Tilbake i Utah...

Da var vi gjennom Nevada og tilbake i Utah igjen. Vi har også kommet inn i en ny tidssone, så nå er vi bare 8 timer etter dere hjemme. I dag har vi kjørt hele dagen på the lonliest road in America, milesvis med rette strekk over store ørkenområder. Nesten ikke sett en bil, og nesten ikke rørt styret på sykkelen i hele dag!! Har ikke skjedd så mye da vi stort sett har kjørt hele tiden. Vi startet fra Austin klokken 0900 etter å ha hatt oss en kjapp frokost på en av de lokale restaurantene. Kjørte i ett sett frem til tanken var tom, nokså nøyaktig 25 mil. Fylling av bensin og inntak av en kopp med varm kakao for å få litt varme i kroppen igjen. Satt stort sett å småfrøs hele tiden de første 25 milene.

Vi satt av gårde igjen ut i ørkenen for 25 nye mil og det som var målet vårt for dagen, en by i Utah som heter Delta. Da vi hadde kjørt i en drøy time, og kommet inn i Utah, så kom varmen sigende på. Merket at jeg begynte å bli litt søvning, så da var det bare å få stoppet med en gang for å få strukket litt på kroppen. Det begynte å bli vel varmt med alt tøyet på seg, så da benyttet vi like godt sjansen til å få av oss det meste av vintertøyet.

Det er jo ikke bare å legge seg ned i buskene uten videre her ute i ørkenen med tanke på at det finnes klapperslanger og andre kryp som jeg helst vil unngå. Kikket meg nøye om, og det eneste jeg så som kom løpende ut av gresset var en firfisle på full fart bort. Husker godt en gang i Florida jeg hadde lagt meg til i noe gress og sovnet godt inn, og da jeg etter en stund våknet var jeg helt oppspist på den ene armen og ansiktet av noen ekle maur. Merket ikke noe mens jeg sov, men skal si jeg merket det de neste dagene!! Derfor kikker jeg meg alltid godt om før jeg slenger meg på bakken igjen når jeg er på slike steder. :-)

Etter en liten hvil satt vi i gang med de siste milene, på med cruisekontrollen og musikken, og bare nyte friheten man føler når man suser avgårde på disse milevise strekkene. Mens vi har kjørt slik i dag har vi faktisk møtt på en del syklister, noen alene, men de fleste 2-3 stykker i sammen. Blir skikkelig imponert over at de klarer å motivere seg for disse uendelige strekkene, man ser ingen ende på veiene, og det er rundt 25 mil mellom hvert vannhull!!! Vi syntes det var langt på motorsykkel, så man kan jo lure på hva de synes om å sykle over.

Etter å ha ankommet Delta fylte vi opp tankene igjen slik at syklene er klare til i morgen tidlig. Deretter fant vi et koselig motell med skikkelig svømmebasseng, så da ble det en deilig dukkert og en liten lur på solsenga. Denne gangen var bassenget virkelig oppvarmet, så jeg gikk ikke på samme blemma som sist. :-) Heldigvis var det ingen andre ved bassenget, noe som gjør det litt lettere å vralte rundt med melkehvite kropper som er tre nummer for store. Ja ja, kanskje ikke i amerikansk målestokk da, men allikevel. :-) Avsluttet med en middag på meksikansk restaurant som ligger rett ved siden av motellet, så nå er skinnet stramt og fint igjen!!! :-)

I morgen er siste etappen på motorsykkelturen. For 12 år siden hadde Harald og jeg en mc-tur på nærmere to måneder her nede. Vi var i Salt Lake City den gangen også, og da besøkte Harald en fetter av seg som han ikke hadde sett på en del år. Siden den gang har ikke Harald sett fetteren sin, kun hatt litt mailkorrespondanse. Han vet ikke at vi er her i USA, så i morgen skal vi ringe på døra til han for å se om han er hjemme. Det blir moro, og gamle Ben kommer nok til å få karamellsjokk når han ser Harald utenfor døra!!! :-) Nå håper vi bare han er hjemme når vi kommer.

Vi gir lyd fra oss i morgen også, så jeg håper dere stikker innom bloggen da også.

Ha det bra så lenge, hilsen oss.