt nærmere på ting. Ser det er mange som bruker tråsykkel langs veien her, og det er lagt opp veldig bra med masse campingplasser for disse. Vil tro at dette er den beste måten å oppleve denne kyststripen på.

På den ene plassen vi stoppet fikk jeg øye på en eldre kar som satt nede på klippene å fisket. Jeg tok meg en tur ned til han for å prate litt mens Harald slang seg litt på en benk. Mens vi satt der å pratet dukket det plutselig opp 3 hval rett utenfor oss, og like bortenfor der igjen var det flere sjøløver som lekte seg i bølgene. Dette var dagligdags sa karen, og han kom her hver dag for å sitte med fiskestanga mens han funderte over livet. En hyggelig kar og en hyggelig opplevelse.

Til frokosten i dag kjørte Harald i seg en skikkelig amerikansk porsjon med kjøtt og omelett, så han var jo ikke til å få i matfatet resten av dagen. Etter hvert begynte bendelormen å virkelig si i fra at han trengte mat, men Harald var ikke til å rikke! Det eneste vi fikk i oss i løpet av disse 10 timene var hver sin flaske med cola. Vi fikk et godt tips i en av kommentarene nylig, og det var å bestille bare en forrett når vi skulle spise, da fikk man gjerne en passelig norsk porsjon. God ide, og den skal jeg prøve, men ikke i dag!! :-)

Vi stoppet ved et motel i dag når vi begynte å føle at det var nok, og gikk inn i resepsjonen for å høre om det var noe ledig. Burde vel egentlig skjønt det når jeg så på han som sto bak disken, at dette kanskje ikke var plassen for oss. Det var en gutt i begynnelsen av 20-årene, og det var bare noen råtne stubber igjen i kjeften av tenner. Når han gliste kunne man formelig se både Karius og han andre kameraten boltre seg fritt der inne, og hele fyren luktet ikke godt. Vi var rimelig godt fornøyd med å endelig få slått oss til ro for dagen, og verken Harald eller jeg er spesielt nøye på hvor og hvordan vi tilbringer natten. Vi har vel overnattet på plasser før hvor de fleste hadde kjørt fort forbi, men på denne plassen måtte vi melde pass!! Det var kun et lite vindu opp i et hjørne, så hele rommet var omtren mørklagt. Ikke var det aircondition heller, og lufta var ikke av den beste. Da heller ikke internett virket fikk jeg nok, og jeg gikk tilbake til han med tennene og sa jeg ville ha pengene tilbake. Dette godtok han uten å blunke, så da var det bare å pakke i sammen igjen for å satse på neste by som lå ca 5 mil lenger sør. Burde vel egentlig ha skjønt at dette ikke var plassen for oss, stedet hette nemlig Humbug!!!

Neste by, eller tettsted må det vel kalles, hette Gold Beach. Det klinget bedre i våre ører, så her fant vi et helt greit motell som jeg tror vi har helt for oss selv. Her ble vi tipset om en god restaurant som lå rett bortenfor der vi bor, så denne har vi nå prøvd med stor lykke. Det ble en skikkelig biff, og i dag slo vi til med dessert også. Harald var endelig blitt sulten han også, så han var ikke vond å be. Det var en av kommentarene som påminnet meg om at jeg snart skal til bjørneland, og at jeg ville kanskje bli mer utsatt for å bli bamsemums hvis jeg foret meg for mye opp på store biffer og den slags. Til det kan jeg bare si til vedkommende at bjørnene er mer glad i laks enn steik.......håper jeg iallefall!!! :-) Uansett så vet jeg at et par av de guttene som skal være med meg opp i Alaska er dårligere til å løpe enn meg.

I morgen har vi bestemt oss for å kjøpe noen baguetter, eller det vil si en hver, på Subway. Disse skal vi ta med ned på stranda og nyte som frokost mens sola kommer opp. Kanskje vel romantisk for to gamle gutter på tur, men koselig blir det nok uansett. :-) Etter dette fortsetter vi turen mot syd, og etter hvert vil vi komme inn i California og Redwoodskogene. Dette ser vi frem til, og er nå klare for ei god natt med søvn.

Ha det bra der hjemme, på tross av det dårlige været. Og igjen tusen takk for mange fine og hyggelige kommentarer. Fortsette med dette!!!!

Hilsen gutta på tur.

Fremme ved Stillehavet...

2010-08-24T05:06:00.010+02:00

Da var vi endelig kommet frem til Stillehavskysten!!! Dagen i dag ble en ren transportetappe det også, men i et nydelig vær og deilig temperatur!!

Vi startet dagen med en frokost på Subways, en skikkelig baguette med roastbiff, det gjør susen når man skal ut å kjøre langt. Etter dette var det på med de obligatoriske lagene med faktor 70, for så å sette kursen rett vest. Vi kjørte over broen som går over Columbia River, og da var vi tilbake igjen i staten Washington. Deretter fulgte vi elven nedover på en koselig vei som vi omtrent hadde for oss selv. Temperaturen var steget til 21 grader når vi startet, så det var ikke varmere enn at vi begynte med jakkene på. Vi kjører ca 150 miles, eller ca 24 mil på en tank. Her vi befant oss nå var det ganske øde, og lite bensinstasjoner å se, så når tanken nærmet seg tom var det å finne en bro som kunne ta oss over til staten Oregon igjen. Han vandreren som jeg har skrevet en del ganger om nå nevnte jo dette med rare regler her i USA. Nå er det slik at det er forskjellige lover i de forskjellige statene, og det er ikke alltid like lett å vite hva som gjelder hvor. F.eks er det i noen stater lov å kjøre uten hjelm, og i noen stater er det ikke lov. I noen stater er det lov å kjøre til høyre på rødt lys hvis kysten er klar, og i noen stater ikke. Når vi skal fylle bensin er det så og si alltid slik at vi må inn å betale før de åpner opp pumpa for oss. Vi har rutine på dette, Harald går inn å betaler, og jeg fyller opp begge syklene. Noen på stasjonene frigir ikke en dråpe bensin før de har pengene fysisk i hånda. Når vi kom til Oregon tenkte vi jo at det var på samme måte som ellers vi har vært, men neida. I staten Oregon var det en lov som sa at ingen fikk lov å fylle på bensin selv, iallefall ikke hvis de hadde bil. Litt annerledes var det med motorsykkel, da måtte vi fylle selv, men mens en av de ansatte sto ved siden av å så på. Grunnen til at de ikke fylte på motorsykler var hvis de skulle søle bensin over tanken, og da kanskje skade lakken, så ville de få erstatningsansvar på seg. Og for de som har lest litt om galskapen i det amerikanske rettssystemet, så vet vi jo at det da fort kan bli snakk om MYE penger. Jeg er enig med vandreren, de er rare på mange ting her over!!

Mens vi kjørte nedover langs elven kunne vi etter hvert se toppen på Mt. St. Helens. For de som husker det var det et veldig vulkanutbrudd på denne 18 mai 1980 klokken 0830 en søndag morgen, altså ikke mer enn 30 år siden. Utbruddet førte til at 57 mennesker ble drept, 250 hus ble gjevnet med jorden, 47 broer ble ødelagt, 24 km med jernbane og 298 km med highway ble ødelagt. Toppen ble 400 meter lavere etter utbruddet, så det har vært et enormt smell, og store områder ble totalt mørkelagt på grunn av askeskyer.

På kartet vi bruker er enkelte veier merket av som Senic Routes, eller veier med fin natur. Mye av det vi har kjørt til nå er slike veier, men jeg synes amerikanerne skryter på seg litt ekstra, for det er absolutt ikke alt som er like fint! Vi har jammen mye å være stolte av i Norge også når det gjelder senic routes. Den veien vi nå er kommet så vidt inn på er merket av på kartet som ekstra senic routes, så denne har vi virkelig store forventninger til. Vi er ankommet en by helt nord på Stillehavskysten av Oregon som heter Astoria, så i morgen starter kursen mot syd, og vi skal kose oss i noen dager langs kysten av Oregon og etter hvert California. Dette har vi stor tro på, og vi håper vi har litt å skrive om etter dette er unnagjort. Vi gleder oss også til vi ankommer Redwood nasjonalpark som ligger på dette strekket, helt nord i California.

Vi har fått et fint rom på et av byens moteller med sjøutsikt, så nå har vi det skikkelig bra. Vi har nettopp kommet tilbake etter en god laksemiddag ute på en restaurant hvor vi satt helt i sjøkanten å kikket på alle båtene mens middagen ble fortært. Deilig med laks, men nå skal jeg snart leve på fisk i fjorten dager, så jeg tror det blir prioritert biff/kjøtt videre på turen. :-) Når det gjelder maten har vi vært nokså flinke, med unntak av litt pannekaker med sirup etc. Har jo alltid vært en flittig bruker av McDonald på slike turer, men til nå har jeg ikke vært innom en av disse før vi fikk en liten sprekk i dag. Men jeg nøyde meg med noen få McNuggets av kylling, så det ble ikke verre enn at finbuksene gikk greit på når vi skulle ut å spise i dag.

Det å reise på tur med Harald er bare en drøm. Vi fungerer perfekt i sammen på tur, og har til dags dato ikke hatt noen irritasjonsmomenter eller antydning til krangel. Harald som i år fyller 70 kjører motorsykkel som han skulle være 18!!! Jeg vil like å se de på hans alder som gjør dette etter han. Vi kjører i timesvis og det er aldri et ord om at han blir sliten eller noe som helst. Bare smil og glede, og alltid positiv og fornøyd. Han suser gjennom svingene som han ikke skulle ha gjort noe annet, og det er bare en fryd å se på.

Nå er det kvelden her, og vi skal snart køye for å være klar til en lang og forhåpentligvis fin dag i morgen. Vil bare avslutte med å si at jeg setter veldig pris på at mange av dere tar dere tid til en hilsen eller kommentar. Det er det første jeg gjør når jeg våkner om morgenen, på med maskinen for å se om det er noen kommentarer, og det er like moro hver gang! Så fortsett med dette, da blir det mer moro å skrive også.

Ha det bra så lenge, så sees vi snart.

Hilsen fra oss.

Transportetappe gjennom fire stater...

2010-08-23T05:53:00.005+02:00

Dagen i dag begynte nokså tidlig, det vil si vi lå våkne fra klokken 5 å kikket i taket. Ingen av oss turte si noe, for vi trodde den andre sov. Ikke så rart når man legger seg klokken 2100 på en lørdagskveld! :-) Søvn får vi iallefall nok av, men etter en lang dag på motorsykkelen i den varmen vi har hatt blir man nokså trøtt etter en god middag. Dagen slutter med at jeg skriver blogg mens Harald ligger på senga å løser kryssord. Når jeg er ferdig leser Harald igjennom, og etter godkjennelse legger vi oss til å sove.

I dag ble jeg nesten litt bekymret for Harald. Han hadde nemlig fått noen av de lokale heltene på hotellet til å holde en liten opplæring i bruken av husets vaffelpresse, og vips så hadde Harald lagd seg en vaffel på tykkelse med en halv bibel. Denne fylte han opp med sirup og slengte innpå før avreise. Synes han ble noe for mye amerikanisert litt for tidlig i turen!! :-)

Etter at vi optimistisk hadde smørt på oss to lag med Haralds faktor 70, satte vi kursen vestover. Dette skulle bli en ren transportetappe på vei til Stillehavet og kysten av Oregon. Vi skulle gjøre oss ferdig med Montana, rett igjennom Idaho for så et lite stykke av Washington og ende opp i Oregon. Kort tid etter start, på vei ned fra Rocky Mountains, så begynte regnværet. Temperaturen sank fort til 10-12 grader, så da fikk vi vel som fortjent etter all klagingen på varmen. Syntes rett og slett det var litt godt å fryse litt igjen, men vi måtte bite i det sure eplet og stoppe for å få på oss litt mer tøy etter en stund. Været i dag har stort sett vært bra, men med innslag av regn i perioder av dagen.

Som nevnt har det vært transport som har vært målet med turen i dag, og når man kjører slik i timesvis får man god tid til å tenke på masse ting. Satt å tenkte litt på den eldre karen på 80 som vi traff tidligere på turen opp i Yellowstone. Han fortalte at når han ankom Yellowstone Nasjonalpark hadde han meldt sin ankomst til parkvokterne, og fortalt at han var på vei gjennom parken på vei til Canada. Han hadde da fått beskjed om hvor han skulle melde seg hver dag, på bestemte camper, slik at de hadde kontroll på at han kom seg velberget og trygt igjennom. En av dagene han gikk der i parken syntes han dagsetappen ble altfor kort, så han tok like godt to etapper på en dag! Da han meldte seg i campen fikk han beskjed om at han var kommet en dag for tidlig, så da kunne han velge mellom å ligge to netter på denne campen, eller gå tilbake en etappe!! Han bare ristet på hodet av alle disse dumme reglene disse amerikanerne hadde, og angret på at han i det hele tatt hadde meldt i fra når han ankom parken. Kan ikke få denne utrolige fyren helt ut av tankene, og irriterer meg ennå over at jeg ikke fikk navnet hans. Er sikker på at det må finnes noe om denne karen på nettet et sted.

Etter 60 mil ankom vi en gudsforlatt plass i Oregon som heter Hermiston, og her fikk vi booket inn på et motell for 70$ pr døgn. Det er ca 420 kroner, noe som må sies å være rimelig for et stort rom med to dobbeltsenger, gratis internett og svømmebasseng rett utenfor døra. Spurte når vi sjekket inn om bassenget var oppvarmet, noe hun nikket bekreftende til. Dette tok jeg selvfølgelig som god fisk, og stupte rett uti uten å kjenne på vannet. For å si det sånn, hun kunne man ikke stole på!!!! Kroppstemperaturen gikk fra +37 til +20 på under ett sekund, men det ble greit etter at jeg fikk kommet meg litt. :-)

Etter et forfriskende bad var det ut for å finne seg noe mat. Vi bestemte oss for å ta motorsykkelen, jeg kjørte og Harald satt på. Nå har vi møtt motorsykler i ett sett på hele turen, og omtrent ingen har kjørt med hjelm. Vi bestemt oss derfor at vi bare kjører uten hjelm det lille stykket, så slapp vi å ødelegge den fine sveisen vi hadde fått opparbeidet etter badet vårt. :-) Vi var ikke kommet så langt ned i gata før folk begynte å peke på hodet. Jeg spurte Harald om han hadde sett noe om at det var hjelmpåbud i Oregon, for vi var nettopp kjørt inn i denne staten. Jo da, det hadde han jo sett når han tenkte seg om, så da bestemte vi oss for å snu før vi ble anholdt av den lokale sheriffen på stedet. Har jo sett for mange filmer her fra hvor man blir arrestert for mindre ting enn dette, så vi tok ingen sjanser.

Middagen var god, og nå er vi tilbake på rommet. Hører noen mistenkelige lyder fra senga bak meg, så nå mistenker jeg sjefsredaktøren for å ha gått inn i drømmeland. Får avslutte nå og se om jeg kan få godkjent bloggen og sendt den ut på nett, vet det er noen som liker å lese før de går på jobb. :-) Vi er nå over i en ny tidssone, så vi ligger 9 timer etter dere nå.

I morgen er det bare et kort stykke bort til en by som heter Portland, og derfra er det visst en fantastisk tur nedover langs Stillehavskysten, innom Redwoodskogene, og etter dette Californiakysten ned til San Francisco. Dette gleder vi oss veldig til, og vi håper vi har noe å berette om etter morgendagens økt også. Vi vet ikke hvor mange dager vi kommer til å bruke på dette, men vi skal iallefall ikke stresse for å komme fort frem.

Ha det bra så lenge, og ha en god arbeidsuke, snart er det fredag igjen! :-)

Hilsen gutta på tur.

50 mil gjennom Ville Vesten!

2010-08-22T04:14:00.004+02:00

Da var dagens etappe unnagjort, og det i en forferdelig varme!! Det ble 50 mil og to strøk med faktor 70 før vi nådde målet. I dag var jeg godt fornøyd med valget som Harald gjorde når han kjøpte solkrem, for det er en vanvittig varme, og nesten helt uutholdelig å kjøre i. Dagen begynte bra med ca 15 grader, noe som passer oss nordboere ganske perfekt. Men når klokken ble rundt kl 11 begynte sola virkelig å gjøre jobben, så etter kort tid var vi oppe i 40 og vel så det. Når man da kjører og får litt fart på sykkelen vil sikkert mange tenke at det da blir litt kjøligere av den grunn? Men slik virker det ikke når temperaturen overstiger 37 grader, da får det nemlig motsatt virkning! Det blir nesten som å kjøre med trynet i en hårføner hele tiden, og etter noen timer kan jeg love dere at det er virkelig ubehagelig. Det begynner å merkes i ansiktet, og ikke minst på leppene nå. Sprekker opp og blir såre, så i dag investerte Harald i ny leppepomade. Når han sto å smurte den på seg, så fikk han se at den var rød i fargen, så han spurte meg om han ble helt rød rundt kjeften nå. Til det svarte jeg at han så ut som han gikk med leppestift, og Harald som er det minst feminine jeg kan tenke meg kom med en skikkelig kraftsalve før jeg fikk roet han ned å sa det bare var tull. :-)

Kursen har stort sett gått nordvest i hele dag i håp om at temperaturen skulle synke litt. Det har den desverre ikke gjort, og nå på kvelden her er det over 30 grader fremdeles. Vi har hatt oss en kort tur ut for å få oss noe mat og drikke, og etter dette landet vi på rommet igjen for å kikke litt på kartet mens vi planlegger kursen videre. Etter at vi har sjekket været de forskjellige plassen her i området, er vi kommet frem til at vi setter kursen vest og ut mot stillehavskysten, nærmere bestemt Portland. Vi kommer til å bruke to dager ut dit, og deretter blir det å følge stillehavskysten hele veien ned til San Francisco. Dette skal være en fantastisk fin vei, og jeg har kjørt deler av denne tidligere. Vi skal da få med oss Redwood Nasjonalpark på vei ned hit, og ellers bare nyte sjølufta og en temperatur som er til å leve med. De melder rundt 25 grader og sol hele veien, så det er midt i blinken for min del iallefall. Selv om jeg skal til San Francisco igjen 1 oktober, så velger vi å bruke 1-2 dager her for å slappe av litt fra kjøringen. San Francisco er en utrolig koselig by, faktisk en av de beste i USA etter min mening, så her skal vi kose oss.

I dag har vi forsert noen endeløse sletter, og man ser bare en strek som strekker seg så langt man kan se fremover. Vi har ligget i 100 km/t i en halvtime flere ganger uten omtrent å røre styret. Dette er virkelig ville vesten, og midt ute i dette endeløse landskapet kan det ligge et lite hus/brakke hvor det bor folk. Når man ser på hva slags hus mange bor i, så skjønner jeg at en god del av disse blir tatt av stormene som ofte herjer i disse områdene. Vinteren kan jo være nådeløs kald og langvarig her oppe, men allikevel er det enkle glass i vinduene, og veggene ser ut som de er av papp. Lurer på hvordan de klarer å holde varmen gjennom vinteren!!! Mange vil sikkert tenke at det er kjedelig å kjøre i disse endeløse områdene, men med countrymusikken strømmende ut av høytalerne og cruisekontrollen på, er det bare å lene seg tilbake å nyte livet! :-)

Det meste er stort her over, og når man er ute å spiser, så skjønner jeg hvorfor 70 millioner amerikanere er ekstremt overvektige!! Man får noen vanvittige porsjoner med mat, og jeg har ennå til gode å få ned mer enn halvparten av hva jeg får servert. Selv Harald som sier han er vant med å alltid spise opp det han får på tallerkenen sliter her over. Det er pølser og pannekaker med sirrup til frokost, pomme frites til alt av middager og masse søte kaker og lignende til dessert. Heldigvis klarer vi å styre unna det meste, og matinntaket har vært på et fornuftig nivå så langt. Det går mest i vann hele dagen, og så en liten middag på kvelden.

Bilder har det blitt litt lite av i dag, og det som vil komme av bilder fremover på denne turen er stort sett dokumentariske ting av hva vi opplever underveis. Blir vel uglesett i fotomiljøet når jeg leverer så dårlig standard på bildene, men det får stå sin prøve. :-)

Da satser vi på å komme med en liten rapport i morgen også, så håper jeg dere har hatt en fin helg der hjemme. Hei og hå!

En ny dag i Yellowstone går mot slutten...

2010-08-21T04:36:00.006+02:00

Hei dere, nå er kvelden kommet her i Gardiner som byen vi bor i heter. Etter en elendig frokost dro vi tidlig av gårde på motorsyklene med kurs sydover og inn i Yellowstone NP. Vi hadde bestemt oss for å bruke en hel dag til i parken for å få med oss litt mer av det fantastiske landskapet. Vi håpte også at vi ville få sett litt mer av dyrelivet som finnes der inne.

Vi hadde ikke kjørt mange minuttene inn i parken før vi møtte på de første dyrene. En hel flokk med bighorn sheep sto i en skråning og beitet, og de var nokså uberørte av oss som ble stående en stund å kikke på. Kjørte så et lite stykke før det var full stopp igjen, for her sto en flokk med 22 hjort i veikanten, også de helt uberørt av besøket de fikk på morgenkvisten. Slik fortsatte det egentlig store deler av morgen og formiddag. Vi møtte på flere hjort, store flokker med bison, ørn, elg og nesten en svartbjørn også. Vi ankom 2 minutter etter at en svartbjørn akkurat var forsvunnet inn i buskaset, så den gikk vi desverre glipp av.

I dag har vi kjørt i tynne klær og uten hjelm hele tiden, for det er bare så utrolig varmt her!!! Dessuten kjører vi stort sett i 40-50 km/t inne i parken, og det er stopp hele tiden for å få med seg de forskjellige tingene. Kroppen min fungerer best mellom -25 til +25 grader, men her er det godt over 30, så jeg blir helt slått ut til tider. Kunne jo tenkt meg å vandret innover i de utrolige områdene her, men varmen får meg fort vekk fra den tanken. I morgen er jeg rimelig sikker på at jeg skal smøre på et strøk med Drygolinen til Harald, eller solfaktor 70 som det heter!! Nasa er som papp og like rød som nesa til Rudolf!!! Minner meg om en tidligere tur jeg hadde til Østerrike sammen med noen kamerater. Nesa hans ble helt maltraktert av sola, og da vi kom inn på et apotek for å få noe lindrende, så skriker hun bak disken mens hun peker: Kartoffelnasen!!! Det skal jeg unngå for enhver pris, så nå blir det faktor 70 i noen dager!! :-)

Når vi kjører gjennom dette uendelige og fasinerende landskapet tenker jeg på hvordan indianerne måtte hatt det her før den hvite mann kom å la en hel kultur i grus. De enorme villmarksområdene med et yrende dyreliv som til enhver tid kunne skaffe dem mat og klær, det må ha vært fantastisk! Det er ikke mer enn ca 130 år siden Crayzy Horse, Sitting Bull og andre indianere stolte fartet rundt i disse områdene. Har jo alltid vært opptatt og fasinert av denne kulturen, og tankene løper fort litt løpsk mens vi cruiser gjennom disse uendelige dalene. Parken er veldig preget av en enorm skogbrann som herjet i 1988. Ca 36% av parken brandt ned, og dette ser man tydelig på alle trær som ligger strødd utover områdene samt alle trestammene som står nakne og utbrendte tilbake. I en del av områdene vi kjører gjennom ligger svoveldampen tykk som tåke, og lukten er deretter. Det er tydelig å se at vi befinner oss på toppen av en vulkan som absolutt er aktiv. Det putrer og koker fra diverse hull i bakken, og det er skiltet at vi ikke må gå ut i disse områdene da grunnen kan gi etter med påfølgende katastrofe.

Vi har ikke kjørt mer enn 25 mil i dag, men med en snittfart på 30 km/t, så blir det en del timer på sykkelen allikevel. I morgen har vi bestemt oss for at vi vil ha litt vind i luggen, og få brukt alle girene på sykkelen. Vi setter kursen nordover i Montana, og skal etter mange mil og timer ende opp i en by som heter Missoula. Vi har booket oss inn på et hotell der via nettet, og det ser ut som at vi kan få kommet på nett der også slik at det blir en liten blogg i morgen også.

Vi avsluttet dagen med en god spasertur opp i det som kan kalles sentrum av en liten utpost. Her hadde vi oss en middag og noe godt å drikke til. Vi fikk se at det skulle være rodeoshow rett utenfor byen i dag, men desverre var vi for sent ute til å få dette med oss. Vi håper denne muligheten dukker opp litt senere på turen. Harald har nå inntatt horisontalen med sin kryssordbok, og skal snart lese gjennom og godkjenne dagens blogg. Får avslutte nå, ellers så sovner han før jeg får stemplet innlegget som godkjent. :-)

Kos dere i helgen og ta det med ro!! :-)

Hilsen oss.

Ankommet Montana

2010-08-20T03:16:00.013+02:00

Hei igjen dere, nå er vi ankommet Montana, nærmere bestemt en by som heter Gardiner. Det er en liten by som ligger helt syd i Montana, helt på den nordlige grensa til Yellowstone NP. De hadde heldigvis internett på hotellet vi har fått, så da blir det blogging allikevel. :-) Fikk jammen meg tak i kortleser også før jeg dro fra Jackson Hole til morgenen i dag.

Turen i dag har bare vært helt fantastisk!! Vi har stort sett kjørt gjennom Teton NP og Yellowstone NP i hele dag, og det er bare en helt utrolig natur! Jeg sitter jo hele tiden og kikker etter fotomotiver, og de er det tusenvis av!! Føler jeg kunne gått her i månedsvis og aldri blitt ferdig. Nå er jo ikke denne turen en fototur, men en opplevelsestur hvor vi skal kjøre motorsykkel og se på all den fine naturen. Men jeg har bestemt meg for at her skal jeg tilbake for kun å fotografere, da enten alene eller sammen med en som er like gal som meg. Nå blir det bare dokumentasjonsfoto etter hvert som vi kommer til de forskjellige stedene.

Som nevnt er naturen helt til å miste pusten av, men i dag har jeg opplevd noe som virkelig satte spor i sjela, og som på en måte satte naturopplevelsene litt til side. Mens Harald og jeg satte i veikanten og hadde en liten pause, kom det gående en eldre kar med ryggsekk langt ut i ingenmannsland. Han stoppet for å prate med oss, og det viste seg at fyren var fra Newcastle. Jeg var så klønete at jeg glemte å få navnet hans, men dette var virkelig en helt utrolig mann!!! Han hadde gått fra Mexico i syd og skulle til Canada i nord. På dette brukte han 6 måneder, og han hadde gjort det før også!! Vi snakker altså her om mange hundre mil til fots, og da mesteparten gjennom villmarka opp i Rocky Mountains. Helt alene, og til forsvar mot bjørnene som han hadde møtt på utallige ganger hadde han hengende en liten boks med pepperspray i beltet. I tillegg til dette hadde han gått hele Sør-Amerika på langs, Australia, Alaska samt en god del andre steder. Jeg spurte han hvor tung sekken var, men han sa den var ikke så tung nå, men når han gikk gjennom ørkener og slik i dagesvis var den veldig tung. Da måtte han bære litervis med vann og masse mat i tillegg til alt det andre. Jeg løftet litt på sekken hans, og den var ikke et gram under 20 kg. Der var det telt, sovepose, gryter, mat, klær osv!! Vi sto å pratet med karen i en drøy halvtime, og på denne tiden tok han aldri av seg sekken en gang. Han skulle bare gå en kort tur i dag, og hadde bare 3 mil igjen sa han. Og nå folkens, hold dere fast, mannen var 80 år!!!!!! Han hadde gått slik siden han var 62 år, for da ble han pensjonist! Noen er bare skrudd sammen på en helt annen måte enn folk flest, og dette var absolutt noe av det mest imponerende jeg har vært bort i!!! Monsen og co kan bare gå hjem å legge seg etter dette!!!! Vi fikk tatt noen bilder, håndhilste på karen og ønsket han god tur videre, og dermed satte han av gårde i en fart som de fleste 20-åringer hadde misunt han!!! Dette gjorde virkelig inntrykk!!!

OK, over til Yellowstone igjen. Dyrelivet vi opplevde i dag var noe dårligere enn de andre gangene jeg har kjørt gjennom parken. Men vi fikk sett coyote, hjort, ørn og hadde bisonokse på virkelig nært hold! To ganger mått vi passere et par svære okser som gikk rett i veikanten. 1-2 meter i fra disse mektige dyrene, da ser man virkelig hva slags størrelse det er snakk om! Ellers er jo parken en stor trykkoker og vulkan, så en eller annen dag skal visst hele greia gå i lufta med et smell. Det lukter svovel og det ryker fra geysirer og varme kilder over alt, så det er et meget spesielt landskap. Vi fikk med oss en utblåsing av geysiren Old Faithful som fyker i lufta en gang i timen, og etter dette var det strake veien til hotellet.

I morgen skal vi bruke hele dagen i parken, og vi har booket oss inn for to netter på dette hotellet. Da satser vi på å komme av gårde litt tidlig på morgenen, og regner da med å se litt mer liv.

Nå er det ut for ei kald pils og en matbit, så hører dere fra oss i morgen igjen.

Hilsen oss.

3 stater og 435 km....

2010-08-19T01:47:00.005+02:00

Hei igjen dere, da var dagens første etappe unnagjort. Før jeg skriver noe mer må jeg komme med en innrømmelse, jeg har nemlig klart å legge fra meg kortleseren som ordner slik at jeg får bildene inn på datamaskinen!! Den ligger igjen der som vi leide motorsykkelene, så det er jo litt krise. Må prøve å få tak i en ny, men det blir ikke så lett i ødemarka. I verste fall blir det ikke bilder på en stund, men før eller siden må jeg vel komme over en plass hvor dette finnes. Sorry!!! Får legge ut bilder fra begynnelsen av turen på et senere tidspunkt.

Vi startet som tidligere nevnt i dag fra Salt Lake City, kjørte nordover til vi kom inn i Idaho. Der oppholdt vi oss en kort stund før vi kjørte inn i Wyoming, og har endt opp i Jackson som ligger rett syd for Grand Teton NP og Yellowstone NP. vi har kjørt 435 km i dag i et fantastisk vær, knallblå himmel og sol fra morgen til kveld. I overkant av 30 varmegrader startet vi i bare t-skjorta, men etter noen timer måtte Harald på med langarmet. Han kjente at han begynte å bli solbrent, så ved neste sivilisasjon var det inn å få kjøpt solkrem. Harald steg inn på nærmets sjappe og kom ut med solfaktor 70!!!!! Trodde ikke de lagde slik høy faktor, kunne jo like godt ta på seg jakka, den ligger vel på faktor 60 eller slikt?? :-)

Mens vi sto der å smørte på oss vidunderkremen fikk vi se et skilt hvor det sto tannlege. Harald ville gå inn å høre om de kunne få fikset tanna hans, så jeg sa at han måtte si i fra i så fall, for da ville jeg ha noen bilder av han i stolen. 5 minutter etterpå kommer han blid og fornøyd ut og er ferdig ekspedert!! Tanna fikset midlertidig, og de ville ikke ha noe betalt for jobben!!! Ganske utrolig!!! Jeg holdt på å rigge til fotoutstyret for å være med opp å ta noen bilder, men det gikk jo da i vasken. :-)

Vi har ligget å putret i rundt 100 km/t i hele dag, jeg foran og Harald bak. Lå en stund bak en litt større campingbil, og plutselig hører jeg bare et drønn på siden av meg, og der for Harald forbi!!! Han var tydeligvis lei av å ligge i 90, så da var det bare å gi på for å holde følge. Ingen skal si at gamle far er ei sinke!!! :-)

Det er tydeligvis høysesong med turister her, for det meste av overnattingsplasser er fullbooket. Vi fikk til slutt en plass på byens mest eksklusive og dyreste hotell, så nå bor vi som grever! Det er bare å trykke på en knapp, så tenner peisen. Harald syntes det ble vel romantisk med peis på soverommet, så jeg slo den av rimelig fort. :-)

Nå er det bare å få dusjet, så skal vi ut på byens steakhouse for en bedre biff!! I morgen blir det en kortere økt, og vi skal da prøve å få booket oss inn tett ved Yellowstone NP og ha det som base i et par dager iallefall. Kommer tilbake med mer stoff etter hvert, og forhåpentligvis også noen bilder.

Ha det fint så lenge, hilsen oss.

PS! Har akkurat sjekket det som er av hoteller i området rundt Yellowstone. Det meste er fullt, og det som ikke er fullt har ikke internett. Vi har booket inn to netter i en by som heter Gardiner. Den ligger helt på grensa til Yellowstone i staten Montana. Da hører dere antakelig ikke noe med det første.

Fremme og klar til start

2010-08-18T14:40:00.003+02:00

Da er vi fremme i Salt Lake City i Utah og har hatt ei god natts søvn. Turen over tok nokså nøyaktig 24 timer, og vi var rimelig slitne når vi endelig var fremme. Eneste uhell på turen over var at Harald mistet ei plombe i tanna si, så det er mulig vi må innom en tannlege før vi starter på turen nordover.

Vi har hatt oss en frokost i kjent amerikastil nå, og klokka er ca 0630 på morgenen. Vi skal dra av gårde etter hvert nå for å hente ut hver sin Harley-Davidson, så setter vi kursen nordover mot Yellowstone NP. De åpner ikke før kl 0800 der vi skal ta ut sykkelene, så nå sitter vi bare å tripper etter å lomme i gang.

Været er fantastisk med 25-30 grader, og det er medlt sol ei uke fremover ser det ut til.

Skal legge ut mer etter hvert som vi kommer i gang, og eventuelt kommer på nett, da også en del bilder håper jeg.

Ha det bra hjemme så lenge, masse hilsen fra Harald og Bent.