Dag 4, Sonora....lang dag med alt av vær...

Da var dag 4 overstått, en dag som ble litt lenger enn beregnet, og litt kaldere enn forventet. Vi startet fra Three Rivers klokken 0900 som vanlig, men først etter den obligatoriske praten 0845 hvor vi går gjennom dagen før. Har det vært noe som ikke har fungert i gruppa, noen som ikke kjører som de skal osv. Hittil har det ikke komment noen klager, men vi hadde en liten glipp på turen til Three Rivers. Vi har en regel om at når vi svinger over på ny vei, så skal alle se i speilen om mannen bak er med. Hvis så ikke er tilfelle, så skal vedkommende stå i krysset å vente til de bak kommer. På denne måten unngår vi å miste noen i veikryssene. Dette glapp litt i går, så vi mistet to sykler en liten periode, men det rettet seg fort opp igjen. Utover dette har alt fungert utmerket, og jeg er veldig positivt overrasket over hvor greit det går på tross av så mange på tur samtidig.

Været var bra når vi startet, og værmeldingene for hele dagen var svært lovende. Vi startet på rundt 450 moh, men da vi fort skulle opp i over 2000 moh tok vi godt med tøy på oss. Vi skulle nå kjøre gjennom det som heter Sequoia nasjonalpark, en park hvor verdens høyeste trær befinner seg. Dagen før hadde parken blitt stengt da det regnværet vi fikk hadde kommet som snø opp i fjellene. Etter en kjapp bensinfylling startet vi stigningen opp i fjellet gjennom masse hårnålssvinger. En utrolig utsikt, og etter en stund kjørte vi inn i skyene og tett tåke. Vi kjente hvordan kulden bare trengte seg på, og etter kort tid kom vi opp i den delen hvor snøen hadde lagt seg i går. Det lå ennå snø i veikantene, og temperaturen sank ned mot null grader. Alle hadde tatt på seg det de hadde av tøy, men på tross av dette ble det noe for kaldt for de fleste. Det var en stund litt usikkerhet om det kunne fryse til, for det lå vann i veien, og med den temperaturen vi hadde tok vi ingen sjangser. Vi sneglet oss over fjellet så rolig vi kunne, og når vi kom til topps hadde vi et stopp for å beskue disse enorme trærne. Det sto ikke noe om hvor gamle de kunne være, men regner med at de var mer enn 1000 år iallefall, og sikkert mer enn 100 meter høye!! En gren fra disse trærne var på størrelse med et normalt furutrær hjemme, og konglene var større en Torgrim beste (Sørlandets beste grovbrød fra Torgrim Hansen :-)). Helt enorme greier, og en veldig spesiell følelse når man går inn i skogen med slike trær rundt seg.

Etter noen timer kom vi oss ned i lavlandet igjen, og da smakte det ekstra godt med noe varmt å drikke samt en baguette fra Subway. Temperaturen var nå kommet opp på sommernivå, så flere unnet seg en strekk i solen.

Nå var det klart for neste etappe, og neste nasjonalpark, nemlig Yosemite. Denne var det flere som hadde gledet seg til, og da spesielt Vidar. Han hadde lenge hatt lyst til å se det beryktede fjellet som kalles El Capitan. Det er en av verdens mest kjente fjellvegger, noe som skyldes fjellklatring og basehopping. Hele dette området regnes for et mekka for fjellklatrere, og man skjønner fort at dette må være noe spesielt når man kjører mellom disse fjellveggene. Regner med at sesongen er noe på hell for disse guttene nå, for snøen kan komme når som helst. På vei over denne parken kjørte vi inn i et kraftig regnvær, noe som ikke var meldt tidligere på dagen. Skikkelig kaldt, og da de nylig hadde asfaltert veiene her inne ble det en ny periode med sneglefart. Det som var litt morsomt på vei over her var at Roger og Elin hadde en svartbjørn som løp rett over veien, så de var kjempefornøyde med den opplevelsen. I tilleg så vi mange hjortedyr langs veien, og til tider var de så tamme at man kunne nesten gå bort å ta på de.

På grunn av lengre perioder med sneglefart kom vi ikke frem til dagens mål før solen hadde krøpet over kanten, og det var fullstendig mørkt da vi rullet inn foran hotellet klokken 1915. Mange slitne kropper og såre bakender, men alle i godt humør. Vi hadde bestilt bord for å spise middag klokken 2000, men vi fikk utsatt dette til klokken 2030. Middagen ble avsluttet med litt info om morgendagen, og en del vitser fra noen av guttene. I morgen skal vi kjøre til en plass som heter Plymouth, kun 10 mil herfra. Der skal vi bo i to dager, og vi skal blandt annet ha en fest i morgen kveld på en av dalens, for ikke å se Californias, mest populære vingårder. Der skal det bli grilling og vinsmaking, så dette ser gjengen frem til. Vi får da hvilt litt såre muskler og samlet krefter til turens siste halvdel. Er i tvil om jeg kommer på nett der oppe, så hvis ikke det kommer noen blogg i morgen, så vet dere hvorfor. Da blir det en mer utfyllende sak når vi er på neste hotell igjen.

Ellers kan jeg si at på grunn av den kommentaren i går om at jeg følte jeg var på tur med prostatalandslaget, så er jeg nå utnevnt til landslagstrener. Vet ikke om det er noe kompliment eller hva, men lønna var svært dårlig har jeg iallefall forstått. :-)

Hilser tilbake fra alle deltakerne til de av dere som har lagt inn hilsener og kommentarer på bloggen.

Mvh Bent