En litt god historie og litt skryt til noen som fortjener det...

Da var vi endelig hjemme igjen etter en litt lang reise og lite med søvn. Vi ankom Kjevik flyplass i rute, men samtlige kom hjem uten baggasjen sin. Har fremdeles ikke fått den, så i morgen må jeg ut å få handlet nye barbersaker hvis ikke den kommer. Ser ut som en julenisse nå, og det er jo litt tidlig på året.

Skulle egentlig ikke skrive mer fra denne turen, men slenger inn en blogg til før jeg gir meg. Grunnen til dette er flere, og en av grunnene skyldes en tekstmelding jeg fikk av Steinar Paulsen rett før jeg satt meg på flyet i går. Han hadde reist hjem dagen før meg, men rett før han dro hadde han en litt morsom opplevelse. Fikk følgende tekstmelding:

En time før avreise fra hotellet gikk jeg forbi en eldre mann med hatt jeg dro kjensel på....selveste Leonard Cohen, ute å spaserte alene på 7th avenue!! En av mine store favoritter fra 70-tallet som jeg hørte på livekonsert senest i fjor! "Mr. Cohen" sa jeg høflig da jeg gikk opp ved siden av ham, "you have given many people so many golden music moments, and for me last year in Norway where I was at your consert." Ikke til å legge skjul på at det var et stort øyeblikk å stå å prate med Mr. Cohen på gata midt i New York!! Uvirkelig!!! "Thank you my friend, I appreciate your words, and I remember Norway." Deretter rakte han frem hånden og vi shaket hands, hvor han deretter slentret videre nedover Manhattan. Den lille mannen med den dype stemmen og det lune smilet. Det var da jeg kjente det magiske håndtrykket at jeg tenkte på en av hans herlige sanger: "First we take Manhattan, then we take Berlin." En kan få frysninger av å tenke på hvordan slike tilfeldige og magiske opplevelser kan skje, men på MC-tur til USA kan alt skje....takket være Bent Olsen!!! En stor takk Bent! :-) Beste hilsen fra Steinar.

En hyggelig mail og en artig opplevelse for Steinar synes jeg.

Den andre tingen jeg vil skrive litt om er servicen vi fikk av vårt reisebyrå samt SAS på denne turen. Som nevnt i forrige blogg var det ett av parene som ble akterutseilt da de trodde de skulle reise hjem en dag senere enn de virkelig skulle. Det ble masse styr og telefoner hjem til Norge, og først fikk vi beskjed om at vi måtte betale mer enn kr. 10.000,- pr bilett for at de skulle komme seg hjem. Etter at jeg tok kontakt med Merete og Jon på Berg-Hansen reisebyrå i Kristiansand begynte ting å skje. Dette var altså på en søndag morgen, og etter hvert ettermiddag, men Jon som var i familieselskap gjorde jobben allikevel og fikk til slutt tak i stasjonssjefen for SAS i New York. Her viste SAS en utrolig fin gest, og de booket om de som hadde mistet plassen med nye billetter uten at det kostet de en krone!!!! Fantastisk bra, og en service jeg aldri har opplevd av noe selskap før!!! Har forøvrig brukt Berg-Hansen i flere år nå, og har alltid fått en kjempeservice når jeg har trengt hjelp fra utlandet. Sender en stor takk til SAS og Berg-Hansen for fantastisk bra service!!!

Mvh Bent

Nå starter hjemturen.....

Hei igjen dere, her kommer siste innlegg fra denne turen, så nå blir det en stund til dere hører fra meg igjen.

Vi har nå hatt en del dager i New York, og de første av deltakerne reiste hjem allerede i dag. I morgen reiser de fleste andre hjem, mens Terje og Leif blir et par dager til her over. Hadde meg en tur på byen i kveld for å spise middag sammen med noen av de andre, og når jeg kom hjem til hotellet igjen sto ett av parene utenfor hotellet og var nokså fortvilet. Det sto lapp på hotellrommet deres at de var sjekket ut av hotellet, og de kom ikke inn med nøkkelen sin. Ble helt kald nedover ryggen, og tenkte en stund at nå har jeg dritt meg ut, det måtte jo komme før eller siden med så mange deltakere osv. Vi fikk nå åpnet rommet deres så de kunne finne frem flybillettene for å sjekke, og vi ble enig i å møte på rommet mitt så fort som mulig. Jeg fant frem alle papirene, og der sto det at de skulle reise hjem i dag, så de var rett og slett akterutseilt. Heldigvis tar jeg vare på alle mail som jeg mottar og sender når jeg arrangerer turer, og fant frem mailen med påmelding fra disse. Der viste det seg at jeg hadde bestilt riktig, og at de hadde oversett dette selv. Ringte til reisebyrået i Norge, og i verste fall må de ut med i overkant av kr. 20.000,- for å få ny billett. Venter på at det skal bli morgen i Norge nå, så kan de få sjekket om SAS er villig til å ordne noe greit for disse. Heldigvis var det plass på hotellet som vanligvis tar over kr. 3000,- pr natt, og vi fikk rommet deres til kr. 1.200,-. Skikkelig kjipe greier, så nå er det bare å krysse fingrene for at SAS kan hjelpe oss litt med dette.

Ellers har det blitt en del shopping, og jeg har vurdert om det må opprettes et krisesenter for frustrerte herremenn som ligger her over med kredittkortene nede i ei bøtte med is for å kjøle de ned!!?? Kan liksom se hvordan fortvilelsen vokser for hver dag hos enkelte, mens kontoen synker proporsjonalt med antall timer damene er på farta. Selv hadde jeg og noen andre et lite rush på byens fotobutikk samt Applestore, så det ble en del poser som ble fraktet til hotellet etter dette. :-)

I går var vi på konsert med gamle legendariske Dionne Warwick. Det ble noe skikkelig trøtte greier og musikken passet best for de med blått hår og spaserstokker!!! Ivar Ruste og husker du svingte atskillig bedre enn dette, så det var med stor glede vi tuslet ut av lokalene etter en stund.

Mens vi har vært i NY har vi vært spredd for alle vinder. Det er faktisk noen i gjengen jeg ikke har sett etter vi kom. Det var meningen at vi alle skulle ha en felles middag på fredags kvelden, alle var så enig i dette. Styrte en god del for å få til en plass som kunne håndtere 29 stykker på en fredagskveld, og etter masse frem og tilbake samt en del dollar i tips, fikk jeg beskjed av noen av de andre at de hadde bestemt de heller ville gå på konsert!!! Konserten var den jeg tidligere har nevnt med Dionne Warwick. Jeg ga beskjed at da fikk disse ordne med avbestilling, for han var rimelig rød i nepa han jeg hadde fått til å hjelpe med bestillingen. Han hadde ringt rundt halve NY før han endelig fikk tak i noe, så jobben med avbestilling hadde jeg ikke lyst å ta. :-)

Ellers har vi stort sett tuslet rundt litt i gatene her, vært i Central Park hvor det er en minneplass for John Lennon, vært borte ved huset hvor han bodde og siden skutt ned og drept. Det er en by med utrolig mange rare og spesielle mennesker, masse triste skjebner og en by som aldri sover. Det er uansett når man går ut på gatene, så er det full fart over alt. Dette kjenner jeg blir veldig stressende over litt tid, så nå er jeg virkelig glad for at jeg skal hjem i morgen!!! Har vært 2 måneder på tur nå, så endelig er dette maraton over. Nå ser jeg frem til en rolig høst hjemme i Kristiansand med fine turer i skog og mark, Torgrims beste med brunost og melk, gode venner og familie, skjønne perla mi Celine som jeg er bestefar til osv osv.

Dette har vært en skikkelig svenneprøve i å arrangere tur, og på forhånd hadde jeg ikke trodd det skulle bli så mye arbeid som det har vært. Har hatt en del søvnløse netter hvor jeg har tenkt på alt som har kunnet gå galt, dobbeltsjekket og sjekket igjen etc. Det er et par småting jeg ville ha gjort annerledes, men bortsett fra dette har alt gått helt på skinner, da med unntak av at et par har tatt feil hjemreisedag. Er faktisk godt fornøyd med meg selv og jobben jeg har gjort, og det virker som de fleste andre også er det. Vil også takke Berg-Hansen reisebyrå for en veldig god jobb og oppfølging, de har vært til uvurderlig hjelp under hele planleggingsprosessen.

Ha det bra der hjemme, så sees vi snart.

Mvh Bent

Nærmer seg slutten på turen...

Hei igjen og beklager at jeg er litt treg med bloggen nå! Lovet jo å komme med litt bilder fra NY, men i går regnet det så mye her at det ble ikke særlig med fotografering. Det skal visst bli regn og sterk vind i dag også, så skal det bedre seg i morgen igjen. Skal få tatt litt bilder når været blir noe bedre, så satser jeg på at jeg får lagt ut en siste blogg til før denne turen er over. Med andre ord er det ikke sikkert det kommer noe i morgen, men da i overmorgen.

I går ble tiden stort sett brukt til to ting for min del på dagtid. Etter å ha spist en altfor dyr frokost spaserte jeg opp på Apple store for å kikke litt på alle godsakene der. Traff Terje og Ole Petter utenfor butikken, de hadde vært på sightseeing tur med buss i NY og hoppet av utenfor butikken. Etter en times tid der inne satte vi oss i taxi for å kjøre ned til verdens største fotobutikk som heter B&H. Det er en skikkelig "gåttebutikk" for gutter som oss, og her inne kan man jo gå hele dagen uten å komme gjennom. Det er 1550 ansatte i selskapet, og 200 av disse står i de forskjellige kassene rundt i butikken som er over flere etasjer. Samtlige ansatte er jøder, så de har stengt på lørdager, for da er det sabbatt eller hva det nå heter. De andre jobber på kontoret og med utsendelse av varer til hele verden.

Når man kommer til ei kasse må du stå i kø for å bli betjent. Når det er din tur går du til kassa å prater med ekspeditøren, sier hva du kan tenke deg osv. Ekspeditøren trykker inn noe på datamaskinen, og vips så kommer varen seilende på et rullebånd. Hvis du vil ha varen blir det registrert på navnet ditt, og du får med deg en lapp. Slik går du fra avdeling til avdeling, og lappen blir større og større etter hvert. :-) Opp i taket kan du se kasser med varer som kjører rundt på et bånd, og til slutt ender opp i avdelingen som ligger ved utgangen av butikken. Når du er ferdig med å handle stiller du deg i køen for å betale, en kø for cash, og en kø for kredittkort. Når så varene er betalt får du en lapp som du tar med deg i en ny kø for å endelig få utdelt varene å gå ut av butikken. Helt utrolig system, og høres sikkert stressende ut, men det går veldig fort i alle disse køene.

Ble litt småhandling i går, men klokken 10 i dag skal vi ta runden igjen. Har lovet å være med noen av de andre som vil handle litt kamera og greier, så da blir det vel litt kø på meg i dag også. :-)

Nå er gjengen stort sett delt opp i forskjellige grupper, og noen av de andre har jeg ikke sett siden vi ankom NY. Vi var en gjeng på 12 stykker i går som gikk ut samlet for å spise middag, og etter dette ble det litt spasering i gatene under de nyinnkjøpte paraplyene. Vi traff Morten og Anne som nå var kommet til NY for å være noen dager, så det ble en koselig avslutning på kvelden før alle gikk til sengs rundt midnatt.

I dag skal vi alle sammen ut på en felles middag, så det blir siste samling med hele gjengen før en del av gjengen reiser hjem på lørdag. Flesteparten reiser hjem på søndag, mens de resterende reiser hjem på tirsdagen.

Fikk ikke tatt noen bilder i går, så derfor legger jeg ut litt bilder fra tidligere på turen, så lover jeg å komme litt sterkere tilbake i siste bloggen. Det tar litt tid å blogge/fotografere hver dag, så av og til er det litt deilig å bare la alt ligge for en dag. Det skjer jo ikke så mye heller nå på slutten, så det er jo begrenset hvor interessant det er for dere å følge med.

Ha det fint så lenge, og ha en fantastisk fin helg alle sammen.

Mvh Bent

Ankommet New York....

Da var vi ankommet New York og er klare for noen rolige dager her før hjemreise. Det vil si rolig for de som ikke lider av shoppingsyken, for her er det mye butikker, og mye kjekt å ha som en ikke trenger. Det virker som kredittkortene sitter løst hos en del damer nå, så det spørs hvordan dette skal gå etter hvert! :-)

I dag var det opp klokken 0500, så ble vi hentet med buss utenfor hotellet klokken 0600. På grunn av tidsforskjellen landet vi ikke i NY før klokken 1800, så denne dagen har vi ikke fått så mye ut av. Det ble bare til at vi sjekket inn på hotellet, fikk baggasjen på rommet, så bar det ut på byen for å finne en plass å spise middag. Vi delte oss bare opp i grupper som falt naturlig, så på den måten unngikk vi problemer med plass på restaurantene. Vi var 7 stykker i sammen som jaktet på et steakhouse, så jeg søkte opp nærmeste aktuelle på min iPhone. Den lå rett rundt hjørnet, så det passet jo utmerket. Jeg gikk inn på restauranten for å spørre om bord, og mens jeg sto dere å ventet kom plutselig Ole Petter og tauet meg ut etter jakkekragen. Det viste seg at dette var en plass med stjerner i Michelingguiden, og prisen for en biff lå på det samme som du betalte for en hel okse i hjemlandet. Syntes jo de så litt rart på dongeribuksene mine med hull i, men tenkte ikke så mye over det der og da. :-) Vi fant oss nå en grei plass etter hvert, men uansett hvor man går her i NY vil det nok koste mer enn snittet i USA.

Jeg har ikke tatt noen bilder i dag, men skal prøve å få lagt ut de bildene jeg prøvde meg med i går. I morgen tar jeg nok med kamera rundt i byen, så da satser jeg på at det blir litt på bloggen.

Da hører dere fra oss i morgen igjen.

Mvh Bent

Dag 9, San Francisco....en veldig variert dag...

Da var sykkelene levert tilbake igjen i San Francisco, og det var med nød og neppe!! Kommer tilbake litt på dette etter hvert, men dagen startet som planlagt fra Arcata klokken 0700 i dag. Alle var på plass i tide, og vi satte av gårde i det sollyset så vidt begynte å gjøre himmelen litt lysere. Temperaturen var så vidt over null grader, så det var beinkaldt når vi kjørte nedover Highway 101. Vi skulle følge denne veien ned til det som heter Avenue of the Giants. Dette er en veistrekning på 31 miles som egentlig er den gamle Highway 101, og denne slynger seg gjennom en skog av redwoodtrær som er helt enorme. Når vi nærmet oss skogen kunne vi se hvordan havtåken bare veltet innover området, så dette lovet dårlig med tanke på at vi skulle ut til kysten og Stillehavet.

Vi hadde en kort tissepause/varme hendene-pause før vi satte kursen innover skogen. Det er bare noen få uker siden jeg kjørte her med min gode kamerat Harald, og da hadde vi tett på 50 varmegrader!! Nå var vi nede på nærmere null grader, så kontrasten var stor fra den gangen. Vi hadde egentlig tenkt oss en frokost inne i skogen, men vi fant ut at det var for mørkt og kaldt der inne til det.

Etter å ha kommet ut på HW 101 igjen var neste mål Leggett hvor vi skulle kjøre gjennom det berømte Redwoodtreet. Vi hadde nå bestemt oss for at vi skulle glemme kystveien og bare kjøre 101 hele veien, så da hadde vi også god tid til å rekke levering av syklene innen kl 1600. Rett før Leggett hadde vi et stopp for å fylle bensin, og da benyttet vi også tiden til en kopp kaffe for å få varmen igjen. Når vi så skulle igang igjen begynte noen å snakke om at de gjerne ville kjøre kysten allikevel, for nå begynte sola virkelig å brenne vekk tåka. Jeg tok en avstemning på dette, og det ble 50-50 for eller i mot. Jeg benyttet min dobbeltstemme til å avgjøre turen til fordel for de som ønsket å ta litt av kyststrekningen nedover. Foreslo at vi kunne dele oss i to, men dette ble nedstemt. Da var det bare å komme seg ned til treet med veien gjennom, ta litt bilder og få unnagjort noen mil med kyst og svingete veier. Jeg hadde nå gitt beskjed om at det ble MYE svinger, og lange strekk uten særlig pause. Treet som vi forøvrig skulle kjøre gjennom er over 100 meter høyt og 2400 år gammelt!!!!

På vei ut av det området som treet var i sviktet rutinene våre for andre gang på turen, og denne gangen gikk det ikke så greit som sist. 4 sykler ble akterutseilt, og kjørte dermed feil vei. Når jeg ligger foran klarer jeg ikke å se om alle 16 syklene er med, så jeg er avhengig av at rutinene fungerer som de skal. Da vi kom ut til kysten stoppet jeg for å se om alle var der, og først da merket vi at noen var borte. Det første som slår meg da er at det kan være skjedd en ulykke, så det er en kjip følelse. Ikke var det dekning på telefonen heller, så jeg avgjorde fort at vi kjører videre til neste by slik at vi får dekning og kan ringe de. De var fire sykler i sammen, så jeg vurderte det til at de ville klare seg greit uten oss uansett hva som hadde skjedd. Da vi kom ut til Fort Bragg tikket det en melding inn fra Geir om at de var blitt kjørt fra, men alt var ok, og de var på vei sydover.

Nå var det gått så mye tid bort at det var bare å sette kurs mot raskeste vei til San Francisco, for skulle vi rekke klokken 1600 der nede hadde vi ikke mye å gå på. Vi hadde ca 22 mil igjen til SF, og dette delte vi opp i to etapper. Nå var temperaturen krøpet godt opp på gradestokken, så den var kloss på 45 varmegrader før vi nådde målet vårt. Da vi rullet over Golden Gate kunne vi se SF ligge der i ettermiddagssola, og det var 11 sykler og 21 nordmenn som var rimelig godt fornøyde med å ha kommet så langt. Vi kjørte jentene ned til hotellet før vi kjørte til utleieren for å levere syklene. Vi ankom stedet 1/2 time forsinket, men heldigvis så de mellom fingrene på dette. Verre var det med de fire andre syklene, for hvis ikke de kom før klokken 1800 ville de stenge, og da måtte syklene leveres dagen etterpå. Dette ville jo selvfølgelig komplisere tingene veldig for oss, for vi reiser herfra klokken 0600 i morgen tidlig.

I det jeg sto inne hos utleieren ringer Vidar på telefonen min, og han gir da beskjed om at han har punktert et kort stykke før Golden Gate. Han hadde punktert på bakhjulet og fått skikkelig sleng på sykkelen, noe som er veldig ubehagelig og farlig når man ligger i 120 km/t!!! Heldigvis er Vidar en dyktig og erfaren sjåfør, så han klarte å navigere sykkelen ut på veiskulderen og i sikkerhet. Jeg fikk ringt til de andre tre og ga beskjed om at de måtte få en taxi til å kjøre foran og komme seg så fort som svint til utleieren, og ga beskjed om konsekvensen hvis de skulle komme for sent. I det utleieren slukket lyset og skulle dra ned porten, så rullet de tre siste syklene, med unntak av Vidars inn i lokalet!!! Utrolig flaks, og deilig å slippe noe mer styr i morgen. Til Vidars sykkel hadde vi fått bestilt kranbil, så denne var nå under veis, og kort tid etterpå var vi alle samlet på hotellet igjen.

Mange var slitne etter dagens litt stressende økt, men også veldig glade for at alt hadde gått bra. Det er en del sprik på kjøreferdighetene til de enkelte i gruppa, så noe sleit litt mer enn andre. Varmen gjorde også sitt, så midtveis i økta måtte en del bare av med stilongs og alt av ull som var under kjøredressen.

Lærdommen ut av denne dagen for min del blir at det ikke nytter med særlig med enn 30-35 mil om dagen i en slik stor gruppe, og hvis det er ekstra mye severdigheter under veis, så kan dette deles i to.

Vi avsluttet dagen med middag på pir 39 på Fishermen's Wharf, og er nå klare for senga. Vi blir hentet på hotellet i morgen tidlig klokken 0600, så bærer det til New York noen dager. Kommer tilbake med blogg når vi er på plass der over.

Har lagd ferdig en del bilder fra dagens hendelser, men nettet er så dårlig at jeg må prøve å få lagt de ut i morgendagens blogg.

Ha det bra så lenge.

Mvh Bent

Dag 8, Arcata....sol og alt bare toppers...

Arcata som ligger rett i nærheten av Stillehavskysten er nådd, og dette blir siste stopp før vi leverer syklene tilbake i San Francisco i morgen. Blir både godt og litt vemodig, men turen er jo ikke helt over ennå. Vi skal jo videre til New York på onsdagen, så det kan jo bli litt moro der også.

Turen i dag har vært en fin etappe, og vi startet klokken 0800 på morgenen i klart vær, men veldig kaldt. Temperaturen lå rundt null grader, og det var rimelig friskt når vi satte av gårde. Det var bare ca 5 mil til vi kom opp i det som heter Lassen Volcanic nasjonalpark, og der hadde vi første stopp. En fin park, men lukta var det verre med. Kunne kjenne svovellukten sive opp av bakken, og enkelte plasser kunne man også se dampen sive ut. På det høyeste var vi nesten oppe i 3000 moh, og det var en fantastisk utsikt. Vi var nokså utsatt for den sterke vinden når vi var på toppen, og på det verste var det nok en del minusgrader effektivt. Vi kom oss fort over fjellet, og når vi begynte nedstigningen kunne vi kjenne hvordan varmen sakte men sikkert begynte å ta tak i kalde fingre og tær.

Den ruta vi har lagt opp til består stort sett av bra veier og lite trafikk, men det er utrolig mye veiarbeide her over. Blant de mange stoppene vi hadde på etappen i dag kom vi over en litt artig sak. Først er det jo skiltet 2-3 ganger med noen hundre meters mellomrom at du kommer til veiarbeide. Så står det et menneske med et skilt hvor det står stopp på den ene siden, og kjør sakte på den andre. Når vi så kan kjøre må vi følge etter en bil med blinklys på taket, og bak på bilen står det følg meg. Mens vi fulgte denne bilen i dag møtte vi på en veiskrape som skrapte sand og grus ut i veien, og bak denne kom en ny veiskrape som skrapte dritten tilbake igjen!! Når vi så kommer ut av området det er veiarbeide på står det et nytt menneske med tilsvarenende skilt å veiver. Altså 5 mennesker, 2 store anleggsmaskiner og 1 bil i aktivitet for å få utført ingenting!!! Det må man jo kalle sysselsetting på høyt plan!! :-)

Ole og Arne Henry med damer er reist tilbake til San Francisco i dag da Arne Henry hadde en avtale der nede, så nå er vi "bare" 29 personer og 15 sykler igjen. Arne Henry reiser hjem til Norge, mens Ole drar til Florida hvor han har hus.

Som jeg skrev litt tidligere er det slutt på at vi tøyser med Leif angående Hondaen han kjører på. Han ble sint som en ilder, så vi fant det lurest å roe det litt ned. Fra vår side var det ment bare som litt moro, men mottakeren var ikke helt på samme kanal. I dag når vi hadde siste stopp før vi ankom hotellet var det søren meg noen amerikanere som overtok den jobben!!! Når Leif svingte inn på rasteplassen ble han møtt av fire amerikanere som spurte om det var en motorsykkel eller et romskip ham kom kjørende på?? Heldigvis tok Leif dette bedre enn han gjorde når vi prøvde oss med litt morsomheter, han gikk sågar så langt som å kalle det god humor!! :-)

I morgen blir den lengste dagen på turen, så noen av deltakerne er litt bekymret. Jeg har sagt det blir langt og MYE svinger, og det er ikke alle som er like fornøyde med dette. Derfor har jeg bestem å korte inn litt på dette ved å bare ta det første stykket med svingete vei, og deretter kjøre ut på en "raskere" rute slik at vi når San Francisco i tide. En stor utfordring i morgen blir å komme samlet gjennom San Franciscos gater til der hvor vi skal levere syklene, så det kan bli litt spennende!!

Noen i gjengen begynner å bli litt slitne både her og der etter all kjøringen, for dette er uvante greier for de fleste, og med tanke på at alderen ikke er til noen fordel lenger må man vel nesten forvente dette. Torhild har anskaffet seg en rosa liten badering som hun sitter på, og som avlaster gluteus maximus for de verste pinsler. Denne bruker hun som nakkestøtte på flyet og som hodepute ved bassenget, så her er det mye i ett kan man si.

Som vanlig skal vi ut å spise klokken 2000 i dag, så jeg får hive meg i dusjen slik at jeg blir klar. Tar jo ikke sjangsen på å komme for sent til noe som helst, da jeg selv kjører knallhard disiplin i gjengen på dette med å komme på tide. For noen år siden kjørte jeg fra en gjeng som ikke holdt tiden, og dette snakker de om fremdeles, så ingen tar sjangsen på å bli akterutseilt. De som ble frakjørt den gangen kom aldri mer for sent, så virkningen var akkurat som forventet. :-) Husker godt når jeg satt langt ut i ørkenen Death Valley, hadde kjørt en times tid før jeg stoppet. Der satt jeg å så på ei støvsky som kom nærmere og nærmere, og det var de akterutseilte som kom i 120 for å finne meg igjen. :-) Så når jeg sier vi starter klokken 0900, så vet alle at klokken 0910 er for sent. Slik må det være når vi er så mange på tur, og det har fungert utmerket med denne gjengen.

Da har vi vært ute å spist på et sted rett overfor der vi bor. Oriental Buffet hette plassen, og som dere kanskje skjønner var det noe asiatiske greier som en ikke vet hva er for noe. Ikke min favoritt, men skal si alle de andre var fornøyde!!! Helt i starten når vi kom dit og kelneren kom for å ta bestilling på drikke var humøret helt på topp, helt til han sa at det eneste de kunne få å drikke var brus. Dere skulle sett trynet på gjengen da!! De så ut som de hadde solgt flesk uten å få betaling hele gjengen, med unntak av colaguttene (Terje og Bent). Noen vurderte å bare gå for å finne en annen plass, men de roet seg litt etter at det verste sjokket var over. Tenkte at nå blir jeg vel hudflettet og beskyldt for å ha gjort dette med vilje, men jeg visste faktisk ikke at det var alkoholfritt før jeg hørte kelneren sa det. Men utrolig nok så endte det bra, for maten var visst helt fantastisk.

Litt lite bilder i de to siste bloggene, men skal se om jeg kan kommer sterkere tilbake.

Da sees vi i morgen igjen da, og hilser til alle dere hjemme fra deltakerne på turen.

Mvh Bent

Dag 7, Chester....en deilig dag på sykkelen..

Dag 7 er over og vi har akkurat avsluttet med en god middag på en restaurant 200 meter unna der vi bor. Vi er nå innlosjert på Best Western på et lite tettsted som heter Chester.

Kjøreturen fra Plymouth startet i dag klokken 0900, og da hadde Hugh og Randy med flere ankommet plassen vi bodde. De skulle følge oss oppover til Lake Tahoe på noen veier som var veldig fine, og derfra skulle vi kjøre videre på egenhånd. Kjell prøvde seg dagen før med å si at bensinstasjonen ikke åpnet før klokken 0900, og jeg gikk rett i fella. Det som var sannheten var at den åpnet klokken 0600, men Kjell trodde han skulle få litt mer tid til å komme seg på morgenen. Jeg fikk nyss om dette, så jeg ga beskjed om at alle skulle stille med full tank og ferdig spist klokken 0900 sharp, for da kjører vi. Denne gangen hadde alle fått gjort som jeg sa. Kjell har nå mistet all troverdighet, og blir ikke hørt i fellessamlinger når vi diskuterer turen videre. :-)

Vi kjørte stille og rolig oppover i fjellene, og på det høyeste var vi oppe i 2700 moh. Snøen var så vidt begynt å legge seg på toppene, og det var en deilig høstluft som var akkurat så kald at den fikk kjølt oss passe ned. På vei opp i fjellene stoppet vi på en plass hvor 5 motorsyklister ble drept samtidig da en trailer med tømmer kjørte i hele gjengen. Bensinen på syklene tok fyr, og samtlige brant til døde. Det var montert en motor fra en av disse syklene på en liten stein, og man kunne tydelig se hvordan ting hadde smeltet i brannen. Det var også satt opp 5 kors til minne om disse ungdommene som så tragisk og uskyldig ble revet bort i løpet av sekunder. Man gjør seg noen tanker når man står på en slik plass, og tenker på hvor skjørt og brutalt livet kan være noen ganger. Viktig å leve mens man kan!!!

Vi hadde en kort stopp til før vi nådde Lake Tahoe som er et kjent vintersportssted. Her kjørte vi inn på en Taco Bell og spiste dagens lunch mens vi pratet med våre nye venner, og etter dette skilte vi lag med disse. De skulle kjøre tilbake der de kom fra, mens vi satte kursen nordover mot Chester. Vi fulgte veien rundt innsjøen helt til vi var på andre siden, og der kjørte vi rett nord og inn i et fantastisk fint område med bra veier og lite trafikk.

I dag fikk jeg en periode hvor jeg ble skikkelig døsig en stund, og jobbet med å få luft nok i ansiktet til at jeg skulle våkne ordentlig. Tenkte at nå må jeg bare få stoppet slik at jeg kan få en liten hvil, og etter kort kjøring fant jeg en grei plass hvor alle syklene kunne få parkert. Det viste seg da at omtrent alle sleit med samme problemet, så her var det bare å legge seg litt i grøfta for en strekk. Etter dette stoppet vi på første plass hvor det var mulig å få seg noe kaffe slik at vi ikke gikk på en ny smell med sjåfører som kjørte rundt i halvsøvne.

Siste strekket gikk radig unna på fine veier, og vi ankom Chester og hotellet vårt klokken 1730. Her var det bare å sjekke inn, og etter dette samlet vi oss utenfor hotellet med noe å drikke mens samtalen gikk livlig rundt turen vi hadde hatt i dag. Samtlige syntes det var en flott dag, og det at vi hadde hatt sol fra skyfri himmel hele dagen gjorde ikke tingene verre. Ser at noen av oss begynner å bli rimelig røde i nepa nå etter solen, så nå må det nok snart noe solkrem på bordet.

I morgen blir en litt lengre dag, og da skal vi kjøre ut til kysten igjen til et sted som heter Arcata. Vi skal også innom en nasjonalpark som heter Lassen Vulcanic NP, så her regner jeg med at det kanskje går litt tid. Derfor har jeg bestemt avgang klokken 0800 i morgen.

Følg med videre, nå har vi bare to kjøreøkter igjen før det bærer mot New York noen dager.

Mvh Bent

Dag 6, Plymouth og atter en rolig dag...

Nå går det mot natt her, og jeg skal prøve å få lagt ut en kjapp blogg før jeg går til sengs. Må opp tidlig i morgen, for da er det en ny lang dag på sykkelen igjen.

I dag har vi hatt en hviledag, og samtlige har i grunnen gjort det de har hatt mest lyst til. Vi hadde ikke noe program før klokken 1400, så de fleste har slappet av etter gårdsdagens bravaser. Sen frokost og noen timer i bassenget, men selv brukte jeg timene til å få lagt ut ny blogg samt gå igjennom litt bilder fra turen. Klokken 1400 kom Hugh og Ryan for å ta oss med på en kjøretur i området. Hugh er han som var vakt i Folsom Prison, så han skulle ta oss med ut til fengselet for å ta et gruppebilde foran porten som er det siste noen av fangene får se av friluft før de blir transportert inn med en livstidsdom. Det er ca 3500 fanger der inne, og flere av de vil aldri mer se utsiden av den enorme festningen som fengselet er omringet av. Hugh holdt et kort foredrag om hva som skjer på innsiden, litt om hvordan de forskjellige fangene blir delt inn i kategorier etter hvor farlige de er, rømningsforsøk, knivstikking, oppfinnsomhet hos fangene med tanke på å lage seg stikkvåpen osv osv. Utrolig spennende å høre på, og en helt spesiell følelse å stå inn ved porten og så vidt kunne se inn i området bak murene. Plutselig hørte vi en høy lyd akkurat som et damplokomotiv, og det var signalet for at det var mat å få for fangene forklarte Hugh. Randy som er en kamerat til Hugh er halvt cherokee indianer, så han hadde også mye spennede å fortelle om indianere og deres kultur. To utrolig hyggelige karer som bare var opptatt av at vi skulle ha en fantastisk tid mens vi var i området, noe de klarte utmerket.

Etter Folsom Prison satte vi kursen mot det området hvor de først fant gull i 1848. Det ble opprinnelig satt i gang bygging av et sagbruk som skulle brukes til å kutte opp plank som skulle brukes som fortau i byene der oppe, men før dette ble ferdig fant de gull i store mengder i området, og da ble hele sagbruket som fremdeles står der lagt på is. Gullrushet var i gang, og på grunn av alt gullet de fant kunne nordstatene produsere så mye våpen at de vant krigen over sørstatene. De sier at det fremdeles ligger 80% av gullet igjen i bakken, så ennå er det mange som prøver lykken. Vi traff på en enorm kar der som spurte hvem som var leder av denne store gruppen, og da de andre pekte på meg kom han bort å ga meg en liten stein med noe som så ut som gull i. Jeg var rimelig sikker på at dette var juggel, men Randy mente at det var ekte gull i små mengder i steinen. Artig var det uansett, og fyren var utrolig hyggelig. Dere ser bilde av meg sammen med denne bautaen av en mann, og jeg har også lagt ut et bilde av han sammmen med Elsa, så da får dere litt inntrykk av størrelsen på fyren.

Det var stor aktivitet i området med mange rare og hyggelige mennesker, så vi brukte litt tid på å kikke oss rundt før vi måtte kjøre av sted til hyttene våre igjen. Nå hadde vi bare kort tid på oss til vi skulle bli hentet i en enorm limousin som skulle ta oss hjem til huset som Hugh bodde i. 45 minutter tok det å kjøre dit, og vi fikk rimelig hakeslepp når vi fikk se huset og ikke minst hagen. Det var mer som en park med stor peis med fyr i, lys i trærne, boblebad og selvskutt mat i alle varianter. Vi hadde noen fantastiske timer med verdens hyggeligste folk, og en mat som kommer til å huskes. Det var Randy som var kokk for oss, og han kunne gått inn på hvilket som helst kjøkken å gjort en kjempejobb!! :-)

Klokken 2200 ble vi hentet i limousinen igjen for å bli kjørt tilbake til hyttene, og det var en temmelig trøtt gjeng som tuslet rett til sengs når vi kom frem.

Leif har i dag fått besøk av sin venninne, så han måtte sette seg på sykkelen og kjøre til San Francisco for å hente henne. Det blir en del timers kjøring for han, og jeg regner med Heidi som hun heter er rimelig trøtt etter 24 timers reise for så å sette seg noen timer på motorsykkel i mørket!! Vi får håpe det har gått greit, men han er ikke kommet ennå.

I morgen blir det en lang og forhåpentligvis fin dag på sykkelen. Vi skal kjøre opp til en plass som heter Chester via Lake Tahoe, og Hugh med venner skal følge oss et stykke på vei. Følg med oss videre, så får dere se hvordan morgendagen blir.

Ha en fin dag hjemme, her må vi sove nå.

Mvh Bent