Endelig klaff!!!!!!

Hei dere, nå sitter jeg her å skriver igjen. Klokken er halv fem om morgenen, og Kai sover som en stein. Bare regn ute, så jeg lar han bare sove. Ikke noe fotolys i dag ser det ut til. Men man skal aldri si aldri. I går hadde vi en kjempeopplevelse her i Homer. Hadde hatt en dag uten de store fotoopplevelsene, og satt her og sturet utpå kveldingen. Plutselig sprakk skyene opp, og vi fikk bare det mest fantastiske lyset en fotograf kan drømme om!! Vi treiv kamera og det vi trengte, og av gårde vi satt. Saumfarte hele Homer Spit, og der så vi plutselig USA's nasjonalfugl sitte på en påle et lite stykke ut i sjøen. Et utrolig lys, og bare en drøm hvis vi kunne ha kommet inn på den. Vi har løpt etter ørn helt siden vi kom ned her, og hele tiden tar den til vingene lenge før vi er innenfor fotohold. Frustrerende og slitsomt til tider, men har lært meg å aldri gi opp når det er noe jeg ønsker.

Begynte som vanlig med å ta noen avstandsbilder for å sikre oss. Nærmet oss sakte og forsiktig. Ned på magen og krype mot den, mens vi stadig klikket inn noen bilder. Nå flyr den tenkte jeg. Men fuglen satt der å koste seg i kveldslyset som om vi ikke eksisterte. Den hadde uten tvil sett oss, for man klarer ikke å komme usett inn på en ørn. Skulle nesten tro den hadde litt vondt av oss etter at vi hadde løpt etter den i tre dager. Kikket på oss, og følte den tenkte, hva i huleste er det de holder på med!!?? Hvorfor kryper de på bakken når de kan gå?? OK, vi opp på bena etter hvert, og ut i sjøen med oss. Vasset til knærne, men merket ikke vi ble våte før det hele var over. Til slutt var vi så nærme at Kai ikke fikk fokusert lengre. Nærgrensa for hans objektiv var 4,5 meter!!!! En utrolig fin opplevelse å se den mektige fuglen på så nært hold. Skjønner ennå ikke hvorfor den lot oss komme så nær. Aldri opplevd maken med en vill rovfugl noen gang. Så kastet den seg bare av pålen og svevde rolig men sikkert bort fra oss. Den satt seg på en ny påle lengre borte, og da bestemte vi oss for å prøve igjen. Får aldri nok vet du. :-)

Vi hentet stativer, byttet til nye objektiver for å optimalisere utstyret til hva vi trodde vi skulle få oppleve igjen, og satt av gårde. Men nei, denne gangen var den tilbake i sitt gamle jeg. Den tenkte vel som så at nok får være nok, for nå tok den til vingene ganske raskt, og vi kunne bare nyte synet av fuglen når den seilte inn i solnedgangen. Slik er det med naturfoto, man vet aldri når man lykkes og når slike situasjoner dukker opp, men før eller siden lykkes man hvis man står på. I et tidligere innlegg skrev jeg at det var lettere å komme innpå de unge enn de gamle. Til dette fikk jeg en kommentar fra en god venn som mente at det var ikke farlig da. Vet ikke helt hva han tenkte på, men denne gangen var det altså motsatt.

Vi hoppet bortover som små unger som hadde fått lørdagsgodt, og humøret var skrudd helt på topp i løpet av kort tid. Kjempemoro, og dette måtte vi feire!! Var innom på en bensinstasjon og kjøpte litt snop, men ikke mye. Vi tenkte vi hadde fortjent dette, og vi hadde hatt et lavt kaloriinntak tidligere på dagen. Men dette var ikke nok for Kai, for etter en liten stund var han på matjakt igjen, og kom tilbake med to store loff!!! Ikke farlig når man er sammen med en slik jeger, da sulter man aldri. Men loffen fikk han ha i fred, og kjenner jeg han rett er han i gang med restene nå.

Om kort tid setter vi kursen mot Anchorage, men regner ikke med at kameraet kommer til å gå seg varm i dag. Kommer uansett tilbake i kveld med en liten oppdatering, men ikke vent de store sensasjoner. :-)

Ha en fortreffelig kveld i moder Norge.

Mvh Bent