Tilbake i Utah...

Da var vi gjennom Nevada og tilbake i Utah igjen. Vi har også kommet inn i en ny tidssone, så nå er vi bare 8 timer etter dere hjemme. I dag har vi kjørt hele dagen på the lonliest road in America, milesvis med rette strekk over store ørkenområder. Nesten ikke sett en bil, og nesten ikke rørt styret på sykkelen i hele dag!! Har ikke skjedd så mye da vi stort sett har kjørt hele tiden. Vi startet fra Austin klokken 0900 etter å ha hatt oss en kjapp frokost på en av de lokale restaurantene. Kjørte i ett sett frem til tanken var tom, nokså nøyaktig 25 mil. Fylling av bensin og inntak av en kopp med varm kakao for å få litt varme i kroppen igjen. Satt stort sett å småfrøs hele tiden de første 25 milene.

Vi satt av gårde igjen ut i ørkenen for 25 nye mil og det som var målet vårt for dagen, en by i Utah som heter Delta. Da vi hadde kjørt i en drøy time, og kommet inn i Utah, så kom varmen sigende på. Merket at jeg begynte å bli litt søvning, så da var det bare å få stoppet med en gang for å få strukket litt på kroppen. Det begynte å bli vel varmt med alt tøyet på seg, så da benyttet vi like godt sjansen til å få av oss det meste av vintertøyet.

Det er jo ikke bare å legge seg ned i buskene uten videre her ute i ørkenen med tanke på at det finnes klapperslanger og andre kryp som jeg helst vil unngå. Kikket meg nøye om, og det eneste jeg så som kom løpende ut av gresset var en firfisle på full fart bort. Husker godt en gang i Florida jeg hadde lagt meg til i noe gress og sovnet godt inn, og da jeg etter en stund våknet var jeg helt oppspist på den ene armen og ansiktet av noen ekle maur. Merket ikke noe mens jeg sov, men skal si jeg merket det de neste dagene!! Derfor kikker jeg meg alltid godt om før jeg slenger meg på bakken igjen når jeg er på slike steder. :-)

Etter en liten hvil satt vi i gang med de siste milene, på med cruisekontrollen og musikken, og bare nyte friheten man føler når man suser avgårde på disse milevise strekkene. Mens vi har kjørt slik i dag har vi faktisk møtt på en del syklister, noen alene, men de fleste 2-3 stykker i sammen. Blir skikkelig imponert over at de klarer å motivere seg for disse uendelige strekkene, man ser ingen ende på veiene, og det er rundt 25 mil mellom hvert vannhull!!! Vi syntes det var langt på motorsykkel, så man kan jo lure på hva de synes om å sykle over.

Etter å ha ankommet Delta fylte vi opp tankene igjen slik at syklene er klare til i morgen tidlig. Deretter fant vi et koselig motell med skikkelig svømmebasseng, så da ble det en deilig dukkert og en liten lur på solsenga. Denne gangen var bassenget virkelig oppvarmet, så jeg gikk ikke på samme blemma som sist. :-) Heldigvis var det ingen andre ved bassenget, noe som gjør det litt lettere å vralte rundt med melkehvite kropper som er tre nummer for store. Ja ja, kanskje ikke i amerikansk målestokk da, men allikevel. :-) Avsluttet med en middag på meksikansk restaurant som ligger rett ved siden av motellet, så nå er skinnet stramt og fint igjen!!! :-)

I morgen er siste etappen på motorsykkelturen. For 12 år siden hadde Harald og jeg en mc-tur på nærmere to måneder her nede. Vi var i Salt Lake City den gangen også, og da besøkte Harald en fetter av seg som han ikke hadde sett på en del år. Siden den gang har ikke Harald sett fetteren sin, kun hatt litt mailkorrespondanse. Han vet ikke at vi er her i USA, så i morgen skal vi ringe på døra til han for å se om han er hjemme. Det blir moro, og gamle Ben kommer nok til å få karamellsjokk når han ser Harald utenfor døra!!! :-) Nå håper vi bare han er hjemme når vi kommer.

Vi gir lyd fra oss i morgen også, så jeg håper dere stikker innom bloggen da også.

Ha det bra så lenge, hilsen oss.

Halvveis gjennom Nevada...

Da var vi kommet inn i ennå en ny stat, nemlig Nevada, the silver state. Da har vi totalt vært innom 8 stater, og det blir ikke flere på denne turen.

Dagen startet med frokost på hotellet vi bodde på. De kaller det kontinental frokost, men jeg vet egentlig ikke hvorfor. Det er stort sett bare noe møl, og det blir kun en liten greie for å holde den verste sulten på avtand inntil vi får tilgang på noe bedre. Men tror du ikke Harald satte i gang med vaffelpressa i dag også, nå er han blitt helproff på denne maskinen!! Fyller opp med sirup og er helt amerikaner. Blir litt bekymret når han setter i gang med denne typen frokost, for da blir det antakelig ikke mer mat før sene kvelden igjen. Sist gang han lagde seg slike vafler sa han nei takk til alt jeg foreslo av mat resten av dagen, men heldigvis gikk det bedre i dag. :-)

Vi bestemte oss for å følge den opprinnelige ruta vi hadde tenkt oss, så for alle dere som var bekymret over at vi skulle spille oss blakke i Las Vegas kan dere nå sove rolig igjen. Vi har satt i gang å krysse ørkenen i Nevada, men da en god del lengre nord enn Death Valley. Mange tenker jo på ørken som noe veldig varmt, men jeg kan love dere at det finnes ørkener som det er veldig kalde også. Den ørkenen vi har begynt å krysse er av den typen, men vi var heldige og hadde rundt 12-15 grader i hele dag, så det har vært perfekt kjørevær.

Vi hadde tenkt oss inn til en ghost town som de kaller det her over, Body heter den. Har vært der før, men det er lenge siden, så jeg kunne godt tenke meg en tur til inn der. Harald hadde også lyst til det, og vi satte freidig kursen innover fjellene på en elendig grusvei. 16 km, og den var skiltet med meget røff og dårlig vei. Da vi kom halvveis hadde vi ristet i stykker det meste av både utstyr og motorsykkel følte vi, så vi valgte å snu mens leken var god. Disse Harley-Davidson er ikke bygd for slikt føre, så vi får holde oss på asfaltert vei heretter. Ghost town, eller spøkelsesby, er noe det finnes en del av her over. Det er byer som er fraflyttet eller bebodd av et lite antall mennesker, og det meste av hus etc er akkurat som det var for over 100 år siden. Artig å besøke slike plasser, og spesielt hvis man kan komme i tale med noen av de som bor der.

Veien over ørkenen vi nå krysser kalles the lonliest road in America. Det er milevis med vei som går som ei rett snor så langt man kan se. Man kan kjøre i 10-15 mil uten å røre på styret, og det ser ut til aldri å ta slutt. Er man heldig ser man 1-2 biler i timen, derav navnet lonliest road in America. Mange vil sikkert tenke at det er utrolig kjedelig å kjøre på slike veier, men selv synes jeg det er veldig fasinerende. Det er litt den samme følelsen jeg fikk når jeg gikk inn i Redwoodskogen også, den følelsen hvor liten man er i den store sammenheng. Blir fasinert av at det finnes så store områder som ikke det er spor etter folk, og med så lite trafikk. Det som er så rart er at etter å ha kjørt en time kan det plutselig dukke opp et hus midt ute i intet. Alltid med 8-10 bilvrak og annet søppel strødd utenfor, og gjerne med et skilt om at du ikke er velkommen inn på eiendommen deres. Så kan man kjøre en ny time før det dukker opp et nytt hus. Fatter ikke at folk kan bo slik, men vi er jo skrudd sammen på forskjellig måte tydeligvis. :-)

Rett før vi kom til den byen vi skulle overnatte i ser vi et skilt at her krysset Ponnie-ekspressen i sin tid. Ponnie-ekspressen var måten de fikk posten frem på fra april 1860 til november 1861. Da var telegraflinjene ferdig utbygd, og Ponnie-ekspressen ble avviklet. Den gikk fra St. Joseph i Missouri til San Francisco i California, og de brukte 10 dager på strekningen som er på 2000 miles (3218 km). Hver rytter tok 100 miles hver før de byttet, men hestene ble byttet ut hver 10 miles. De som fikk jobbene måtte ikke veie mer en ca 60 kg, så det hadde f.eks vært nokså uaktuelt for min del å søke jobben! :-)

Vi ankom Austin i Nevada rundt klokken 1530, og vi fikk booket inn på et lite motel som vi fikk anbefalt av to andre motorsykkelgutter som var på vei i motsatt retning. Ikke akkurat verdens navle vi er havnet i, og derfor ikke så mye å velge mellom heller. Det ble en kjapp dusj og en liten cowboystrekk på senga før vi tok turen ut for å kikke på byen. Byen består av ei gate, og den er nokså nøyaktig 400 meter lang. Det er to spiseplasser i byen, så vi tenkte vi skulle prøve den nærmeste først. Internasjonal kafe/restaurant sto det utenfor med store skilt, så dette lovet jo bra. Godt var det, for nå begynte sulten å bli irriterende plagsom igjen. Da vi kom inn døren og fikk øye på han som sto bak disken, og som sansynligvis sto for matlagingen, ble jeg mett omtrent på brøkdelen av et sekund. Har vært i Afrika og spist på en del lugubre plasser, og selvfølgelig blitt sjuk som bare det, men denne fyren tok jeg rett og slett ikke sjangsen på! Harald var heldigvis veldig fort enig, og vi bestemte oss for at hvis ikke den andre plassen var bedre fikk vi døyve sulten med 2-3 øl hver. Vi fikk et bedre inntrykk på den andre plassen, og da ble det litt mat der før vi tuslet hjemover. Vi gikk innom en liten bensinstasjon på veien for å ta med oss litt å drikke, samt litt snacks. Da jeg tok tak i en liten pose med snickers ristet Harald bare på hodet og sa at det var helt håpløst med sjokolade, det spiste han opp på no time. Dessuten begynner du å bli tjukk du også sa han til meg, så posen ble fort hengt opp igjen. :-)

Nå sitter vi her på vårt lille krypinn med hver vår boks med drikke og en liten pose peanutter, så vi koser oss noe veldig!!! :-) Snart leggetid og nå er det bare to etapper igjen før vi er fremme der vi skal levere syklene.

Ha det bar så lenge og god ny uke.

Hilsen oss.

Kald dag over Sierra Nevada....

Da var denne dagen endelig omme!!! Dagen ble mye lengre enn vi først hadde planlagt, og vi tok en dum avgjørelse når vi var kommet frem til det egentlige målet vårt.

Dagen startet klokken 9 fra San Francisco, og vi valgte å kjøre interstaten, eller motorveien som vi sier hjemme, ut av San Francisco. Vi kjørte på motorveien i ca 2 timer før vi kom frem til en litt hyggeligere vei. Mens vi lå på motorveien og cruiset i 120 fikk jeg se i speilet mitt at Harald hadde problemer. Det så ut som det var en jakke som hang å flagret etter sykkelen, men etter nærmere ettersyn var det lokket på toppkofferten som hadde åpnet seg i fart. Harald merket ingenting annet enn at han syntes det ble litt mye luftmotstand, men da bilene bak begynte å blåse skjønte han at det var noe som ikke stemte. Vi fikk kjørt inn i siden på motorveien og fikset problemet, men Harald er ennå ikke sikker på om det er noe som blåste ut av kofferten mens den sto oppe. Her hadde vi flaks, for hadde lokket blåst av hadde det mest sansynlig gått i vinduet på bilen bak. Kunne ha blitt en dum slutt på turen for oss.

Da vi kom frem til en by som heter Placerville var vi ferdig med motorveien. Der hadde vi fylling av bensin, samt en liten frokost på Starbucks Coffeshop. Vi skulle nå kjøre sydover på vei nr 49 til vi endte opp i en liten gullgraverby som heter Jamestown. På denne veien ligger det små gullgraverbyer på rekke og rad, og mange av disse har fremdeles mange av de gamle husene, butikker og hoteller stående og i full drift. Ganske artig å vandre rundt i gatene å kikke på disse historiske bygningene, og vi var også inne på en liten kafe for en liten matbit. Veldig spesiell kafe med alt mulig av krimskrams til salgs plassert i hyllene rundt hele kafeen. Vi var også innom hytta som Mark Twain hadde bodd i på slutten av 1800-tallet en gang. Mark Twain er kjent som forfatteren som skrev eventyret om Huckleberry Finn og Tom Sawyer. I 1848 var det noen fra San Francisco som fant gull i disse områdene, og i 1849 kom det folk fra hele verden for å grave etter gull. Det store gullrushet i California var i gang. Disse som kom i 1849 ble kalt fourtyniners, og derfor har også denne veien nr 49 i dag. Det sies at de fikk ut ca 10% av det gullet som finnes i områdene den gangen, så det skal fremdeles være 90% igjen.

Vi ankom Jamestown rundt klokken 1430, noe tidlig på dagen syntes vi. Derfor startet diskusjonen om vi like godt skulle krysse Sierra Nevada gjennom Yosemite Nasjonalpark før kvelden, og slå oss til i en by som heter Lee Vining for natta. Etter litt om og men ble vi enige om å gjøre dette, så det var bare å hive seg på sykkelen igjen med kurs mot fjellene. På vei ut av Jamestown fikk vi se en galge hvor det hang en mann å dinglet i, eller ei dukke hvis vi skal være helt korrekt. Dette minnet oss om den tiden da et menneskeliv var mindre verdt enn en hest, og skulle man driste seg til å stjele en hest fikk det fort slike følger som det hadde fått for denne dukken. Rart å tenke på at det ikke er stort mer enn 100 år siden slike ting var vanlige hendelser.

Det passet vi skulle krysse i Sierra Nevada ligger på ca 3500 m.o.h, og da vi var kommet litt sent av gårde begynte det å gå mot kveld når vi startet oppstigningen i fjellene. Etter hvert som vi krøp oppover fjellsidene krøp gradestokken nedover i samme tempo. Til slutt var den nede på null grader, og selv med alt vi hadde av tøy og hansker ble det rimelig kaldt. I tillegg var det en sur vind som ikke gjorde sakene bedre. Dette fikk meg til å huske hvorfor jeg solgte motorsykkelen for noen få år siden, var rett og slett lei av å fryse og bli våt når jeg var på tur. Når vi var på det høyeste frøs jeg så på fingrene at det begynte å bli litt tungvint å få klutchet og bremset, og kjøringen glir ikke like lett som den ellers gjør.

Rett før vi kom ned på andre siden var det full bråbrems, og heldigvis var det blitt litt mindre kaldt da, så fingrer virket som de skulle. En hel flokk med hjortedyr var i gang med å krysse veien, og vi klarte akkurat å unngå nærkontakt med disse. Vi var veldig fornøyde når vi kom oss ned på andre siden og fikk øye på Lee Vining som var målet for kvelden. Mørket begynte å sige på, og med dette også kulden igjen. Da vi rullet inn i byen trålet vi gatene for overnattingsplasser, men over alt møtte NO VACANSY oss, med andre ord ikke noe ledig rom! Vi var rimelig frustrerte der vi sto, så vi bestemte oss for å få dekket ett av primærbehovene våre før vi tenkte noe mer på overnattingsplass. Få oss noe mat så fort som svint, for nå var bendelormen begynt å bli skikkelig plagsom. Vi fikk lasset innpå en burger på 300 gram med alt amerikansk tilbehør, og mens denne ble fortært bestemt vi oss for å prøve lykken 30 miles lengre nede i dalen i en by som heter Mammoth Lake. Etter å ha fryst oss nedover dalen i bekmørke i ca en halvtime fikk vi øye på et hotell som så særdeles bra ut. Vi inn på dette og her hadde vi heldigvis lykken på vår side, så nå sitter vi på et av de fineste og dyreste rommene vi har hatt på turen, men føler at terskelen for å kjøre videre på grunn av for høy pris var temmelig stor i kveld. Hun i resepsjonen på hotellet sa at skisesongen her i området varte til juli måned, og at den snart var i gang igjen. Det hadde snødd over passet der vi kjørte i dag, så jeg er glad at vi er over disse fjellene nå.

Egentlig hadde vi bestemt oss for å begynne kryssingen av Nevadaørkenen i morgen, men nå sitter vi å revurderer planene våre. Mulig vi velger å kjøre gjennom dalen med det koselige navnet, Death Valley i morgen. Dette skal være den varmeste plassen på jorda, men ikke på denne årstiden. Jeg har kjørt gjennom denne ørkenen flere ganger uten å hatt problemer, så det skal nok gå greit i morgen også. Varmt blir det nok, men akkurat nå føles det som at det kunne passe med litt varme i morgen. Vi har faktisk signert på noen papirer at vi ikke har lov å krysse ørkenen med disse syklene, dette på grunn av fare for motorhavari i varmen, men akkurat det har vi tenkt å glemme for en stund. Etter å ha krysset Death Valley vil vi så kjøre til Las Vegas for å overnatte. Dere får se i morgen hva det blir til, nå er det snart senga her.

Hilser fra sjefsredaktøren og meg selv.

Turist i San Francisco

Da var denne dagen også over, og i dag har vi bare vært turister i San Francisco. Vi startet med en frokost på Pier 39, og som vanlig måtte halvdelen ligge igjen etter oss. Ba om halv størrelse, men tror ikke de helt skjønner hva jeg mener. De ser bare rart på meg. Etter dette spaserte vi bort og kjøpte oss dagspass på kabelvogna som går rundt i byen, og tok denne opp til Chinatown. Gikk rundt der å kikket litt på kineserne og alt hva de holdt på med, før vi tuslet videre opp i byen. En tur innom Starbucks Coffeshop for en liten forfriskning, og etter dette tenkte vi ta kabelvogna videre. Da vi kom bort dit vi skulle gå på var det kø på mellom 100 og 150 meter!! Det kokte av folk, og vi fant fort ut at at dette orket vi ikke. Det ble ikke mer kabelvogn på oss i dag, så sånn sett var dagspasset bortkastet. Vi tok en taxi ned til sjømannskirka, og der ble vi hyggelig mottatt av presten selv. Han hadde bare vært prest her i byen i fire uker, men trivdes utmerket. Hyggelig fyr, og vi fikk i gang vaffelpressa slik at vi holdt magen god og stram frem til vi kom til neste foringsstasjon. Nå må jeg bare være forsiktig, for etter sist tur over her var det omtrent bare skoene som passet når jeg kom hjem. Skal i bryllup og har bestilt ny skreddersydd dress, problemet er bare at skredderen tok målene av meg to dager før jeg skulle sykle til Hovden og var nogenlunde fit, ikke etter noen uker i de matglades legoland!! Får satse på at et par uker i villmarka i Alaska gjør susen, der blir det bare fisk og vann. Fikk forresten avtalt med presten at vi kom 33 stykker første lørdagen i oktober, for da skulle de servere grøt, så det syntes han var helt topp!

Etter besøket i kirken gikk vi en tur på rommet og slappet av litt, for så å ta turen ut på byen igjen når det nærmet seg kvelden. Da var solen kommet frem for fullt, og folkelivet kokte ned på Fishermans Wharf. Vi har stort sett bare gått rundt å sett på folkelivet, og det er masse folk som underholder over alt. Mange fantastiske artister som gjør ting jeg ikke trodde var mulig å gjøre med en menneskekropp!! Man blir bare helt målløs, og det er utrolig moro å kikke på. I tillegg til dette er det desverre mange triste skjebner også å se der nede, mye fattigdom og folk som ikke har verken mat eller plass å bo. Harald og jeg har delt ut dollarsedler i hele dag, både til artister og fattigfolk, og vi er begge enige i at vi er alt for raske til å klage på bagateller hjemme i rike Norge.

Vi fant oss en koselig restaurant i dag, og vi fikk bord helt med vinduet med utsikt rett ut mot Alcatraz og Golden Gate. Veldig god mat og veldig god service. Der har jeg nå bestilt bord på lørdagskvelden til hele gjengen som skal over i oktober, så da får vi en felles samling før vi starter turen sydover langs kysten.

Nå er det kvelden her igjen, og vi har bestemt avreise tidlig i morgen, med kurs mot Jamestown opp i Sierra Nevada-fjellene. Det blir en grei tur, og vi kommer til å kjøre gjennom flere små koselige gullgraverbyer før vi ender opp der vi skal bo. Vi har ikke booket noe hotell på forhånd, men satser på at vi finner noe greit. Håper det er nett på stedet, for da får vi ut en blogg derfra også. Hvis ikke så hører dere fra oss så fort vi er på nett igjen.

Ha det fint så lenge, hilsen fra oss.

Har masse bilder jeg hadde tenkt å legge ut, men nettet er for tregt til at jeg får lastet de ned. Prøver igjen siden.

Ankommet San Francisco

Da var vi endelig fremme i San Francisco etter en litt slitsom dag på sykkelen. Vi våknet opp til det vi trodde skulle være sol og blå himmel, slik de hadde meldt, men havtåka lå tett som et grytelokk over hele kysten! Da vi stakk hodet ut av døra kjente vi at temperaturen var falt betraktelig i løpet av siste 12 timene, så nå var det bare å få på seg stilongs, tjukke gensere, hansker og jakker. Etter en rask "frokost" i motellets resepsjon, med diverse gode tips fra betjeningen om hvor det lønte seg å stoppe for severdigheter, var det bare å hive seg på hjul. Vi ga blaffen i alle tipsene vi hadde fått, for vi hadde nok med å se veien, langt mindre fine kyststrekninger med klipper etc. Til tider var det vanskelig å se mer enn 10 meter, og det var nokså frustrerende med tanke på at vi kjørte langs noe av det fineste USA har å by på av veistrekninger!

De første par timene gikk i tett tåke, og selv om vi kjørte langs klippekanter med havet rett ut, så så vi ikke annet en noen meter med våt asfalt foran oss. Etter hvert så åpnet landskapet seg noe opp, men det ble aldri noe særlig god sikt før vi var i nærheten av San Francisco. Det siste stykket vi hadde der var virkelig spektakulært!! Der kjørte vi helt på kanten av noen stup som var flere hundre meter høye, og et lite feilskjær i en av de utallige svingene ville ha ført til fullstendig katastrofe. Vi har kjørt i svinger i hele dag, og med den type sykkel vi nå kjører merkes det i kroppen etter seks timer med kun et lite stopp for å fylle bensin! Det var svinger med stor S, og man skulle slite for å holde høyere snittfart enn 35 km/t.

Om tre uker skal jeg ha med meg en gjeng på 33 stykker som skal kjøre dette strekket på motorsykkel, men da en del mil mer enn hva vi gjorde i dag. Skjønner nå at jeg må justere litt på ruta hvis vi i det hele tatt skal ha en mulighet til å rekke frem til San Francisco hvor vi skal levere tilbake motorsyklene, for dette blir nok for tøft for de fleste med en passasjer bakpå. Bra jeg fikk testet ut dette før neste tur!! :-) En del av dere som følger bloggen skal jo være med på den neste turen, og dere har spurt om det blir kaldt eller varmt? Til det er svaret JA!!! Det blir antakelig begge deler, men nokså garantert en del kaldt langs kysten. Ta med godt med varmt tøy, kan bli litt riski å kjøre langs klippene hvis man ikke klarer å holde varmen!!

Vi var fremme i SF klokken 15, og fikk sjekket inn på hotellet vi hadde booket på forhånd. Vi brukte litt tid på å slappe av, dusje osv, før vi tok oss en tur ut på Fishermans Wharf. Det var skikkelig høstkaldt, så her var det bare på med fliecegenser og det vi hadde av varmt tøy. Temperaturen skifter veldig fort her, for bare et par dager siden hadde de 35 varmegrader, mens det i dag kanskje ikke var mer enn 5-10 på kvelden. Vi fant oss en koselig restaurant nede på brygga, og i dag har Harald og jeg feiret bursdagen til Haralds sønn, Øyvind. :-) Harald har spandert helaften på meg, så det ble en riktig koselig kveld. Gratulerer med dagen Øyvind!! :-) Vi avsluttet kvelden på en liten bar med hver vår drink, men etter å ha hørt på en litt innpåsliten full fisker i en times tid, fikk vi nok å dro tilbake på rommet.

En grei dag med en koselig avslutning, men kjøremessig ikke av de største opplevelsene. Får vi derimot sol og klarvær om noen uker når vi kjører nedover her, ja da blir det bare fantastisk!!! Det er iallefall det jeg har lest om plassen! :-)

I morgen blir det å være turist i SF. Vi har begge vært her flere ganger før, og Alcatraz som er et naturlig mål for de som ikke har vært her, blir utelatt da vi begge har vært der ute to ganger før. Derimot blir det en liten tur til Chinatown kanskje, og litt vandring bryggelangs. Vi kommer med en kort liten blogg i morgen også tenker jeg, og i overmorgen starter vi på turen over Sierra Nevada.

Ha det fint der hjemme, og fortsett med kommentarer på bloggen!!! Det er høydepunktet vårt når vi våkner på morgenen. :-)

Hilsen gutta i SF.

It never rains in California.....

For en dag vi har hatt i dag!!!! Opplevelsene har stått i kø fra vi sto opp, og det har blitt nye 10-12 timer på sykkelen! Vi har ikke kjørt mer enn 46 mil, men det går veldig sent når man skal stoppe hele tiden, og når man må kjøre så sent for å få med seg alt det fine som er på veien. :-)

Morgenen startet med de vanlige rutinene, og været er fremdeles på vår side. Knallblå himmel og deilig temperatur. Vi gjorde som jeg sa vi skulle gjøre, kjørte bort på Subway og kjøpte hver vår baguette, og tok deretter turen ned på stranda. Der satt vi i sola og koste oss mens vi hørte på bølgesuset fra Stillehavet. Bedre start på morgenen kunne vi ikke få, det var vi begge enige i. Når frokosten var unnagjort satte vi kursen videre mot syd, og mot California. Tror nesten dette var det fineste stykket på hele strekning så langt. Veien slynget seg mellom klippene, og det skiftet fra stupbratte fjell til fine hvite sandstrender hele tiden. Ikke lett å kjøre forbi alle disse fantastiske plassene, og i dag bestemte jeg meg for at her skal jeg tilbake en gang og ha bedre tid. Tror jeg kunne brukt uker på dette strekket uten å bli lei.

Etter hvert så kjørte vi inn i California, og man kunne merke at standarden på huser og lignenede ble mye bedre med en gang, sammenliknet med Oregon. Det står varselskilter hele veien omtrent at dette er et utsatt område med tanke på tsunami, men når man ser hvordan de har bygd husene helt nede i sjøkanten, så vil jeg tro at en god del av disse vil slite litt hvis så skulle skje. Folk er utrolig hyggelige her over, og i trafikken viser de aller fleste veldig hensyn. Det er ikke helt som hjemme hvor de fleste står på kravene så godt de kan. I dag hadde vi en litt artig opplevelse mens vi kjørte. Jeg ligger alltid foran og Harald etter. På vei opp en lang bakke hvor det var et forbikjøringsfelt som sluttet på toppen av bakken, kom det en kar i en bil og presset seg inn mellom meg og Harald. Han var så nærme Harald at han måtte bremse skikkelig for å ikke kjøre i fyren. Jeg så det hele i speilet og undret meg litt over hva dette kunne være for en type. Rett etter denne episoden så kjørte fyren inn til siden og slapp Harald forbi. Et stykke borti veien var det veiarbeid, og vi måtte stoppe opp å vente en stund, og når da bilen kjørte opp bak oss stakk sjåføren hodet ut og ropte Harald bort. Da ba han så veldig om unnskyldning for kjøringen sin, og tok Harald i hånda. Det var ikke måte på hvordan han unnskyldte seg. :-) Etter at vi var kommet i gang igjen kjørte fyren forbi oss begge to, og han og sidemannen hang ut av vinduene og vinket til oss. Artig episode, og utenkelig opplevelse hjemme i Norge.

Vi ankom en liten by hvor det var turistinformasjon, og der var vi inn å fikk noen tips om hvor vi burde kjøre osv. Første stoppet etter dette var en avstikker ut til et utsiktspunkt som lå flere hundre meter over havet. Der traff vi en artig kar som hette Brian. Han var på motorsykkeltur, men ikke en helt vanlig tur slik vi var på. Han hadde bodd i Texas, og skulle nå flytte til San Diego i California. Det er jo ikke så langt, men Brian tok turen via Alaska og en hel del andre stater, så han hadde satt av seks måneder på turen!! Han hadde så langt vært på tur i fire av disse månedene. Han hadde solgt alt han eide, og bestemt seg for at denne opplevelsen skulle han unne seg i livet. Har virkelig sans for slike som setter drømmene ut i handling, altfor få slike etter min mening.

Etter dette kjørte vi innom en plass hvor veien gikk gjennom et av de gigantiske redwoodtreene. Fikk tatt de obligatoriske bildene, og kjørte så videre. Det var en helt utrolig opplevelse å kjøre gjennom skogen med de enorme trærne, flere av de mellom 1000 og 1500 år!!! En plass hadde de til og med bygd et hus inne i treet!! Mye av dagen gikk med til å kose oss i disse områdene, og her fikk jeg den samme følelsen at her må jeg tilbake!! Tenk å gå tur innover i disse skogene, da føler man fort på hvor liten man er i den store sammenheng. Det var bare en sånn utrolig god ro og stillhet her inne, og lyset slapp så vidt ned noen stråler her og der.

Når vi nærmet oss utgangen av skogen kunne vi kjenne hvordan varmen slo i mot oss. Så langt hadde vi kjørt med både genser og jakke på, men nå måtte vi av med begge deler, så det ble bare kortarma et stykke. På det meste var det opp i 47 grader!!! For de som har sittet i badstue og kjent hvordan det svir i nesen når man puster inn, slik hadde vi det på sykkelen en god stund. Satt å hørte på en sang på radioen, It never rains in California, og det ser jo foreløpig ut til å stemme. Men jeg skal si temperaturen kunne forandre seg fort!!! I løpet av en time gikk vi fra 47 til 10 grader, og da var det jo bare på med både genser og jakke igjen. Grunnen til denne temperaturforskjellen var at det kom inn en vegg av havtåke når vi kom ut til kysten igjen, og i løpet av kort tid var det helt grått og dystert.

Vi fikk booket oss inn på et koselig motell i en liten by som heter Fort Bragg, og i morgen er det strake veien til San Francisco. Der har vi booket oss in på et hotell helt nede ved Fishermans Wharf i to netter, så da får vi en hviledag. Harald kjører som en helt og det går utrolig fint med han, men i det siste har han hatt litt ubehageligheter i skuldrene, så nå tror jeg det skal passe med en hviledag. Etter San Francisco skal vi komme oss over Sierra Nevada, og derfra krysse Nevadaørkenen før vi ender opp i Salt Lake City igjen siste dag i måneden. Harald har en fetter som bor litt syd for SLC, og han har ingen aning om at Harald er her over. Vi har planlagt en liten surprise når vi kommer over til Utah igjen. :-)

Avsluttet dagen i dag som vi pleier med tur ut for å spise, men i dag gikk vi litt fem på!! Matserveringen stenger rimelig tidlig her i USA, og da vi gikk inn døra på restauranten stakk kokken ut bakveien, så her var det ingenting å hale. Etter dette fant vi en slags kafe hvor vi fikk hver vårt smørbrød og ei pils. Ikke helt som jeg hadde fantasert om de siste milene i dag, men det var jo bedre enn ingenting. Det vi ikke visste var at noen skulle spille fele der inne, og det hørtes bare så utrolig forferdelig ut!!! Det satt 3-4 stykker å hørte på, og klappet mellom melodiene. Tror det var foreldre og besteforeldre til de som spilte. Det hørtes ut som de holdt på å ta livet av en katt, og jeg trodde først det var noe skjult kamera eller lignende. Det var det tydeligvis ikke, for de spilte og spilte. Jeg klappet en gang, og det var når de la bort fela, men tror du søren ikke de satt i gang igjen etter kort tid!!! Da tok vi bena fatt og stakk på rommet, så her sitter jeg nå. Og som vanlig ligger sjefsredaktøren og sover litt ved siden av meg, men nå skal jeg våkne ham for å få godkjent dagens artikkel. :-)

Dere hører fra oss i morgen igjen, håper dere holder ut å være med på turen. :-)

Hilsen oss.

Oregon nesten ferdig...

I dag har vi bare hatt en ny fantastisk dag!!! Vi våknet til knallblå himmel med sol og varme, noe jeg forstår dere hjemme ikke gjør for tiden. Vi har fått så gode rutiner nå, så når klokka ringer klokken 7, så går det omtrent en halv time før vi er klare til avgang. Da har vi vasket oss, kledd oss og pakket sakene samt fått alt ut på syklene. Slett ikke verst! :-) I det siste har vi også skippet frokosten, så har vi heller tatt dette etter å ha kjørt et stykke.

Planen i dag var at vi ikke skulle kjøre så langt, men dette ble justert under veis. Den veien vi i dag skulle kjøre på skulle jo være spesielt fin, og jeg må si at skuffelsen var stor den første timen. Synes ikke dette var noe å skryte av i det hele tatt, men så skal jeg si det forandret seg!! Det var en utrolig god følelse når vi kom ut av et skogholt og bare landskapet åpnet seg opp!! Rett foran oss lå Stillehavet så blått du kan tenke deg, og den deilige lukta av sjø og tang slo i mot oss. Temperaturen var helt perfekt, og dagen ble bare en drøm. Vi har sittet totalt 10 timer på sykkelen i dag, og vi har unnagjort nokså nøyaktig 50 mil. Veien har bare buktet seg gjennom et utrolig landskap, og vi har kjørt helt på kanten av enorme klipper som bare stuper ned i havet, til plutselig å kjøre langs uendelig sandstrender. Man blir bare helt slått ut av den enorme naturen! Vi har stoppet en del underveis, men jeg ser jo at her kunne man brukt dagesvis hvis man skulle få med seg alt. Kjører stadig forbi plasser som jeg tenker at her burde vi ha stoppet, eller her burde vi kjørt inn for å sett litt nærmere på ting. Ser det er mange som bruker tråsykkel langs veien her, og det er lagt opp veldig bra med masse campingplasser for disse. Vil tro at dette er den beste måten å oppleve denne kyststripen på.

På den ene plassen vi stoppet fikk jeg øye på en eldre kar som satt nede på klippene å fisket. Jeg tok meg en tur ned til han for å prate litt mens Harald slang seg litt på en benk. Mens vi satt der å pratet dukket det plutselig opp 3 hval rett utenfor oss, og like bortenfor der igjen var det flere sjøløver som lekte seg i bølgene. Dette var dagligdags sa karen, og han kom her hver dag for å sitte med fiskestanga mens han funderte over livet. En hyggelig kar og en hyggelig opplevelse.

Til frokosten i dag kjørte Harald i seg en skikkelig amerikansk porsjon med kjøtt og omelett, så han var jo ikke til å få i matfatet resten av dagen. Etter hvert begynte bendelormen å virkelig si i fra at han trengte mat, men Harald var ikke til å rikke! Det eneste vi fikk i oss i løpet av disse 10 timene var hver sin flaske med cola. Vi fikk et godt tips i en av kommentarene nylig, og det var å bestille bare en forrett når vi skulle spise, da fikk man gjerne en passelig norsk porsjon. God ide, og den skal jeg prøve, men ikke i dag!! :-)

Vi stoppet ved et motel i dag når vi begynte å føle at det var nok, og gikk inn i resepsjonen for å høre om det var noe ledig. Burde vel egentlig skjønt det når jeg så på han som sto bak disken, at dette kanskje ikke var plassen for oss. Det var en gutt i begynnelsen av 20-årene, og det var bare noen råtne stubber igjen i kjeften av tenner. Når han gliste kunne man formelig se både Karius og han andre kameraten boltre seg fritt der inne, og hele fyren luktet ikke godt. Vi var rimelig godt fornøyd med å endelig få slått oss til ro for dagen, og verken Harald eller jeg er spesielt nøye på hvor og hvordan vi tilbringer natten. Vi har vel overnattet på plasser før hvor de fleste hadde kjørt fort forbi, men på denne plassen måtte vi melde pass!! Det var kun et lite vindu opp i et hjørne, så hele rommet var omtren mørklagt. Ikke var det aircondition heller, og lufta var ikke av den beste. Da heller ikke internett virket fikk jeg nok, og jeg gikk tilbake til han med tennene og sa jeg ville ha pengene tilbake. Dette godtok han uten å blunke, så da var det bare å pakke i sammen igjen for å satse på neste by som lå ca 5 mil lenger sør. Burde vel egentlig ha skjønt at dette ikke var plassen for oss, stedet hette nemlig Humbug!!!

Neste by, eller tettsted må det vel kalles, hette Gold Beach. Det klinget bedre i våre ører, så her fant vi et helt greit motell som jeg tror vi har helt for oss selv. Her ble vi tipset om en god restaurant som lå rett bortenfor der vi bor, så denne har vi nå prøvd med stor lykke. Det ble en skikkelig biff, og i dag slo vi til med dessert også. Harald var endelig blitt sulten han også, så han var ikke vond å be. Det var en av kommentarene som påminnet meg om at jeg snart skal til bjørneland, og at jeg ville kanskje bli mer utsatt for å bli bamsemums hvis jeg foret meg for mye opp på store biffer og den slags. Til det kan jeg bare si til vedkommende at bjørnene er mer glad i laks enn steik.......håper jeg iallefall!!! :-) Uansett så vet jeg at et par av de guttene som skal være med meg opp i Alaska er dårligere til å løpe enn meg.

I morgen har vi bestemt oss for å kjøpe noen baguetter, eller det vil si en hver, på Subway. Disse skal vi ta med ned på stranda og nyte som frokost mens sola kommer opp. Kanskje vel romantisk for to gamle gutter på tur, men koselig blir det nok uansett. :-) Etter dette fortsetter vi turen mot syd, og etter hvert vil vi komme inn i California og Redwoodskogene. Dette ser vi frem til, og er nå klare for ei god natt med søvn.

Ha det bra der hjemme, på tross av det dårlige været. Og igjen tusen takk for mange fine og hyggelige kommentarer. Fortsette med dette!!!!

Hilsen gutta på tur.

Fremme ved Stillehavet...

Da var vi endelig kommet frem til Stillehavskysten!!! Dagen i dag ble en ren transportetappe det også, men i et nydelig vær og deilig temperatur!!

Vi startet dagen med en frokost på Subways, en skikkelig baguette med roastbiff, det gjør susen når man skal ut å kjøre langt. Etter dette var det på med de obligatoriske lagene med faktor 70, for så å sette kursen rett vest. Vi kjørte over broen som går over Columbia River, og da var vi tilbake igjen i staten Washington. Deretter fulgte vi elven nedover på en koselig vei som vi omtrent hadde for oss selv. Temperaturen var steget til 21 grader når vi startet, så det var ikke varmere enn at vi begynte med jakkene på. Vi kjører ca 150 miles, eller ca 24 mil på en tank. Her vi befant oss nå var det ganske øde, og lite bensinstasjoner å se, så når tanken nærmet seg tom var det å finne en bro som kunne ta oss over til staten Oregon igjen. Han vandreren som jeg har skrevet en del ganger om nå nevnte jo dette med rare regler her i USA. Nå er det slik at det er forskjellige lover i de forskjellige statene, og det er ikke alltid like lett å vite hva som gjelder hvor. F.eks er det i noen stater lov å kjøre uten hjelm, og i noen stater er det ikke lov. I noen stater er det lov å kjøre til høyre på rødt lys hvis kysten er klar, og i noen stater ikke. Når vi skal fylle bensin er det så og si alltid slik at vi må inn å betale før de åpner opp pumpa for oss. Vi har rutine på dette, Harald går inn å betaler, og jeg fyller opp begge syklene. Noen på stasjonene frigir ikke en dråpe bensin før de har pengene fysisk i hånda. Når vi kom til Oregon tenkte vi jo at det var på samme måte som ellers vi har vært, men neida. I staten Oregon var det en lov som sa at ingen fikk lov å fylle på bensin selv, iallefall ikke hvis de hadde bil. Litt annerledes var det med motorsykkel, da måtte vi fylle selv, men mens en av de ansatte sto ved siden av å så på. Grunnen til at de ikke fylte på motorsykler var hvis de skulle søle bensin over tanken, og da kanskje skade lakken, så ville de få erstatningsansvar på seg. Og for de som har lest litt om galskapen i det amerikanske rettssystemet, så vet vi jo at det da fort kan bli snakk om MYE penger. Jeg er enig med vandreren, de er rare på mange ting her over!!

Mens vi kjørte nedover langs elven kunne vi etter hvert se toppen på Mt. St. Helens. For de som husker det var det et veldig vulkanutbrudd på denne 18 mai 1980 klokken 0830 en søndag morgen, altså ikke mer enn 30 år siden. Utbruddet førte til at 57 mennesker ble drept, 250 hus ble gjevnet med jorden, 47 broer ble ødelagt, 24 km med jernbane og 298 km med highway ble ødelagt. Toppen ble 400 meter lavere etter utbruddet, så det har vært et enormt smell, og store områder ble totalt mørkelagt på grunn av askeskyer.

På kartet vi bruker er enkelte veier merket av som Senic Routes, eller veier med fin natur. Mye av det vi har kjørt til nå er slike veier, men jeg synes amerikanerne skryter på seg litt ekstra, for det er absolutt ikke alt som er like fint! Vi har jammen mye å være stolte av i Norge også når det gjelder senic routes. Den veien vi nå er kommet så vidt inn på er merket av på kartet som ekstra senic routes, så denne har vi virkelig store forventninger til. Vi er ankommet en by helt nord på Stillehavskysten av Oregon som heter Astoria, så i morgen starter kursen mot syd, og vi skal kose oss i noen dager langs kysten av Oregon og etter hvert California. Dette har vi stor tro på, og vi håper vi har litt å skrive om etter dette er unnagjort. Vi gleder oss også til vi ankommer Redwood nasjonalpark som ligger på dette strekket, helt nord i California.

Vi har fått et fint rom på et av byens moteller med sjøutsikt, så nå har vi det skikkelig bra. Vi har nettopp kommet tilbake etter en god laksemiddag ute på en restaurant hvor vi satt helt i sjøkanten å kikket på alle båtene mens middagen ble fortært. Deilig med laks, men nå skal jeg snart leve på fisk i fjorten dager, så jeg tror det blir prioritert biff/kjøtt videre på turen. :-) Når det gjelder maten har vi vært nokså flinke, med unntak av litt pannekaker med sirup etc. Har jo alltid vært en flittig bruker av McDonald på slike turer, men til nå har jeg ikke vært innom en av disse før vi fikk en liten sprekk i dag. Men jeg nøyde meg med noen få McNuggets av kylling, så det ble ikke verre enn at finbuksene gikk greit på når vi skulle ut å spise i dag.

Det å reise på tur med Harald er bare en drøm. Vi fungerer perfekt i sammen på tur, og har til dags dato ikke hatt noen irritasjonsmomenter eller antydning til krangel. Harald som i år fyller 70 kjører motorsykkel som han skulle være 18!!! Jeg vil like å se de på hans alder som gjør dette etter han. Vi kjører i timesvis og det er aldri et ord om at han blir sliten eller noe som helst. Bare smil og glede, og alltid positiv og fornøyd. Han suser gjennom svingene som han ikke skulle ha gjort noe annet, og det er bare en fryd å se på.

Nå er det kvelden her, og vi skal snart køye for å være klar til en lang og forhåpentligvis fin dag i morgen. Vil bare avslutte med å si at jeg setter veldig pris på at mange av dere tar dere tid til en hilsen eller kommentar. Det er det første jeg gjør når jeg våkner om morgenen, på med maskinen for å se om det er noen kommentarer, og det er like moro hver gang! Så fortsett med dette, da blir det mer moro å skrive også.

Ha det bra så lenge, så sees vi snart.

Hilsen fra oss.

Transportetappe gjennom fire stater...

Dagen i dag begynte nokså tidlig, det vil si vi lå våkne fra klokken 5 å kikket i taket. Ingen av oss turte si noe, for vi trodde den andre sov. Ikke så rart når man legger seg klokken 2100 på en lørdagskveld! :-) Søvn får vi iallefall nok av, men etter en lang dag på motorsykkelen i den varmen vi har hatt blir man nokså trøtt etter en god middag. Dagen slutter med at jeg skriver blogg mens Harald ligger på senga å løser kryssord. Når jeg er ferdig leser Harald igjennom, og etter godkjennelse legger vi oss til å sove.

I dag ble jeg nesten litt bekymret for Harald. Han hadde nemlig fått noen av de lokale heltene på hotellet til å holde en liten opplæring i bruken av husets vaffelpresse, og vips så hadde Harald lagd seg en vaffel på tykkelse med en halv bibel. Denne fylte han opp med sirup og slengte innpå før avreise. Synes han ble noe for mye amerikanisert litt for tidlig i turen!! :-)

Etter at vi optimistisk hadde smørt på oss to lag med Haralds faktor 70, satte vi kursen vestover. Dette skulle bli en ren transportetappe på vei til Stillehavet og kysten av Oregon. Vi skulle gjøre oss ferdig med Montana, rett igjennom Idaho for så et lite stykke av Washington og ende opp i Oregon. Kort tid etter start, på vei ned fra Rocky Mountains, så begynte regnværet. Temperaturen sank fort til 10-12 grader, så da fikk vi vel som fortjent etter all klagingen på varmen. Syntes rett og slett det var litt godt å fryse litt igjen, men vi måtte bite i det sure eplet og stoppe for å få på oss litt mer tøy etter en stund. Været i dag har stort sett vært bra, men med innslag av regn i perioder av dagen.

Som nevnt har det vært transport som har vært målet med turen i dag, og når man kjører slik i timesvis får man god tid til å tenke på masse ting. Satt å tenkte litt på den eldre karen på 80 som vi traff tidligere på turen opp i Yellowstone. Han fortalte at når han ankom Yellowstone Nasjonalpark hadde han meldt sin ankomst til parkvokterne, og fortalt at han var på vei gjennom parken på vei til Canada. Han hadde da fått beskjed om hvor han skulle melde seg hver dag, på bestemte camper, slik at de hadde kontroll på at han kom seg velberget og trygt igjennom. En av dagene han gikk der i parken syntes han dagsetappen ble altfor kort, så han tok like godt to etapper på en dag! Da han meldte seg i campen fikk han beskjed om at han var kommet en dag for tidlig, så da kunne han velge mellom å ligge to netter på denne campen, eller gå tilbake en etappe!! Han bare ristet på hodet av alle disse dumme reglene disse amerikanerne hadde, og angret på at han i det hele tatt hadde meldt i fra når han ankom parken. Kan ikke få denne utrolige fyren helt ut av tankene, og irriterer meg ennå over at jeg ikke fikk navnet hans. Er sikker på at det må finnes noe om denne karen på nettet et sted.

Etter 60 mil ankom vi en gudsforlatt plass i Oregon som heter Hermiston, og her fikk vi booket inn på et motell for 70$ pr døgn. Det er ca 420 kroner, noe som må sies å være rimelig for et stort rom med to dobbeltsenger, gratis internett og svømmebasseng rett utenfor døra. Spurte når vi sjekket inn om bassenget var oppvarmet, noe hun nikket bekreftende til. Dette tok jeg selvfølgelig som god fisk, og stupte rett uti uten å kjenne på vannet. For å si det sånn, hun kunne man ikke stole på!!!! Kroppstemperaturen gikk fra +37 til +20 på under ett sekund, men det ble greit etter at jeg fikk kommet meg litt. :-)

Etter et forfriskende bad var det ut for å finne seg noe mat. Vi bestemte oss for å ta motorsykkelen, jeg kjørte og Harald satt på. Nå har vi møtt motorsykler i ett sett på hele turen, og omtrent ingen har kjørt med hjelm. Vi bestemt oss derfor at vi bare kjører uten hjelm det lille stykket, så slapp vi å ødelegge den fine sveisen vi hadde fått opparbeidet etter badet vårt. :-) Vi var ikke kommet så langt ned i gata før folk begynte å peke på hodet. Jeg spurte Harald om han hadde sett noe om at det var hjelmpåbud i Oregon, for vi var nettopp kjørt inn i denne staten. Jo da, det hadde han jo sett når han tenkte seg om, så da bestemte vi oss for å snu før vi ble anholdt av den lokale sheriffen på stedet. Har jo sett for mange filmer her fra hvor man blir arrestert for mindre ting enn dette, så vi tok ingen sjanser.

Middagen var god, og nå er vi tilbake på rommet. Hører noen mistenkelige lyder fra senga bak meg, så nå mistenker jeg sjefsredaktøren for å ha gått inn i drømmeland. Får avslutte nå og se om jeg kan få godkjent bloggen og sendt den ut på nett, vet det er noen som liker å lese før de går på jobb. :-) Vi er nå over i en ny tidssone, så vi ligger 9 timer etter dere nå.

I morgen er det bare et kort stykke bort til en by som heter Portland, og derfra er det visst en fantastisk tur nedover langs Stillehavskysten, innom Redwoodskogene, og etter dette Californiakysten ned til San Francisco. Dette gleder vi oss veldig til, og vi håper vi har noe å berette om etter morgendagens økt også. Vi vet ikke hvor mange dager vi kommer til å bruke på dette, men vi skal iallefall ikke stresse for å komme fort frem.

Ha det bra så lenge, og ha en god arbeidsuke, snart er det fredag igjen! :-)

Hilsen gutta på tur.

50 mil gjennom Ville Vesten!

Da var dagens etappe unnagjort, og det i en forferdelig varme!! Det ble 50 mil og to strøk med faktor 70 før vi nådde målet. I dag var jeg godt fornøyd med valget som Harald gjorde når han kjøpte solkrem, for det er en vanvittig varme, og nesten helt uutholdelig å kjøre i. Dagen begynte bra med ca 15 grader, noe som passer oss nordboere ganske perfekt. Men når klokken ble rundt kl 11 begynte sola virkelig å gjøre jobben, så etter kort tid var vi oppe i 40 og vel så det. Når man da kjører og får litt fart på sykkelen vil sikkert mange tenke at det da blir litt kjøligere av den grunn? Men slik virker det ikke når temperaturen overstiger 37 grader, da får det nemlig motsatt virkning! Det blir nesten som å kjøre med trynet i en hårføner hele tiden, og etter noen timer kan jeg love dere at det er virkelig ubehagelig. Det begynner å merkes i ansiktet, og ikke minst på leppene nå. Sprekker opp og blir såre, så i dag investerte Harald i ny leppepomade. Når han sto å smurte den på seg, så fikk han se at den var rød i fargen, så han spurte meg om han ble helt rød rundt kjeften nå. Til det svarte jeg at han så ut som han gikk med leppestift, og Harald som er det minst feminine jeg kan tenke meg kom med en skikkelig kraftsalve før jeg fikk roet han ned å sa det bare var tull. :-)

Kursen har stort sett gått nordvest i hele dag i håp om at temperaturen skulle synke litt. Det har den desverre ikke gjort, og nå på kvelden her er det over 30 grader fremdeles. Vi har hatt oss en kort tur ut for å få oss noe mat og drikke, og etter dette landet vi på rommet igjen for å kikke litt på kartet mens vi planlegger kursen videre. Etter at vi har sjekket været de forskjellige plassen her i området, er vi kommet frem til at vi setter kursen vest og ut mot stillehavskysten, nærmere bestemt Portland. Vi kommer til å bruke to dager ut dit, og deretter blir det å følge stillehavskysten hele veien ned til San Francisco. Dette skal være en fantastisk fin vei, og jeg har kjørt deler av denne tidligere. Vi skal da få med oss Redwood Nasjonalpark på vei ned hit, og ellers bare nyte sjølufta og en temperatur som er til å leve med. De melder rundt 25 grader og sol hele veien, så det er midt i blinken for min del iallefall. Selv om jeg skal til San Francisco igjen 1 oktober, så velger vi å bruke 1-2 dager her for å slappe av litt fra kjøringen. San Francisco er en utrolig koselig by, faktisk en av de beste i USA etter min mening, så her skal vi kose oss.

I dag har vi forsert noen endeløse sletter, og man ser bare en strek som strekker seg så langt man kan se fremover. Vi har ligget i 100 km/t i en halvtime flere ganger uten omtrent å røre styret. Dette er virkelig ville vesten, og midt ute i dette endeløse landskapet kan det ligge et lite hus/brakke hvor det bor folk. Når man ser på hva slags hus mange bor i, så skjønner jeg at en god del av disse blir tatt av stormene som ofte herjer i disse områdene. Vinteren kan jo være nådeløs kald og langvarig her oppe, men allikevel er det enkle glass i vinduene, og veggene ser ut som de er av papp. Lurer på hvordan de klarer å holde varmen gjennom vinteren!!! Mange vil sikkert tenke at det er kjedelig å kjøre i disse endeløse områdene, men med countrymusikken strømmende ut av høytalerne og cruisekontrollen på, er det bare å lene seg tilbake å nyte livet! :-)

Det meste er stort her over, og når man er ute å spiser, så skjønner jeg hvorfor 70 millioner amerikanere er ekstremt overvektige!! Man får noen vanvittige porsjoner med mat, og jeg har ennå til gode å få ned mer enn halvparten av hva jeg får servert. Selv Harald som sier han er vant med å alltid spise opp det han får på tallerkenen sliter her over. Det er pølser og pannekaker med sirrup til frokost, pomme frites til alt av middager og masse søte kaker og lignende til dessert. Heldigvis klarer vi å styre unna det meste, og matinntaket har vært på et fornuftig nivå så langt. Det går mest i vann hele dagen, og så en liten middag på kvelden.

Bilder har det blitt litt lite av i dag, og det som vil komme av bilder fremover på denne turen er stort sett dokumentariske ting av hva vi opplever underveis. Blir vel uglesett i fotomiljøet når jeg leverer så dårlig standard på bildene, men det får stå sin prøve. :-)

Da satser vi på å komme med en liten rapport i morgen også, så håper jeg dere har hatt en fin helg der hjemme. Hei og hå!