Halvveis gjennom Nevada...

Da var vi kommet inn i ennå en ny stat, nemlig Nevada, the silver state. Da har vi totalt vært innom 8 stater, og det blir ikke flere på denne turen.

Dagen startet med frokost på hotellet vi bodde på. De kaller det kontinental frokost, men jeg vet egentlig ikke hvorfor. Det er stort sett bare noe møl, og det blir kun en liten greie for å holde den verste sulten på avtand inntil vi får tilgang på noe bedre. Men tror du ikke Harald satte i gang med vaffelpressa i dag også, nå er han blitt helproff på denne maskinen!! Fyller opp med sirup og er helt amerikaner. Blir litt bekymret når han setter i gang med denne typen frokost, for da blir det antakelig ikke mer mat før sene kvelden igjen. Sist gang han lagde seg slike vafler sa han nei takk til alt jeg foreslo av mat resten av dagen, men heldigvis gikk det bedre i dag. :-)

Vi bestemte oss for å følge den opprinnelige ruta vi hadde tenkt oss, så for alle dere som var bekymret over at vi skulle spille oss blakke i Las Vegas kan dere nå sove rolig igjen. Vi har satt i gang å krysse ørkenen i Nevada, men da en god del lengre nord enn Death Valley. Mange tenker jo på ørken som noe veldig varmt, men jeg kan love dere at det finnes ørkener som det er veldig kalde også. Den ørkenen vi har begynt å krysse er av den typen, men vi var heldige og hadde rundt 12-15 grader i hele dag, så det har vært perfekt kjørevær.

Vi hadde tenkt oss inn til en ghost town som de kaller det her over, Body heter den. Har vært der før, men det er lenge siden, så jeg kunne godt tenke meg en tur til inn der. Harald hadde også lyst til det, og vi satte freidig kursen innover fjellene på en elendig grusvei. 16 km, og den var skiltet med meget røff og dårlig vei. Da vi kom halvveis hadde vi ristet i stykker det meste av både utstyr og motorsykkel følte vi, så vi valgte å snu mens leken var god. Disse Harley-Davidson er ikke bygd for slikt føre, så vi får holde oss på asfaltert vei heretter. Ghost town, eller spøkelsesby, er noe det finnes en del av her over. Det er byer som er fraflyttet eller bebodd av et lite antall mennesker, og det meste av hus etc er akkurat som det var for over 100 år siden. Artig å besøke slike plasser, og spesielt hvis man kan komme i tale med noen av de som bor der.

Veien over ørkenen vi nå krysser kalles the lonliest road in America. Det er milevis med vei som går som ei rett snor så langt man kan se. Man kan kjøre i 10-15 mil uten å røre på styret, og det ser ut til aldri å ta slutt. Er man heldig ser man 1-2 biler i timen, derav navnet lonliest road in America. Mange vil sikkert tenke at det er utrolig kjedelig å kjøre på slike veier, men selv synes jeg det er veldig fasinerende. Det er litt den samme følelsen jeg fikk når jeg gikk inn i Redwoodskogen også, den følelsen hvor liten man er i den store sammenheng. Blir fasinert av at det finnes så store områder som ikke det er spor etter folk, og med så lite trafikk. Det som er så rart er at etter å ha kjørt en time kan det plutselig dukke opp et hus midt ute i intet. Alltid med 8-10 bilvrak og annet søppel strødd utenfor, og gjerne med et skilt om at du ikke er velkommen inn på eiendommen deres. Så kan man kjøre en ny time før det dukker opp et nytt hus. Fatter ikke at folk kan bo slik, men vi er jo skrudd sammen på forskjellig måte tydeligvis. :-)

Rett før vi kom til den byen vi skulle overnatte i ser vi et skilt at her krysset Ponnie-ekspressen i sin tid. Ponnie-ekspressen var måten de fikk posten frem på fra april 1860 til november 1861. Da var telegraflinjene ferdig utbygd, og Ponnie-ekspressen ble avviklet. Den gikk fra St. Joseph i Missouri til San Francisco i California, og de brukte 10 dager på strekningen som er på 2000 miles (3218 km). Hver rytter tok 100 miles hver før de byttet, men hestene ble byttet ut hver 10 miles. De som fikk jobbene måtte ikke veie mer en ca 60 kg, så det hadde f.eks vært nokså uaktuelt for min del å søke jobben! :-)

Vi ankom Austin i Nevada rundt klokken 1530, og vi fikk booket inn på et lite motel som vi fikk anbefalt av to andre motorsykkelgutter som var på vei i motsatt retning. Ikke akkurat verdens navle vi er havnet i, og derfor ikke så mye å velge mellom heller. Det ble en kjapp dusj og en liten cowboystrekk på senga før vi tok turen ut for å kikke på byen. Byen består av ei gate, og den er nokså nøyaktig 400 meter lang. Det er to spiseplasser i byen, så vi tenkte vi skulle prøve den nærmeste først. Internasjonal kafe/restaurant sto det utenfor med store skilt, så dette lovet jo bra. Godt var det, for nå begynte sulten å bli irriterende plagsom igjen. Da vi kom inn døren og fikk øye på han som sto bak disken, og som sansynligvis sto for matlagingen, ble jeg mett omtrent på brøkdelen av et sekund. Har vært i Afrika og spist på en del lugubre plasser, og selvfølgelig blitt sjuk som bare det, men denne fyren tok jeg rett og slett ikke sjangsen på! Harald var heldigvis veldig fort enig, og vi bestemte oss for at hvis ikke den andre plassen var bedre fikk vi døyve sulten med 2-3 øl hver. Vi fikk et bedre inntrykk på den andre plassen, og da ble det litt mat der før vi tuslet hjemover. Vi gikk innom en liten bensinstasjon på veien for å ta med oss litt å drikke, samt litt snacks. Da jeg tok tak i en liten pose med snickers ristet Harald bare på hodet og sa at det var helt håpløst med sjokolade, det spiste han opp på no time. Dessuten begynner du å bli tjukk du også sa han til meg, så posen ble fort hengt opp igjen. :-)

Nå sitter vi her på vårt lille krypinn med hver vår boks med drikke og en liten pose peanutter, så vi koser oss noe veldig!!! :-) Snart leggetid og nå er det bare to etapper igjen før vi er fremme der vi skal levere syklene.

Ha det bar så lenge og god ny uke.

Hilsen oss.