It never rains in California.....

For en dag vi har hatt i dag!!!! Opplevelsene har stått i kø fra vi sto opp, og det har blitt nye 10-12 timer på sykkelen! Vi har ikke kjørt mer enn 46 mil, men det går veldig sent når man skal stoppe hele tiden, og når man må kjøre så sent for å få med seg alt det fine som er på veien. :-)

Morgenen startet med de vanlige rutinene, og været er fremdeles på vår side. Knallblå himmel og deilig temperatur. Vi gjorde som jeg sa vi skulle gjøre, kjørte bort på Subway og kjøpte hver vår baguette, og tok deretter turen ned på stranda. Der satt vi i sola og koste oss mens vi hørte på bølgesuset fra Stillehavet. Bedre start på morgenen kunne vi ikke få, det var vi begge enige i. Når frokosten var unnagjort satte vi kursen videre mot syd, og mot California. Tror nesten dette var det fineste stykket på hele strekning så langt. Veien slynget seg mellom klippene, og det skiftet fra stupbratte fjell til fine hvite sandstrender hele tiden. Ikke lett å kjøre forbi alle disse fantastiske plassene, og i dag bestemte jeg meg for at her skal jeg tilbake en gang og ha bedre tid. Tror jeg kunne brukt uker på dette strekket uten å bli lei.

Etter hvert så kjørte vi inn i California, og man kunne merke at standarden på huser og lignenede ble mye bedre med en gang, sammenliknet med Oregon. Det står varselskilter hele veien omtrent at dette er et utsatt område med tanke på tsunami, men når man ser hvordan de har bygd husene helt nede i sjøkanten, så vil jeg tro at en god del av disse vil slite litt hvis så skulle skje. Folk er utrolig hyggelige her over, og i trafikken viser de aller fleste veldig hensyn. Det er ikke helt som hjemme hvor de fleste står på kravene så godt de kan. I dag hadde vi en litt artig opplevelse mens vi kjørte. Jeg ligger alltid foran og Harald etter. På vei opp en lang bakke hvor det var et forbikjøringsfelt som sluttet på toppen av bakken, kom det en kar i en bil og presset seg inn mellom meg og Harald. Han var så nærme Harald at han måtte bremse skikkelig for å ikke kjøre i fyren. Jeg så det hele i speilet og undret meg litt over hva dette kunne være for en type. Rett etter denne episoden så kjørte fyren inn til siden og slapp Harald forbi. Et stykke borti veien var det veiarbeid, og vi måtte stoppe opp å vente en stund, og når da bilen kjørte opp bak oss stakk sjåføren hodet ut og ropte Harald bort. Da ba han så veldig om unnskyldning for kjøringen sin, og tok Harald i hånda. Det var ikke måte på hvordan han unnskyldte seg. :-) Etter at vi var kommet i gang igjen kjørte fyren forbi oss begge to, og han og sidemannen hang ut av vinduene og vinket til oss. Artig episode, og utenkelig opplevelse hjemme i Norge.

Vi ankom en liten by hvor det var turistinformasjon, og der var vi inn å fikk noen tips om hvor vi burde kjøre osv. Første stoppet etter dette var en avstikker ut til et utsiktspunkt som lå flere hundre meter over havet. Der traff vi en artig kar som hette Brian. Han var på motorsykkeltur, men ikke en helt vanlig tur slik vi var på. Han hadde bodd i Texas, og skulle nå flytte til San Diego i California. Det er jo ikke så langt, men Brian tok turen via Alaska og en hel del andre stater, så han hadde satt av seks måneder på turen!! Han hadde så langt vært på tur i fire av disse månedene. Han hadde solgt alt han eide, og bestemt seg for at denne opplevelsen skulle han unne seg i livet. Har virkelig sans for slike som setter drømmene ut i handling, altfor få slike etter min mening.

Etter dette kjørte vi innom en plass hvor veien gikk gjennom et av de gigantiske redwoodtreene. Fikk tatt de obligatoriske bildene, og kjørte så videre. Det var en helt utrolig opplevelse å kjøre gjennom skogen med de enorme trærne, flere av de mellom 1000 og 1500 år!!! En plass hadde de til og med bygd et hus inne i treet!! Mye av dagen gikk med til å kose oss i disse områdene, og her fikk jeg den samme følelsen at her må jeg tilbake!! Tenk å gå tur innover i disse skogene, da føler man fort på hvor liten man er i den store sammenheng. Det var bare en sånn utrolig god ro og stillhet her inne, og lyset slapp så vidt ned noen stråler her og der.

Når vi nærmet oss utgangen av skogen kunne vi kjenne hvordan varmen slo i mot oss. Så langt hadde vi kjørt med både genser og jakke på, men nå måtte vi av med begge deler, så det ble bare kortarma et stykke. På det meste var det opp i 47 grader!!! For de som har sittet i badstue og kjent hvordan det svir i nesen når man puster inn, slik hadde vi det på sykkelen en god stund. Satt å hørte på en sang på radioen, It never rains in California, og det ser jo foreløpig ut til å stemme. Men jeg skal si temperaturen kunne forandre seg fort!!! I løpet av en time gikk vi fra 47 til 10 grader, og da var det jo bare på med både genser og jakke igjen. Grunnen til denne temperaturforskjellen var at det kom inn en vegg av havtåke når vi kom ut til kysten igjen, og i løpet av kort tid var det helt grått og dystert.

Vi fikk booket oss inn på et koselig motell i en liten by som heter Fort Bragg, og i morgen er det strake veien til San Francisco. Der har vi booket oss in på et hotell helt nede ved Fishermans Wharf i to netter, så da får vi en hviledag. Harald kjører som en helt og det går utrolig fint med han, men i det siste har han hatt litt ubehageligheter i skuldrene, så nå tror jeg det skal passe med en hviledag. Etter San Francisco skal vi komme oss over Sierra Nevada, og derfra krysse Nevadaørkenen før vi ender opp i Salt Lake City igjen siste dag i måneden. Harald har en fetter som bor litt syd for SLC, og han har ingen aning om at Harald er her over. Vi har planlagt en liten surprise når vi kommer over til Utah igjen. :-)

Avsluttet dagen i dag som vi pleier med tur ut for å spise, men i dag gikk vi litt fem på!! Matserveringen stenger rimelig tidlig her i USA, og da vi gikk inn døra på restauranten stakk kokken ut bakveien, så her var det ingenting å hale. Etter dette fant vi en slags kafe hvor vi fikk hver vårt smørbrød og ei pils. Ikke helt som jeg hadde fantasert om de siste milene i dag, men det var jo bedre enn ingenting. Det vi ikke visste var at noen skulle spille fele der inne, og det hørtes bare så utrolig forferdelig ut!!! Det satt 3-4 stykker å hørte på, og klappet mellom melodiene. Tror det var foreldre og besteforeldre til de som spilte. Det hørtes ut som de holdt på å ta livet av en katt, og jeg trodde først det var noe skjult kamera eller lignende. Det var det tydeligvis ikke, for de spilte og spilte. Jeg klappet en gang, og det var når de la bort fela, men tror du søren ikke de satt i gang igjen etter kort tid!!! Da tok vi bena fatt og stakk på rommet, så her sitter jeg nå. Og som vanlig ligger sjefsredaktøren og sover litt ved siden av meg, men nå skal jeg våkne ham for å få godkjent dagens artikkel. :-)

Dere hører fra oss i morgen igjen, håper dere holder ut å være med på turen. :-)

Hilsen oss.